Danseforestillingen SIYA av Carl Aquilizan er en energisk og forfriskende forestilling som bringer nye, tiltrengte perspektiver til den norske dansekunsten.

Hvordan kan vi gjøre oss unyttige for fascismen, spør Bojana Cveijc. Kanskje kan dansehistorien fortelle oss noe om hvordan vi gjør det, men den kan ikke fortelle oss alt.

Magnus Myhrs Kauk spretter lekent mellom kvass samfunnskritikk og burlesk komikk, men helheten kunne vært finpusset litt.

Post-Orientalist Express er en kaleidoskopisk reise inn i den brede og forenklede betegnelsen østen.

Dansefeltet i Norge består av mennesker med ulik tilnærming til dansen, noe som fører til at aktører fra forskjellige miljøer og tradisjoner opplever Dansekonferansens innhold ulikt. Men det understreker også behovet for fellesskap og møteplasser.

Danseforestillingen Insight er en lavmælt og meditativ opplevelse, som også kunne hatt godt av flere tyngdepunkt.

Med temaet “Dansen som brobygger” ønsker Dansekonferansen å bygge bro mellom mennesker, fagfelt, kunst og samfunn, men hva og hvem er den for?

Sanctomb vil gjøre synden hellig – men hva skjer når frigjøringsestetikken selv blir en institusjon?

I dette innlegget svarer regissør Morten Traavik scenekunstnerne som forsvarer Hooman Sharifi.

After the Last Prayers av Marie Rechsteiner er en flyktig danseforestilling om et vektig tema.

Arrangementet og boklanseringen Bevegelse, bok og bravur gir tilgang på kontinuitet og forståelse av Collage dansekompanis betydning for det norske dansekunstfeltet.

Stepp-konsert-forestillingen Soft Ice er litt løs i dramaturgien og hadde vært tjent med at det var tatt tydeligere valg, men som overflødighetshorn har den flere kvaliteter.

Siste del av Søstrene Haugens søstertrilogi er et varsomt familieportrett hvor de selv forsvinner litt i bakgrunnen. 

I Sweet Spot av Harald Beharie blir mye av materialet for trygt.