Det er en revolusjon på gang, men jeg håper fortsettelsen ligner litt mindre på Broadway.
Cirka Teaters nye barneforestilling Utstillingen handler om en kylling i et kunstgalleri. Hva kan vel gå galt?
Finans er en underlig og leken forestilling hvor diktene spiller hovedrollen.
Forestillingen Bazm (Repertoire) er et godt forsøk på storslått minimalisme, men der dramaturgien blir noe uferdig.
Temaene traume og virkelighetsflukt får en frodig innpakning i Kaptein Nemos bibliotek på Trøndelag Teater. Forestillingen mangler likevel noe av dybden i Per Olov Enquists roman.
Grusomhetens teater slår til med fire og en halv time med tekstteater. Gjør de det fortsatt bedre enn alle andre?
Kurtágs 40-satsers verk Kafka-Fragmente kommer først til sin rett når det nesten går i oppløsning. Nylig ble det gjort et hederlig forsøk på Nasjonalbiblioteket.
Uten overstadig sanselighet, følbar lidenskap og upolert, håndgripelig virkelighet er det ikke mye igjen av Puccinis La bohème.
I Særp Tropez' fjerde forestilling er teatraliteten påskrudd samtidig som vi kommer helt nær rollefigurene.
Ole Martin Melands Sju figurer blir syke er en intens, absurd og ubehagelig forestilling, som minner litt for mye om sin forgjenger.
Cabaret handler om å ikke ville se nazismens snikende fremvekst. I Det Norske Teatrets nye versjon filmes alt som skjer på scenen, så det blir umulig å se vekk.
Forestillingen A Perfect Person tar form som en frisk og filosofisk, men litt for lite målrettet joggetur.
I HATE NATURE er en underfundig, vakker og litt klønete forestilling om skeives forhold til naturen.
Den nyskrevne musikalen Krigen kommer ikke til sin fulle rett i sin første oppsetning, selv om pågangsmotet er enormt og sangerne fyller den med høydepunkter.
Det er forbausende lite som rokker ved noe under årets Coda. Jeg lurer på hvor det ble av festivalens kunstneriske temperament.
En skepsis mot dem som påstår å sitte på sannheten, er det viktigste å ta med seg fra iscenesettelsene av Bergman-klassikeren Fanny og Alexander ved Trøndelag Teater og Teatret Vårt.
I den todelte forestillingen som viser koreografiene Shoot the moon og Salle de danse av Léon og Lightfoot drar litt for mye i samme retning, men utførelsen er det ingenting å si på.
Gutta er en heseblesende politisk komedie uten forestillingsevne eller latter.
Norges kanskje mest avsidesliggende operahus imponerer igjen med høyt kunstnerisk nivå i alle utøvende ledd, men stereotypiene i Carmen møter dessverre ingen motstand.
I Tale Næss’ samling av monologer skrevet mellom 1999 og 2025 går det litterære og det sceniske konsekvent opp i en høyere enhet.