Innpust og utpust

Som navnet tilsier, er Thrice en tredelt forestilling. Den belgisk-franske koreografen Damien Jalet har satt sammen tre koreografier ved navn Gusts, Medusées og Brises-lames til en helaftens oppsetning.

Samarbeidet mellom Jalet og Guro Nagelhus Schia Company strekker seg langt tilbake. I 2020 lagde de en helaftens forestilling sammen kalt DuElS på Vigelandsmuseet. Mye av særpreget i Jalets koreografiske tilnærming fra den gang er gjenkjennelig i Thrice på Bærum kulturhus. Blant annet er det en storartet formasjon danserne gjorde da, som fikk dem til å ligne på et åttelemmet vesen, mens det spilles dundrende musikk som går igjen.

Shaolinpresisjon

En stor gjeng med aktører som er kledd i svart fra topp til tå, begynner å rulle ut sorte scenematter over gulvet. Jeg er ikke sikker på om de er sceneteknikere eller -kunstnere. Etter at mattene er rullet ut, blir de redusert til et utøvertrio bestående av Even Eileraas, Christina Guieb og Aimillios Arapoglou. De står i et blendende lys mens resten av scenen er mørklagt, kledd i kostymer av Craig Green som består av selvreflekterende, oransje drakter med utskjæringer på kroppen og mørkeblå hengende elementer. Danserne står tett på hverandre, og når de beveger seg, danner de runde baner der de sirkulerer rundt seg selv. Bevegelsesene er kurvelineære, de utfordrer tyngdekraften og tobenthet siden de hovedsakelig beveger seg med alle fire lemmer i gulvet.

Armene og bena deres krysser hverandre uten kollisjon. Inntoningen på de andres bevegelser fremstår høy. Musikken, som er laget av Bendik Giske, er satt sammen av lyder fra havet, og disse dyphavslydene forsterker tyngden til bevegelsene. Koreografien har en emosjonell og fysisk presisjon som for meg fremstår lik shaolinmunker- og nonner, og jeg opplever det rett og slett som bergtagende. Jeg blir helt oppslukt av dansen deres, og jeg klarer ikke å la være å tolke det som en kommentar til ivaretagelse av biomangfold, spesielt havbunnen. Jeg er ingen ekspert på buddhisme, men jeg har forstått at mange som verver seg inn i shaolinpraksisen lever nøkternt som asketer. Jeg leser det som en oppfordring til ofring av kortvarige gleder og lyster av miljøhensyn.

Fanget i fiskesnoren

Etter denne innledningen kommer en komisk sekvens hvor dansen blir en kontrast til foregående del. Ikledd sort fra topp til tå ligner danserne på flyttemannskap. Stive som strå flytter de på hverandre som lass. Det gir en lattermild overgang til den andre koreografien, med en trio iført kostymer som ligner tjukke fiskegarn. Her er lyden lik en sekundteller; det høres ut som en stor dråpe som faller og vibrerer ut til oss i salen. Jeg kjenner i alle fall at det dirrer i min stol. Her kommer referansen til den flerarmede skapningen Jalet skapte i DuElS frem ved at trioen blir en slags seksarmet edderkopp. Presisjonen er like høy som i den foregående koreografien, men denne treffer ikke helt emosjonelt som den forrige og oppleves langtekkelig.

Etterpå lurer jeg på hvorfor jeg opplevde det sånn. Jeg lurer på om det er fordi jeg allerede har sett disse armsekvensene, denne «edderkoppen» komme til live så tett på som jeg gjorde i DuEls og at det denne gangen derfor føltes tamt til sammenligning. Da jeg så det på nært hold på Vigelandsmuseet, med de gedigne (og ideologisk problematiske) statuene rundt meg, var det et helt annet nivå av potens. Danserne frigjorde statuenes statiske energi. Settingen der var rikere og mer mangfoldig, med mer tvetydige lag enn den tomme scenen på Bærum kulturhus. Det får meg til å tenke på hvor betydningsfullt stedsspesifikke verk kan være og hvilke styrker det har sammenlignet med scenehus.

Makt hos massene

På en lang rekke, i grått lys og grå bekledning, kneler samtlige utøvere på en lang, horisontal linje over scenen. Jeg får umiddelbart en idé om at verket nå vil kulminere. Igjen er lydene vannbaserte, og danserne former en lang kontinuerlig bølge sammen. Høydepunktet er når de sammen danner en båt, og der én utøver har ansiktet vendt mot oven. Det er umulig, i alle fall for meg, ikke å se det som en anledning til å kaste lys på det økende antallet flyktninger og internt fordrevne globalt, spesielt nå som konfliktlinjer tilspisses kraftig. I en tid med en tilspisset verdenssituasjon der mange tyr til gatene jevnlig i demonstrasjoner, virker denne masseansamlingen som en protest og handling gjort i solidaritet. Og kunstens politiske potensial er noe som gjør at andre gjerne ønsker at den skal undergraves.

Flamsk bølge i ny drakt?

I «The Flemish Wave Gets a Second Wind» (2023) skriver den amerikanske professoren i teatervitenskap David Willinger at den flamske bølgen innen scenekunst som dominerte Belgia fra midten av 1980-tallet, har tatt seg opp igjen i postpandemiske Flandern. Dette skjer etter at det har vært oppsving for en politisk høyrebølge som er skeptisk til mye av den konseptuelle kunsten og offentlig finansiering av den. For eksempel beskriver professoren hvordan koreograf Guy Cassiers til slutt gikk av som kunstnerisk leder ved scenehuset Tonnelhuis i den belgiske byen Antwerpen. Han gikk i klinsj med den konservative ordføreren Bart de Wever, som la frem drastiske kutt for teatret i budsjettet. Forholdene til kultursektoren er sårbar i mange land, inkludert Norge, som Mariken Lauvstad beskriver i boka Kampen om kunsten (2025). Kultur blir stemplet som venstreradikal propaganda som bryter ned samfunnsmoralen. Dermed mener mange at den heller ikke verdt noe særlig statsstøtte, noe som gjorde at mange kunstnere var redd finansieringen skulle ryke om årets stortingsvalg hadde gitt seier til borgerlig side.

Som følge av kuttene i Belgia ble et viktig kjennetegn ved forestillingene i den såkalte andre flamske bølgen at de var strippet ned scenografisk, à la Thrice. Ifølge Willinger er bruken av urnarrativer – det vil si at forestillinger behandler eksistensielle temaer, gjerne inspirert av myter – også en gjenganger. I Jalets Thrice får jeg en fornemmelse av miljøtap, mennesker i sorg og tapte drømmer. Samtidig synes jeg forestillingen mobiliserer til menneskelig samhold, kraft og motstand. For fred i Palestina og Ukraina, Sudan og Kongo og mot spredningen av fascisme. Det er ikke rart høyrepopulister nedprioriterer kultur økonomisk. Mitt håp er at vi ikke finner oss i det.