Vag satire

For andre gang på få uker ser en helt nyskrevet norsk musikkdramatikk dagens lys på Nasjonaloperaens Scene 2. I likhet med Lisa Lies Fønix som hadde premiere 2. mai, er Therese Birkelund Ulvos Terminus også en del av et samarbeid mellom Den Norske Opera & Ballett, Trondheim Symfoniorkester og Opera og Bergen Nasjonale Opera. Mørke, død og komikk er temaer i begge verkene, men ellers er det få likheter.

På siden av samfunnet

Vi kommer inn et mørklagt scenerom der sceneveggene er uten inndekning. Langs sideveggene og bakveggen er det plassert en rekke vertikale lysrør i lav høyde med i regelmessig avstand. Til venstre sitter Operaorkesteret i kammerutgave. Midt på scenen står en svart seng på en ditto forhøyning, og til høyre holder en gruppe fra Operakoret til. De er kledt i lag på lag av laser og filler og ser ut som noen slitne, uteboende typer. De er omgitt av plastposer, tepper og diverse sammenrasket pikkpakk. Lola (Eli Kristin Hansveen) er kledt på samme vis og kommer sjanglende over scenen med heroinknekk i knærne. Hun velter snart over ende og blir liggende urørlig, og de andre hjemløse kaster seg over henne og fjerner alt av verdi, inkludert de fleste klærne hennes. To personer i beige hotelluniformer (Tone Kummervold og Magne Fremmerlid) kommer listende og tar henne med seg. De overlesser både sengen og forhøyningen med flagrende rosa stoff og myke pynteputer og legger Lola i sengen. Når hun våkner, innbiller spøkefuglene henne at hun er en populær påvirker, som holder hus i en luksussuite på hotellet Terminus og har en stor følgerskare i sosiale medier.

Jeppe på SoME

Dette er forfatter Marit Eikemos første libretto, og det begynner altså som en moderne utgave av Ludvig Holbergs Jeppe på bjerget. Utover dette er premissene litt uklare. Det viser seg at den sosiale oppgraderingen av Lola ikke bare er en spøk, for det er også en pandemi på gang. Mange av de hjemløse er syke, og byens hoteller er rekvirert til isolater, der de syke holdes – kanskje mot sin vilje. Tone Kummervold dukker også opp i rollen som Politikeren, og med lyseblå drakt og kort, blond parykk lister hun opp det ene absurde smitteverntiltaket etter det andre, ikke ulikt en viss forhenværende statsminister. Lola er også syk; det kommer en lege fra tid til annen (Sakarias Fredriksen Tranvåg). Etter hvert går det meste til helvete: Lola forfører den gifte hotelldirektøren, og de lever sammen i sus og dus en tid. Men selvsagt smittes han av henne og blir omsider så syk at han tas fra henne og dør. Som Jeppe blir Lola til slutt holdt ansvarlig for lureriet hun er blitt utsatt for. Der Jeppe dømmes til døden i en fiktiv rettsak, blir Lola anklaget for å ha vrangforestillinger og psykiatriske diagnoser. Anklagerne er hotellbetjentene, hvis uniformer nå er byttet ut med hvite frakker. Vekk er de hjemløse, og koret er isteden kledt i smittevernutstyr. Holbergs stykke ender med at Jeppe skjønner at han ble lurt, men Lola faller om uten at noe er oppklart.

Villet uklarhet?

Det er ikke så lett å få grep om forholdet mellom pandemien og Jeppe-parallellen. Hvorfor skal akkurat Lola, som legges inn på linje med andre syke hjemløse, lures til å tro at hun er rik og berømt? Er det bare en spøk, eller har det en funksjon i håndteringen av pandemien? Jeg blir usikker på om det er en villet uklarhet, om det er meningen å fortelle flere historier samtidig og la mye være åpent for tolkning. Det er i hvert fall tydelig at flere nivåer av samfunnskritikk og satire flyter over i hverandre. Sosial ulikhet, rigid og uforutsigbar pandemihåndtering og overflatisk påvirkerkultur får seg alle et stikk eller tre. Kanskje er det et overordnet poeng her, at menneskene er like ensomme på pandemiisolat som i vår tids digitale selviscenesettelse, der alle bare beskuer sin egen og andres navle gjennom skjermer og alt virkelig liv drukner i uvesentligheter? Lola lengter etter hud og menneskelig kontakt, og hennes oppnåelse av det straffes med død og undertrykkelse av en ukjent øvrighet.

På opptråkkede stier

Therese Birkelund Ulvos musikk spiller oppunder det vage og uklare. Den er til tider uutholdelig lite variert, med veldig små dynamiske skift og gjentagende figurer. Nye scener begynner ofte helt pianissimo og tynt orkestrert og bygger seg langsomt opp, men aldri høyere enn til middels sterkt. Det kommer aldri noe klimaks. Isteden vender musikken stadig tilbake til begynnelsens svake uttrykk; mildt illevarslende og subtilt boblende peker den fremover mot noe som aldri skjer. På én måte er musikken irriterende blodfattig, men samtidig skaper den en gnagende manifestasjon av den fastlåste og trykkende verdenen på scenen. Alle holdes nede av smittevernregler, smittefare, sosiale hierarkier og skjermenes fristende dopamin, og ingen kommer seg av flekken. Musikken høres dog ut til å ligge godt for sangstemmene. Naturlig nok, ettersom den er skrevet med disse sangerne i tankene. Eli Kristin Hanssveen briljerer i kammerformat, med nyanserikdom og fleksibilitet i stemmen. Magnus Staveland er mer ujevn, men på sitt beste er det både styrke og seighet i klangen. Tone Kummervold og Magne Fremmerlid er godt samspilte og samsunget som de to konspirerende værelsebetjentene. Likevel er det vanskelig å la seg fange inn i dette universet, eller å engasjere seg i Lolas skjebne. Samfunnskritikken mangler brodd – dette er godt opptråkkede stier. Og Lola selv er en sjablong, en bærer av budskap, snarere enn en rollefigur av kjøtt og blod. Personligheten er ikke sterkt nok tegnet opp. Det antydes noe om omsorgssvikt i barndommen, som et forsøk på å skape sympati for at hun er endt opp som hjemløs rusmisbruker. Men også det er en historie vi har hørt mange ganger før.