Snøfall 2 på Oslo Nye Teater forkler seg som godt teater, men er det ikke.

Det var få gjestespill og urpremierer på årets Oktoberdans, men festivalen inneholdt flere forestillinger det var fint å få til Bergen.

En lek med narrativer gjennomsyrer Spreafico Ecklys And We Cheerfully Put the Gods to Death. Mellom lagene ligger det massevis med humor.

Under open himmel er en svært god teatertekst som aktualiserer dyptpløyende spørsmål om Gud, menneske, krig og kunst. Dessverre avkortes noe av brodden av en vanndryppende ordflom.

Ædnan er den første forestillinga til det samiske nasjonalteateret Beaivváš i det nye Čoarvematta, et praktbygg som inneholder den herlige kombinasjonen teaterhus og reindriftsskole.

Tradisjoner, håndverk og natur er stikkord for årets Dansefestival Barents i Hammerfest. Særlig virker det som at ull og veving for alvor har inntatt scenekunstfeltet.

Å være publikum på Dressur av stående tispe kjennes som en erfaring av noe som både er ekte og ikke ekte, fremmed og kjent, ekkelt og ikke ekkelt.

En rekke representanter for det frie scenekunstfeltet i Norge sender i dag et åpent brev til de ansvarlige instanser og ber om en konstruktiv løsning for Akademi for scenekunst.

Fuck it – en sjukt norsk forestilling handler om hva det vil si å være norsk og vår holdning til å være det, men den går ikke kritisk eller analytisk nok til verks.

Trygve Slagsvold Vedum sår tvil om godt fundert byggeforslag med billig populisme – på sviktende grunnlag

Vi trenger en diskusjon om hva som er best for Nationaltheatret, men den diskusjonen må også ta innover seg teatrets formål og behov.

Calixto Bieito lar handling og musikk smelte sammen i De dødes by ved Bergen Nasjonale Opera.

Heksejakt viser hvor langt mennesker er villige til å gå for ikke å bli utstøtt fra fellesskapet. I et scenografisk landskap der ingen er trygge, gjør store mengder tekst at spenningen forvitrer.

Opera Rogalands Don Giovanni virker mer opptatt av artige innfall og vitsing om amerikansk politikk enn av å faktisk fortelle en historie.

Lille Eyolf på Torshovteatret er en effektiv og usentimental versjon av Ibsens drama som vaker litt for mye på overflaten.

Særp Tropez - Pappen handler om drømmens og håpets potensial når det finnes begrensede muligheter for endring.

Ved å trekke inn erfaringer med kunsten og tenke med Lems roman og Tarkovskijs filmatisering av denne åpner Verk produksjoners Solaris et refleksjonsrom som skuespillerne selv trer inn i.

Jazz på nynorsk ved Det Norske Teatret er et modig og tidvis originalt forsøk på å jazzifisere den norske sangskatten.

Tigerstadsteatret vil endre måten vi tenker på teater for barn på. Julie Rongved Amundsen har snakket med dem og deres tidligere lærer, pioneren Suzanne Osten, om kunst, den voksne kjøperen og om hva som er galt i norsk barneteater.

Kill Devil viser frem hvordan kunsten trenger det forstyrrende og ufullendte hvis den vil mer enn å behage.

10. oktober uttalte kulturbyråden på høring i bystyrets kultur- og utdanningsutvalg at Oslo Nye Teater skal være «et mindre omfattende teater».

Byrådet i Oslos politikk overfor Oslo Nye Teater vitner enten om svært lav kunnskap om kulturpolitikk eller om en bevisst liberalistisk dreining.

Det er historieløst og direkte uansvarlig av kulturbyråd Anita Leirvik North å ville omstrukturere Oslo Nye Teater over natten. Dette er en ny form for politisk styring vi ikke har sett tidligere og som gir grunn til uro og bekymring.

Mitt pedofile eventyr er mer et portrett av en tilstand enn en historie om pedofili.

Solistkoret feiret 100-årsjubileet for Egil Hovlands fødsel med en godt programmert, litt hektisk blanding av hans egen musikk og flere blad Bach.

Med Songs of Chaos viser duoen Moshtagi/Porfyris et svært godt koreografisk blikk og sans for timing.

Årets CODA står i spagaten mellom mange ulike interesser og tematikker, men klarer ikke helt å samle det og fremstår dermed retningsløs.

Med én ukes mellomrom hadde to forestillinger med musikk av Grieg premiere på Nationaltheatret. Kun én av dem fikk det til å funke.

Selv om Enigmatic: Core Echo skaper gåtefulle øyeblikk der musikk, lys og bevegelse virker sammen, blir helheten litt for stillestående.

Hva kan dokumentarteatret fortelle oss om verden?

Eg føreslår at vi vaknar er en velspilt forestilling som tidvis blir litt sjablongaktig.

På Trøndelag Teater fris det både til barn og voksne med Narnia – Løven, heksa og klesskapet. Forestillingen er tro mot originalmaterialet, med noen litt påklistrede moderniseringsgrep.

Påminnelsen om eksistensen av de modige pleierne, læringen og solidariteten som ligger i den, og den usentimentale, ujålete måten det spilles ut på, gjør Mistanken til en viktig forestilling.

Når nye oppsetninger av gamle klassikere krydres med kjente poplåter, stopper handlingen opp. Finnes det en handlingsvegring i norsk musikkteater?