Solveig Sørbøs opera Heroin Chic har spor av interessant musikkdramatikk i seg, men verket fremstår underutviklet i sin nåværende form.

Med sterke skuespillerprestasjoner og et solid manus lykkes Trøndelag Teater med iscenesettelsen av romanen Bloddråpetall, en fortelling om helse satt i system.

Cabaret Nijinsky: Det ordløse samspillet Terje Dragseth og Hanne Dieserud imellom inneholder en dynamikk og en balanse som tidvis transcenderer til magi.

Selv om noe faller på plass underveis, mangler Ovllá det nødvendige musikkdramatiske overskuddet for virkelig å lykkes som opera.

Oslo Nye Teaters modernisering av musikalen Ungen sier lite om fattigdom og Oslo som by hverken før eller nå.

Danseforestillingen Insight er en lavmælt og meditativ opplevelse, som også kunne hatt godt av flere tyngdepunkt.

Som roman stiller Knausgårds Morgenstjernen åpne spørsmål og slutter i løse luften. Sebastian Fagerlunds operaversjon er blitt et katastrofefilmatisk, målrettet melodrama.

Solistkoret synger strålende når de inntar Astrup Fearnley, men møtet mellom musikk og billedkunst forsvinner i mangel på tydeligere programmering.

Sanctomb vil gjøre synden hellig – men hva skjer når frigjøringsestetikken selv blir en institusjon?

Det tredje rikets språk? inviterer publikum til å lytte til fortiden for å forestille seg hva som kan skje i fremtiden.

After the Last Prayers av Marie Rechsteiner er en flyktig danseforestilling om et vektig tema.

Gjenferdet inn reflekterer godt om teatrets muligheter og begrensninger, og henter kraft fra forestillingens kontekst. Men på vei fra roman til teater mister hovedkarakteren noe av sin dybde.

Stepp-konsert-forestillingen Soft Ice er litt løs i dramaturgien og hadde vært tjent med at det var tatt tydeligere valg, men som overflødighetshorn har den flere kvaliteter.

Lars Norens siste tekst undersøker limboen mellom det friske og det syke, ansvar og oppløsning, men på scenen ender det opp som et statisk melodrama 

Var Anne Pedersdotter en virkelig heks? Operaen i Kristiansund lar spørsmålet henge i luften.

Siste del av Søstrene Haugens søstertrilogi er et varsomt familieportrett hvor de selv forsvinner litt i bakgrunnen. 

Kniven i ilden vitner om godt teaterhåndverk, men blir for pliktoppfyllende.

Christian Lollike vil kritisere samtidens vanvittige tempo gjennom Ludvig Holberg, men ender opp med å reprodusere den.

I Sweet Spot av Harald Beharie blir mye av materialet for trygt.

Kenneth Moe debuterer som dramatiker og regissør i et ambisiøst prosjekt hvor teaterrommet kunne vært utnyttet bedre.