Med Don Quixote får vi gjensyn med en klassiker som har tålt tidens tann, men oppsetningen tilfører lite nytt.
Forbrytar og straff forvandler Kathrine Nedrejords roman til en unyansert og statisk forestilling.
Juovssaheaddji – Tilbakeføreren gjør både originale og effektive dramaturgiske grep, men musikken har mer å gå på.
Forestillingen Take all my resources har stort potensial, men er litt rufsete i kantene. Den blir en påminnelse om hvor sårbart scenekunstens økosystem er om dagen.
Dragana Buluts Beyond Love har mange fine sekvenser og ideer, men forblir en normativ lesning av kjærligheten.
Bent Sørensen håper det vil føles som Jon Fosse selv har skrevet musikken i Asle og Alida – operaen han har komponert til Fosses egen libretto.
Min middag med André er basert på et interessant forelegg, men er uferdig som teater.
Styreleiar på Teater Vestland, Rasmus Mo, svarer her på innlegget frå tidlegare teatersjef Cecilie Lundsholt.
20. januar kom nyheten om at teatersjef på Teater Vestland, Ceclie Lundsholt, gikk på dagen. Her forklarer hun hva som er grunnen til at hun valgte å gå.
I norgespremieren på indiemusikalen Once ved Det Norske Teatret er musikken det bærende elementet – i en ellers litt for nedstrippet og ujevn produksjon.
Drontheim skildrer betydningsfull krigshistorie fra Trondheim, som også står seg godt i dagens politiske virkelighet. Men forestillingen er hakket mer didaktisk enn dyptgripende.
Estetikken i Juanitas er eggende, men det kan bli for mye overflate.
«Å skriva ein overflatisk tekst er ikkje møda verdt»: Jon Fosse har selv skrevet librettoen til den nye operaen Asle og Alida, og i dette intervjuet forteller han om prosessen.
21 menn og 14 kvinner har søkt stillingen som teatersjef på Østfold Internasjonale Teater.
På Den Nationale Scene er Ludvig Holbergs komedie Den stundesløse forsøkt piffet opp med moderne kostymer og referanser til Bergen, men helheten er tam.
Liv Hanne Haugens Soul’O får størst kraft om man som tilskuer lar seg rive med i forestillingens sorgprosess.
Forfatter og dramatiker Kathrine Nedrejord har det siste året virkelig fått sitt nasjonale gjennombrudd, og det er særs passende at et stykke basert på en av hennes romaner er en av de første forestillingene i Beaivváš sitt nye teaterhus Čoarvematta.
Lady Macbeth ved Det Norske Teatret kunne vært vågal og normbrytende hvis den var en kultfilm fra nittitallet.
Fremskrittspartiet ønsker å selge NRK, men hva skjer med den kritiske sansen hvis offentligheten overlates til hjerteemojiene?
Mäkelä og Oslo-filharmonien rommer ikke nok av bredden i Sjostakovitsjs kryptiske univers.
Marita Sølbergs Desdemona er det store høydepunktet i en Otello der lite står på spill.
Etter noen valgprosesser som fremstår som oppvisninger i Antonin Artauds teaterteorier, er Donald Trump blitt USAs president for andre gang. Når det skjer, må venstresiden finne sin egen fortelling.
Epiclogue har fine sekvenser og mye potensial, men reduserer seg selv.
På Den Nationale Scene finner de ikke balansen mellom tekst, scenografi, lyd og musikk i sin siste oppsetning av Vildanden.
Vi gjenoppliver vårt faste intervju med nyansatte teaterledere. Wenche Viktorsdatter Paulsen overtok lederstolen på Riksteatret etter Arne Nøst 9. januar.
Det glitret i lysekroner, paljettkjoler og champagneglass da det nye teaterhuset Nye Hjorten Teater åpnet i Trondheim på onsdag med forestillingen Peter Pan – Stargate to Neverland. Tryllestøvet holdt imidlertid ikke hele kvelden.
Unge Viken Teaters forestilling om en gutt og roboten hans er både morsom og sår – og svært velspilt.
I den nyeste episoden av Skuespillerpodden snakker Øystein Stene med den svenske Chubbuck-coachen Elisabet Sevholt. Hun forklarer inngående hvordan man jobber med metoden i praksis.
Sterke enkeltdeler og mangel på helhet preger Nordic Black Theatres The Silent Heirs.
Fortidslengselen som uttrykkes i NRK-serien Familien Nerdrum er et symptom på en samfunnsutvikling som har pågått i mange år. Nå trenger den gjennom lydmuren på flere fronter og viser hvor viktig det er å jobbe for et mangfoldig kunstliv.
Barokkopera, arabisk klubbmusikk, antikke myter, fortid, nåtid, øst, vest og krig og fred og sånn – Ina Christel Johannessen strekker i operaen Dido og Æneas med vekslende hell.