Daglig leder i Scenekunstbruket, Tine Valavuo Tyldum, reflekterer rundt behovet for kritikk i lys av de siste ukenes debatt omkring Wicked og Arven og deres eget prosjekt Unge stemmer.

Tid og rom blir omsatt til kontemplativt kroppsspråk i Shelmith Øseths forestilling Wakati.

Torsdag kveld ble Den Nasjonale Ibsenprisen delt ut på Ibsenhuset i Skien.

Urfremføringen av kammeroperaen Nara preges av sterk libretto, strålende solistprestasjoner og litt for idérik scenografi.

Et homoepos ble en het potet. Arven av Matthew Lopez hadde forut for norgespremieren 8. februar mye å leve opp til. Etter et halvt års blest og debatt, endte det viktigste med å gå flere hus forbi.

Melankolien ligger tung over Nationaltheatrets Draum om hausten.

Med iscenesettelsen av Takk for gaven har regissør Line Paulsen virkelig blåst liv i Monica Isakstuens tekst, men hvor blir det av fortvilelsen og raseriet?

Koreograf Mamela Nyamza fortryller oss inn i en fantasirik drømmeverden i Hatched Ensemble på Dansens Hus

Brageteatrets Hans og Grete er både makaber og leken – men kunne muligens tatt seg litt mer tid i komposisjonen av forestillingens avsluttende scener.

I Evighetsbiblioteket blir biblioteket til et mystisk og lekent univers der alt kan skje, men leken og litteraturen blir ikke i stor nok grad løftet frem som kvaliteter i seg selv.

Maud Monceyron Jonassen mener at Det Norske Teatrets forestilling Europavisjonar fremmer en farlig forenklet forståelse av dagens politiske landskap.

Europavisjonar inneholder flere høydepunkter, men tømmer seg selv ved å være politisk og ideologisk platt.

Gjentakelsen har blitt Den eldre kvinnens fortelling på Centralteatret.

I Svart og hvit natt på Grusomhetens teater går kapitalistenes forsvarsverker i oppløsning på spektakulært vis og de ender opp nådeløst overlatt til seg selv og sine hjelpeløse skrik.

Forestillingen Dim av koreograf Rosalind Goldberg har et bevegelsesuttrykk som, i motsetning til det tittelen antyder, insisterer og fascinerer.

I Fuglane ser man en teft for visuelle detaljer og godt spill, men forestillingen lykkes ikke med å formidle den særegne vesaaske fremstillingen av naturen og Mattis’ sterke kontakt med alt som rører seg.

Kool Kool Kina minner om å se Nytt på nytt et år for seint; satiren treffer ikke samtiden.

Kan man endre noen andres politiske overbevisning om man ikke selv er villig til å vike en tomme?

Det er mye som kunne vært aktuelt og spennende i joikeoperaen Bjørnejegeren Ol Tomså, men forestillingen lider av både musikalsk og dramatisk retningsløshet.

Erik Eger-Schøyen tiltrer ved årsskiftet når Thomas Østgaards åremål går ut.

Den nasjonale Ibsenprisen er Norges eneste dramatikkpris, opprettet av Skien kommune og første gang delt ut i 1986. Prisen består av 150 000 kroner og en statuett laget av Nina Sundbye.

Styret ved Nationaltheatret har ansatt Marit Moum Aune som ny teatersjef for åremålsperioden 2027 til 2032. Det melder de i en pressemelding.

Glimt av musikalsk mening konkurrerer med ukarismatiske hovedroller og uforståelige regivalg under «Hollenderen» i Trondheim.

Arven på Nationaltheateret er en tam forestilling fanget i symbolpolitikk

Kristina Kjeldsberg er konstituert som teatersjef ved Teater Vestland ut året. Ho er utdanna regissør og har brei leiarerfaring.

Styreleiar på Teater Vestland, Rasmus Mo, svarer her på innlegget frå tidlegare teatersjef Cecilie Lundsholt.

20. januar kom nyheten om at teatersjef på Teater Vestland, Ceclie Lundsholt, gikk på dagen. Her forklarer hun hva som er grunnen til at hun valgte å gå.

Marie Bergby Handelands Koreografi for to Musikere hadde vært tjent med en annen kontekst enn samtidsscenekunst.

No Dreams, No Gold er en søt og tørrvittig forestilling om mennesker som kaver med kreativitet.

Ole Martin Melands Jeg brakk undersøker den liminale tilstanden.

Forbrytar og straff forvandler Kathrine Nedrejords roman til en unyansert og statisk forestilling.

Juovssaheaddji – Tilbakeføreren gjør både originale og effektive dramaturgiske grep, men musikken har mer å gå på.

Min middag med André er basert på et interessant forelegg, men er uferdig som teater.

Forestillingen Take all my resources har stort potensial, men er litt rufsete i kantene. Den blir en påminnelse om hvor sårbart scenekunstens økosystem er om dagen.

Dragana Buluts Beyond Love har mange fine sekvenser og ideer, men forblir en normativ lesning av kjærligheten.

Med Don Quixote får vi gjensyn med en klassiker som har tålt tidens tann, men oppsetningen tilfører lite nytt.

Bent Sørensen håper det vil føles som Jon Fosse selv har skrevet musikken i Asle og Alida – operaen han har komponert til Fosses egen libretto.