Hardt tiltrengt naivitet

– Å nei, gjesp, enda en barneforestilling om naturtap, tok jeg meg selv i å tenke, da handlingen i Nattfolket skred frem og avslørte en klassisk kamp mellom bevaring av livet i skogen og menneskenes ustoppelige trang til flatehogst.

Min neste tanke var at dette var en helt katastrofal tanke – et symptom på hvor voldsomt det har avtatt, det enorme drivet klima- og miljøsaken hadde, etter at pandemien, Russlands invasjon av Ukraina og krigen i Gaza i tur og orden skjøv miljøsaken lengre og lengre ned på agendaen. Helt til den nå, i tråd med nyhetsbildets nådeløse logikk, rett og slett føles litt passé. Paradoksalt nok, ettersom problemet jo på ingen måte er løst eller er blitt mindre; vi har bare sluttet å snakke om det. Jeg har grublet mye på hva som skal til for å få temaet tilbake i det skarpeste søkelyset.

Det spørs vel hvor langt en liten, bergensk kammeropera for barn kommer i den store sammenhengen, men den har utvilsomt mye å komme med i den lille sammenhengen. For en uforbederlig doomscroller og misantrop som meg er det noe umiddelbart oppløftende ved alle som ikke har gitt opp.

Trær, horn og bevere

Nattfolket har libretto av Bjørn Sortland og musikk av Knut Vaage, og den er Bergen Nasjonale Opera (BNO) sitt bidrag i et musikkdramatisk samarbeid med Den Norske Opera & Ballett (DNO&B) og Trondheim Symfoniorkester & Opera (TSO). Institusjonene har bestilt hver sin nyskrevne kammeropera, som skal spilles i tur og orden hos alle tre. Først ute var TSOs Fønix av Lisa Lie og Stian Westerhus, og deretter DNO&Bs Terminus av Therese Birkelund UIvo og Marit Eikemo.

Sortland og Vaages opera tar sitt navn fra de mystiske skogvesenene den handler om. De har menneskelignende trekk, horn på hodet og nydelige sangstemmer. Vi møter også mennesket Kjell, som er like glad i å synge som nattfolket. I første scene hugger han ved til familien, før en av nattfolket beskylder ham for drap på trærne, stjeler sangstemmen hans og jager ham vekk. Kjell utvikler seg til å bli en skoghatende ordfører som vil ta hevn ved å hugge ned skogen og bygge hyttefelt.

Heldigvis for skogen forelsker Kjells nevø, Noah, seg i nattfolk-jenta Ciril, og sammen forsøker de redde hjemmet hennes. Til det må de ha hjelp av landets dronning, som elsker både sang og skog – det siste fordi hun av en eller annen obskur grunn er skrullete etter bevere. Hun elsker også Kjell, skal det vise seg. Til slutt er skogen reddet, Kjell har fått igjen sangstemmen og blitt snill igjen, og de som vil ha hverandre, får hverandre.

Samkjørt kaos

Med sine skurker, helter og det godes kamp mot det onde er dette kanskje ikke verdens mest originale scenetekst. I tillegg blir noen av handlingslinjene unødvendig snirklete, som når den geskjeftige dronningen entrer skogen for fulle mugger, og alt ligger an til at hun skal valse opp med Kjell og snauhugsten hans på flygende flekken. I stedet blir hun bare stående gjennom en lang scene som var så forglemmelig at jeg ikke lenger husker hva den handlet om. Likevel lander teksten og fortellingen trygt på bena; den har såpass mange artige vrier og absurde detaljer at den ikke virker forutsigbar og konform.

Knut Vaages musikk er en salig og velkomponert blanding av stilarter og referanser. Kammerorkesteret fra Bergen Filharmoniske Orkester (BFO) låter vekselvis som et storband, rockeband og samtidsmusikkensemble, i tillegg til mye annet. Innimellom kommer sitater fra kjente tradisjonssanger, poplåter og operaer som Tryllefløyten og Carmen. Musikken har både lange melodidrevne strekk med ensemblenummer og arier, og løpske sekvenser med lydkulisser, som illuderer fuglekvitter, dyrelyder, motorsager, byggestøy, vær og vind. Tekst, musikk og handling fremstår svært godt sammenristet og koordinert.

Dynamisk scenografi

Regissør Erik Ulfsby har altså hatt et godt utgangspunkt. I tillegg har han fått maksimalt ut av det, og resultatet er en dynamisk og fleksibel regi der det skjer noe hele tiden. Rollefigurene beveger seg stadig rundt på scenen og dukker opp på nye steder, og både voksen- og barnekoret fyller ulike roller og funksjoner.

I Vasylyna Kharchevkas scenografi er skogen tegnet opp med stor og fantasifull detaljrikdom. Det samme gjelder Ingrid Nylanders kostymedesign, og spesielt nattfolkets antrekk bugner over av blader, kvister og ornamenter. Scenebildet består av to trapper langs hver av scenens sidevegger, og en plattform langs bakveggen som binder dem sammen. Musikerne helt integrert i scenebildet. Langsmed hver trapp er det roterende, runde plattformer med plass til én og én musiker. Noen ganger står dirigent Ingar Bergby oppe, andre ganger nede, og plattformene kan snus 180 grader. På forsiden er de pyntet med grønt stoff og andre skogeffekter, og på baksiden er de gråmalte og fulle av fareskilt, som om vi plutselig befinner oss på en byggeplass.

Ensemblet spiller like stramt i alle stilarter, og Bergby har imponerende kontroll på alle innsatser og skift hos både sangere og musikere. Ivi Karnezi overbeviser i både sang og spill som den helsprø dronning Bibbi Jeanette, Maia Reppe (Noah) og Eldrid Gorset (Ciril av nattfolket) har landet på en god blanding av genuine og karikerte forelskede tweens, og Eirik del Barco Soleglad og Tormod Løvold, på utlån fra Den Nationale Scene, holder ingenting tilbake i sin portrettering av griske hytteutbyggere.

Det er utvilsomt noe idealistisk og naivt over Nattfolket, og kyniske voksne som var barn på 1990-tallet kan nok få litt klamme assosiasjoner til Blekkulf og miljødetektivene. Men det spiller ingen rolle. Vi har sluppet ballen og latt alt skure og gå, så det minste vi kan gjøre, er vel å sørge for at den oppvoksende slekt også lærer at skogvern er viktig – og håpe at de velger bedre enn oss.