Dvořák-sirkus, dramatiske sjøreiser og Ståle Kleibergs hittil beste symfoni stod på programmet da Peter Szilvay dirigerte Stavanger Symfoniorkester nylig. Og – var det en taktstokk som brakk?

Rocky Horror Show blir en inngang til spørsmål om hvem kunsten lages for og hvem kritikeren skriver for. Noen ganger er vi i dialog, noen ganger snakker vi kanskje forbi hverandre.

Hvem anmelder hva, for hvem? Regissør av Rocky Horror Show på Oslo Nye Teater, Heiki Eero Riipinen, stiller spørsmål om resepsjonen av forestillingen og opplevelsen av det skeive teaterrommet.

Det er selvsagt ugreit at NRKs musikk-sjef ikke later til å vite hvem Eva Knardahl var. Et større problem er alt NRK er villige til å kaste ut med digitaliseringens badevann.

Hos Milo Rau spiller aktivister Antigone og Jesus. Krigsforbrytere stilles foran et teatertribunal. I denne samtalen gir Rau oss innblikk i sitt arbeid.

Danseforestillingen Any Moment er et ambisiøst prosjekt med koreografi for ni dansere og fem steiner, som kunne hatt godt av mer struktur.

Hele 48 personer har søkt stillingen som teatersjef på Black Box teater.

Ord for blod har blitt en oppramsende forestilling om en sjeldent dramatisk oppvekst.

Jon Fosses Eg er vinden fremføres for både døve og hørende på Trøndelag Teater. Det gir en ny dimensjon til Fosses ordknapphet, men fjerner også noe av rytmen i språket.

Skittengrått slaps og anonyme bygater er byttet ut med jordfarger, strobelys og en skinnende fallisk bauta i Det Norske Teatrets produksjon av Jon Fosses Vinter. Det sporer litt av, men treffer også en nerve.

Jon Fosse har skrevet en fornøyelig, eksistensiell komedie. Det Norske Teatrets urpremiere er stram og velspilt, men den kunne vært både dypere og lettere.

Adam Hickox imponerer stort på sin første konsert som sjefdirigent for Trondheim Symfoniorkester – sjølv om ikkje alt på programmet var like storslagent.

Oslo-filharmoniens sesong ble sparket i gang med en velbalansert tolkning av Mahlers syvende symfoni og et litt for medgjørlig verk av Anders Hillborg.

Kate Pendry insisterer på åpenhet mot upopulære meninger og folkene som innehar dem.

Kilden Teaters versjon av eventyret om den stygge andungen er en overskuddspreget forestilling om lengselen etter å høre til.

Forestillingen skaper et viktig og nært rom for og minnes et hjemland, men kunne ha tjent på å tydeliggjøre hvem den henvender seg til.

A Little Night Music på Nationaltheatret er solid musikkteater der musikken setter premissene.

Når kunst presenteres i et vakuum, oppstår det spørsmål om etikk, ansvar(sfraskrivelse) og selektiv blindhet for det som foregår i Kongo

Erlik Oslo-spelet: Et sted å være er et spel. Det blir både forestillingens styrke og dens svakhet.

I Nasjonaloperaens innleide oppsetning av Rusalka er både håpet og eventyret skrelt vekk, og musikken overskygges av et goldt månelandskap.

I Shiraz skaper små, gjentatte bevegelser en langsom transformasjon. Sårbarhet og kroppslig tilstedeværelse gjør hver repetisjon unik.

Med Dikkedokken lager DeWangen-produksjoner flere overraskende rom mellom fiksjon og virkelighet, men magien drukner litt for ofte i en tekst på tomgang.

NOU-en «Musikklandet» er blitt en forbilledlig ryddig og oversiktlig gjennomgang av norsk musikkliv. Men et av forslagene er overraskende radikalt – og vagt.

Kampen om kunsten er en sårt tiltrengt utgreiing av mekanismene bak kulturlivets krakelerende tilstand som følge av forvitrende demokratiske verdier.

Tatjana Gürbaca erstatter Christoph Loy som regissør for Nasjonaloperaens oppsetning av Nibelungens ring 2027–2030.

Her er årets nominasjoner til kritikerprisene for teater, musikk og dans.

I Safariland harselerer Kristinsdottir/Willyson med både seg selv og oss som ser på.

Endringen i Høyres kulturpolitikk gjør at det står mer på spill for kulturen foran årets valg enn det har pleid å gjøre.