Bøler Samvirkelag skaper et godt rom å være i, men jeg savner brudd og utrygghet.

Terminus kritiserer og tuller med pandemihåndtering og påvirkerkultur, men uten å bringe så mye nytt til torgs

Natur, støy og korklang smelter nesten sammen i Eureka/Rebecca – et stedsspesifikt korverk om en tragisk flystyrt under Norges frigjøring.

Dyrene i Hakkebakkeskogen ved Nationaltheatret er hektisk, høylytt, anmassende og mangler en klar retning.

Det har mye for seg å gi barn en pedagogisk veiviser inn i orkesteret, men musikken bør også få tale for seg selv.

Onsdag 14. mai ble nominasjonene til årets Heddapriser offentliggjort. Fungerende talsperson for juryen, Mode Steinkjer, svarer her på noen spørsmål om juryarbeidet og de endelige listene. 

Her er de nominerte til årets Heddapriser

Regissør og tidligere teatersjef Otto Homlung døde 7. mai. Dette er et minneord skrevet av teatersjef på Trøndelag Teater, Elisabeth Egseth Hansen.

Rollelisten til Ringen i Oslo i 2026 er ikke offentliggjort ennå, men at Marita Sølberg har gjort Sieglinde i Stockholm denne våren er kanskje et tegn. I tilfelle er det et godt et.

Lisa Lies Fønix er best når skillet mellom teater, ritualer og virkelighet er uklart.

Forslaget fra LPO arkitekter og gruppen bak «Ny framtid for Nationaltheatret» er innholdsløst.

DeWangen-produksjoner har inntatt et ikonisk Trondheims-bygg. Der handler det om KI, fugler og mennesker.

Er pusteøvelser, dempet belysning og minst mulig motstand veien å gå for å åpne den klassiske musikken for nye lyttere?

Det kunstige, poetiske språket utgjør både noe av styrken og problemet med Døde menn og tørste kvinner.

Hos Milo Rau spiller aktivister Antigone og Jesus. Krigsforbrytere stilles foran et teatertribunal. I denne samtalen gir Rau oss innblikk i sitt arbeid.

Den Nationale Scenes oppsetning av Antigone er en dynamisk forestilling med særpreg.

Festival DanseRom inviterer publikum inn i samtidsdansen, men bør utnytte flere av formidlingsmulighetene festivalformatet åpner for.

Bergen Nasjonale Operas uroppføring av Asle og Alida fremstår som en trivialisering av Fosse-trilogiens flertydige og gåtefulle romanunivers.

Imponerende sangere og drivende regi preger An-Magritt i Stjørdal, men handlingen trenger en oppstramming.

Arne Lygres Ikkje ein lyd inneholder fantastiske enkeltscener. Men det som skulle vært en polyfoni, ender i stedet opp som tidvis høylytt og enerverende snakking.

Etter 35 år i rollen gir Grete Pedersen stafettpinnen videre.

I Trøndelag Teaters oppsetning av Henrik Ibsens Brand er teater tekst og rom.

Kirkemusikkfestivalen skal ha ros for å satse på samtidsmusikk, men det er rom for større variasjon.

Maritea Dæhlins Ord på Kilden Teater i Kristiansand er hyggelig. Aktørene behersker materialet godt og premisset er interessant, men forestillingen forsøker ikke å utfordre hverken aktører eller publikum utover dette.

Fristen for å søke stillingen som teatersjef ved Rogaland Teater gikk ut 4. april. Ved fristens utløp var det 22 søkere på stillingen – tre søkere er unntatt offentlighet.

Erik Eger-Schøyen tiltrer ved årsskiftet når Thomas Østgaards åremål går ut.

Styret ved Nationaltheatret har ansatt Marit Moum Aune som ny teatersjef for åremålsperioden 2027 til 2032. Det melder de i en pressemelding.

Vi lever i en urolig verden der autoritære regimer forsøker å true individuell frihet og tankegang, da hjelper det med dans.

Den iranske skribenten Sakineh Arabnejad, som er fribyforfatter i Trondheim, skriver her om teater og performance i Iran, om sensur og opprør.

I den sjette episoden av podkasten Gæmliskomponister snakker Eivind Buene og Trond Reinholdtsen med Jon Øivind Ness.

En kunstig superintelligens har tatt over jorda og konkludert: Menneskeheten må bort. I Prosessen mot menneska stilles vi til ansvar, men får også sjansen til å protestere.

Forestillingen Dancing av danser og koreograf Deborah Hay stiller spørsmål ved koreografisk eierskap og arv, men de blir stående noe ubesvart.

Manon er en sterk historie som lider under manglende koreografisk og danserisk helhet.

Oslo Internasjonale Teaterfestival viser fint frem konsekvensene av russisk imperialisme. Jeg klarer likevel ikke å la være å lengte etter at kunsten formidler mer av det jeg forstår med intellektet, men fortsatt ikke kan fatte og føle.