Flat som en pannekake

Mozarts Tryllefløyten (1791) holder stadig stand som en av verdens tre mest spilte operaer. Det har utvilsomt sammensatte årsaker, men det spiller nok inn at Emanuel Schikaneders symboltunge eventyrlibretto er en uuttømmelig kilde til nye tolkninger – fullt av sprø påfunn, frimurerreferanser og opplysningstanker. I tillegg har Singspiel-formen en god del talt dialog mellom sangene, noe som muliggjør store lokale tilpasninger. Musikken rommer dessuten hele spennet fra dypt dramatisk til lystig og lett, mens det godes kamp mot det onde utspiller seg i en mystisk fantasiverden som fremstår både genuin og ironisk.

Vi møter Prins Tamino, som får i oppdrag å redde prinsesse Pamina – datter av Nattens dronning, fra den onde trollmannen Sarastro. På ferden får han med seg dronningens svært lite hjelpsomme fuglefanger Papageno, et fortryllet klokkespill og en magisk fløyte. I løpet av oppdraget snus imidlertid premissene på hodet. Det viser seg at Sarastro leder en orden som kjemper for opplysning og kunnskap, mens Nattens dronning hersker over mørke og barbari. Pamina, Tamino og Papageno gjennomgår harde prøvelser, men består dem alle og får innpass i ordenens univers, mens Sarastro seirer over Nattens dronning.

Gammel stumfilmversjon

Nasjonaloperaens nye produksjon er opprinnelig fra Berlins Komische Oper, der den hadde premiere i 2012. Regien er ved Suzanne Andrade og Barrie Kosky, og oppsetningen er laget som en slags levende stumfilm. Den eneste kulissen er en hvit vegg langt frem på scenen, som fylles med animasjoner av Paul Barritt. Sangerne beveger seg tett inntil veggen og interagerer med animasjonene som om de var en del av filmen. Noen ganger dukker de opp i luker og på balkonger i ulike høyder, festet på en måte som gir inntrykk av at de nærmest henger på veggen. Animasjonene lager stadig nye omstendigheter rundt dem mens de selv står stille. De talte replikkene projiseres skriftlig på veggen, på samme måte som stumfilmens mellomtekster.

Esther Bialas kostymedesign har en tydelig 1920-tallsestetikk, og både kostymer, sminke og rollefigurer er gjenkjennelige fra stumfilmens glansdager. Dette kombineres med en lang rekke ulike figurer og bildereferanser fra pop-kulturens barndom og tidlige tegnefilmer, som Disneys «The Skeleton Dance». Deler av kostymene blir også til gjennom animasjoner: Nattens dronning er for eksempel en diger edderkopp som troner høyt oppe på veggen med animerte ben helt ned til gulvet, mens De tre guttene som skal vise vei for Tamino og Papageno, har en slags insektvinger. I tillegg er mange av animasjonene en blanding av biologiske og mekaniske vesener, som minner om forrige århundreskiftes fremtidstro og teknologioptimisme. Det antydes at brorskapet representerer dette «fremskrittet», med animerte hoder fulle av mekanikk og bokstaver.

Svak historiefortelling

Hvilken historie som fortelles eller hva slags verden vi befinner oss i, forblir imidlertid uklart. Tegningene er fargesprakende fantasifulle og estetikken gjennomført, og på det rytmiske planet er det er en tydelig forbindelse mellom musikk og video; animasjonene reagerer hele tiden på noe som skjer i musikken. Det ser likevel ikke ut til at koblingene mellom tegninger og musikk stikker dypere enn som så. I det hele tatt virker animasjonene, kostymene og estetikken lite koblet til handlingen og tematikken i operaen, og historiefortellingen havner helt i bakgrunnen. Ikke minst fordi dialogen som vises på veggen, er kuttet til et minimum. De få replikkene som er igjen, skaper øyeblikksbilder snarere enn et narrativ.

Jeg får inntrykk av at skaperne har vært veldig opptatt av å lage et så artig og pussig univers som mulig, men ikke så veldig nysgjerrige på ideene, tankegodset og symbolene som finnes i materialet. Etterligningen av stumfilm er morsom så lenge den har nyhetens interesse, men når alle gimmicker og koblinger mellom film og fysiske utøvere er vist frem én gang, er det ikke mer å hente der. De siste to timene fungerer filmkulissen bare som en dårlig erstatning for scenografi med en dybdedimensjon.

Fremføring på sparebluss

Dessuten er det også flere ting som svikter i gjennomføringen. I dette flatet formatet har sangerne veldig lite å spille på. Ansiktsmimikk brukes aktivt, men det synes bare ordentlig fra de første radene. Samspillet mellom animasjoner og utøvere er imponerende presist, men bevegelsene deres er ikke ekspressivt stiliserte nok til å bli interessante i seg selv. Jeg kommer i tanker om Robert Wilsons versjon av The Sandman under Festspillene i Bergen i 2019. Der var estetikken også outrert og tegneserieaktig, men med en så virtuos og intens artikulasjon av alle de overdrevne bevegelsene at de kommuniserte i sin egen rett.

Uten dybdescenografi og full bevegelsesfrihet blir selve sangen om mulig enda viktigere enn vanlig. Jeg kan se for meg at den scenografiske begrensningen kunne fått en effektiv kontrast hvis sangernes stemmer hadde sprengt seg ut fra den store flaten og fylt salen, men det skjer heller ikke. Jeg opplever ikke at noen av solistene har den gjennomslagskraften, tilstedeværelsen og formidlingsevnen som skal til for å løfte dette musikalsk.

Lyden fra orkestergraven er også merkelig flat til Operaorkesteret å være. Kan det være fordi jeg sitter på parkett, halvveis innunder første balkong? Jeg lener meg frem, men kan ikke høre forskjell. Kveldens dirigent er Kristiina Poska, og det høres ut som veldig mye spilles med nesten samme karakter. Musikkens uttrykksmessige utsving blir påfallende små.

Video-overdose

Det fremstår ikke veldig ambisiøst å leie inn en 13 år gammel produksjon, og det er fristende å tolke det som et rent sparetiltak. Jeg kan likevel se for meg at denne produksjonen traff hakket bedre i 2012. Riktignok var hverken sosiale medier, strømmetjenester eller smarttelefoner ukjente størrelser på det tidspunktet, men den helt avsindige mengden video som i dag omgir oss på alle kanter i kraftig økende grad, var på langt nær like massiv. Når jeg i dag oppsøker et av de få formatene der man fremdeles kan få kontakt med noe materielt, umiddelbart og fysisk, er det å få se enda en video omtrent det siste jeg er interessert i.