Festival DanseRom inviterer publikum inn i samtidsdansen, men bør utnytte flere av formidlingsmulighetene festivalformatet åpner for.

Vi lever i en urolig verden der autoritære regimer forsøker å true individuell frihet og tankegang, da hjelper det med dans.

Manon er en sterk historie som lider under manglende koreografisk og danserisk helhet.

Forestillingen Dancing av danser og koreograf Deborah Hay stiller spørsmål ved koreografisk eierskap og arv, men de blir stående noe ubesvart.

How Romantic av Carte Blanche er presis dansekunst som løftes av tematisk og koreografisk mangfold og oppleves som en karusell som lever sitt eget liv.

Tid og rom blir omsatt til kontemplativt kroppsspråk i Shelmith Øseths forestilling Wakati.

Koreograf Mamela Nyamza fortryller oss inn i en fantasirik drømmeverden i Hatched Ensemble på Dansens Hus

Forestillingen Dim av koreograf Rosalind Goldberg har et bevegelsesuttrykk som, i motsetning til det tittelen antyder, insisterer og fascinerer.

Marie Bergby Handelands Koreografi for to Musikere hadde vært tjent med en annen kontekst enn samtidsscenekunst.

No Dreams, No Gold er en søt og tørrvittig forestilling om mennesker som kaver med kreativitet.

Med Don Quixote får vi gjensyn med en klassiker som har tålt tidens tann, men oppsetningen tilfører lite nytt.

Dragana Buluts Beyond Love har mange fine sekvenser og ideer, men forblir en normativ lesning av kjærligheten.

Estetikken i Juanitas er eggende, men det kan bli for mye overflate.

Epiclogue har fine sekvenser og mye potensial, men reduserer seg selv.

Sterke enkeltdeler og mangel på helhet preger Nordic Black Theatres The Silent Heirs.

Vi har samlet alle kritikernes høydepunkter fra 2024 på ett sted.