I podkastserien Skuespillerpodden har vi kommet til episode 20. I den snakker Øystein Stene med filmskaper Benjaminn Ree om dokumentaraktøren.

Hos Milo Rau spiller aktivister Antigone og Jesus. Krigsforbrytere stilles foran et teatertribunal. I denne samtalen gir Rau oss innblikk i sitt arbeid.

Danseforestillingen Any Moment er et ambisiøst prosjekt med koreografi for ni dansere og fem steiner, som kunne hatt godt av mer struktur.

Jon Fosses Eg er vinden fremføres for både døve og hørende på Trøndelag Teater. Det gir en ny dimensjon til Fosses ordknapphet, men fjerner også noe av rytmen i språket.

Adam Hickox imponerer stort på sin første konsert som sjefdirigent for Trondheim Symfoniorkester – sjølv om ikkje alt på programmet var like storslagent.

Kate Pendry insisterer på åpenhet mot upopulære meninger og folkene som innehar dem.

Skittengrått slaps og anonyme bygater er byttet ut med jordfarger, strobelys og en skinnende fallisk bauta i Det Norske Teatrets produksjon av Jon Fosses Vinter. Det sporer litt av, men treffer også en nerve.

Jon Fosse har skrevet en fornøyelig, eksistensiell komedie. Det Norske Teatrets urpremiere er stram og velspilt, men den kunne vært både dypere og lettere.

Oslo-filharmoniens sesong ble sparket i gang med en velbalansert tolkning av Mahlers syvende symfoni og et litt for medgjørlig verk av Anders Hillborg.

Kilden Teaters versjon av eventyret om den stygge andungen er en overskuddspreget forestilling om lengselen etter å høre til.

Forestillingen skaper et viktig og nært rom for og minnes et hjemland, men kunne ha tjent på å tydeliggjøre hvem den henvender seg til.

A Little Night Music på Nationaltheatret er solid musikkteater der musikken setter premissene.

Når kunst presenteres i et vakuum, oppstår det spørsmål om etikk, ansvar(sfraskrivelse) og selektiv blindhet for det som foregår i Kongo

Erlik Oslo-spelet: Et sted å være er et spel. Det blir både forestillingens styrke og dens svakhet.

I Nasjonaloperaens innleide oppsetning av Rusalka er både håpet og eventyret skrelt vekk, og musikken overskygges av et goldt månelandskap.

I Shiraz skaper små, gjentatte bevegelser en langsom transformasjon. Sårbarhet og kroppslig tilstedeværelse gjør hver repetisjon unik.

Med Dikkedokken lager DeWangen-produksjoner flere overraskende rom mellom fiksjon og virkelighet, men magien drukner litt for ofte i en tekst på tomgang.

NOU-en «Musikklandet» er blitt en forbilledlig ryddig og oversiktlig gjennomgang av norsk musikkliv. Men et av forslagene er overraskende radikalt – og vagt.

Kampen om kunsten er en sårt tiltrengt utgreiing av mekanismene bak kulturlivets krakelerende tilstand som følge av forvitrende demokratiske verdier.

Tatjana Gürbaca erstatter Christoph Loy som regissør for Nasjonaloperaens oppsetning av Nibelungens ring 2027–2030.

Her er årets nominasjoner til kritikerprisene for teater, musikk og dans.

I Safariland harselerer Kristinsdottir/Willyson med både seg selv og oss som ser på.

Endringen i Høyres kulturpolitikk gjør at det står mer på spill for kulturen foran årets valg enn det har pleid å gjøre.

14. juni mottok Ilse Ghekiere prisen for Årets kritikk av Norsk kritikerlag. I denne bonusutgaven av Scenesamtaler snakker Julie Rongved Amundsen med Ghekiere om vinnerteksten og dansekritikken.

Til tross for øyeblikk av effektfull sameksistens havner Verdis musikk for ofte i bakgrunnen under Oscarsborgoperaens Sirkus Requiem.

Fine skuespillerprestasjoner gjør at barneperspektivet trer frem i Ronja Røverdatter i Frognerparken.

Kriser på individ- og samfunnsnivå preger årets program på Festspillene i Nord-Norge.

Dårlig vær, klamt telt og en fraværende krokodille kunne ikke rokke ved det solide håndverket i Oscarsborgoperaens Peter Pan.

Nationaltheatrets markedsføring kritiseres i siste episode av podkasten Scenesamtaler. Her svarer Øystein Hygen Christensen, leder for marked og kommuikasjon, på kritikken.

14. juni ble nominasjonene til Heddaprisen diskutert i en liveutgave av podkasten Scenesamtaler under Heddadagene.

Heddaprisutdelingen 2025 er mer politisk enn kunsten som feires. Den viser likevel at det finnes et potensial for motstand i det norske scenekunstfeltet. Om de bare vil.