Shi Pratts Kaleidoscope går i poetisk dialog med de minste.

Dansefestival Barents i Hammerfest veksler mellom det kompromissløse og famlende.

Ulf Nilseng er god på balansene mellom styrke og sårbarhet, og det gjør at Turning Vinegar into Wine oppleves både som en allmenn og en spesifikk undersøkelse av den aldrende kroppen.

Med utgangspunkt i Tanz Macabre skapar Fredrik Floen eit verk der kostyma fører handlinga.

Jeg vet ikke hva jeg ser, men plutselig skvetter jeg til. Langt ute og lengst inne utfordrer selve kunstpersepsjonen.

Som et koreografisk arbeid er Skatepark svakt, men som et familieshow kan jeg ikke si noe annet enn at det virker til å ha lyktes 100%.

Jo Strømgren har koreografert den nye balletten The Hat for polske Polish Dance Theatre i anledning deres 50-årsjubileum. Det er et verk som både berører og bergtar.

Det ligger en omsorg i Coda-festivalens program som også kan bli dens problem.

Over 230 scenekunstnere og produsenter tar til orde for at støtteordningen for etablerte scenekunstnere skal forvaltes av Kulturrådet.

I Nothing Personal finnes det et mesterverk på én time gjemt i en tretimers forestilling.

Stine Nilsen er ny kunsterisk leder på Dansens hus. Det melder Dansens hus i en pressemelding.

Høstscena tilbyr eit vidt spekter av scenekunst. Den store variasjonen skapar ein godt samansett festival.

Ved bruk av biletlege symbol drar Zekt deg inn i eit ubehageleg, men latterframkallande virvar

Knø er en fascinerende forestilling som setter kropp, koreografi og kunst i perspektiv.

Det er alltid fint å se Rosas, men er på tide med noe annet?

Her er listen over nominasjonene til kritikerprisene for teater, musikk og dans 2022-2023.

32 personer har søkt stillingen som kunstnerisk leder på Dansens hus.

Nasjonalballettens «Tornerose» endrer på fortellingen og oppdaterer balletten.

Levende utøvere overses ofte i mediene, og store pionerers bortgang får knapt noen nyhetsdekning.

Med vann til livet blir jeg påminnet kunstens funksjon i å skape andre rom, selv under åpen himmel.

Når “En Caul” for første gang vises i en black box er uttrykket plettfritt, men forestillingen hadde hatt godt av litt mer uforutsigbarhet.

Scenekunstfestivalen Bastard utforsker alternative former for forestillinger og kuratering, men i årets utgave virker det som at kunstnerisk kvalitet spiller andrefiolin.

DARKMATTER overgår alt jeg har sett på norske scener i år. Bit fast i meg, Cherish Menzo, og gi aldri slipp!

Nasjonalballettens “Light of Passage” av Chrystal Pite er en vakker, virtuos og imponerende forestilling, men den kunne stolt litt mer på sine egne bilder.

Kjønnsroller er et sentralt tema under årets Multiplié dansefestival. Gjennom å bruke kroppen på ulike måter skapes alternativer til det normative.

Årets utgave av Festival DanseRom viste at prosjektet står stødig og er viktig for å synliggjøre hva som rører seg i dansemiljøet

Nagelhus Schia Productions’ oppsetning av Sasha Waltz’ “In C” er en modig og frisk satsning og viser et mangfold vi trenger i den norske dansescenen.

I Hege Haagenruds «Do Not Stand Too Close» møtes høy- og lavkultur og mentale sinnslidelser, men utfordrer de egentlig hverandre?

Den ukonvensjonelle duoen Ernestyna Orlowska og Daniel Klingen Borg snur den klassiske duetten på hodet gjennom lekne, sårbare og skulpturelle bevegelser.

Med det sørafrikanske gjestespillet We Wear Our Wheels with Pride… løfter kompaniet Moving into Dance og koreograf Robyn Orlin rickshawenes tapte arkiv frem i lyset

Siri Jøntvedts søken etter ny kroppslig mening forsvinner i en fragmentert undersøkelse.

SKUDA øker antallet ansatte fra 108 til 114 skuespillere og dansere. Det melder de selv i en pressemelding.