Politi 2! er blitt underholdende true crime-teater som holder alvoret på trygg avstand.

Ikke en sånn historie tar tak i de mørkeste sidene av vår tids ungdomskultur, uten å forenkle eller moralisere – bare ved å lage svært godt teater.

Med Dragonblood har Only Slime skapt en sjangermiks som kanskje er en harselas.

Formidable operaprosjekteter og en liten, forseggjort barneforestilling var blant høydepunktene under Ultimafestivalen.

Thrice av koreograf Damien Jalet minner oss på hvor viktig det er å beholde både dømme- og drømmekraften i trøblete tider.

Danseforestillingen Rose Water er et kroppsliggjort møte mellom vestlig og vietnamesisk kultur, som kunne ha vært konkretisert ytterligere.

Den internasjonale Fossefestivalen forsøker å tematisere det «usigelige». Likevel ender oppsetningene ofte opp med å si for mye – eller for lite.

Ved å forene forskjellige kunstuttrykk gjør scenekunstfestivalen Bastard det allsidige og uforutsigbare til sitt varemerke. Noen ganger blir det likevel litt for retningsløst.

I Carl Nielsens musikk er sammenbruddet aldri langt unna. Under Eivind Gullberg Jensen spiller Kristianstand Symfoniorkester elegant og stramt – og litt for snilt.

Rocky Horror Show blir en inngang til spørsmål om hvem kunsten lages for og hvem kritikeren skriver for. Noen ganger er vi i dialog, noen ganger snakker vi kanskje forbi hverandre.

Dvořák-sirkus, dramatiske sjøreiser og Ståle Kleibergs hittil beste symfoni stod på programmet da Peter Szilvay dirigerte Stavanger Symfoniorkester nylig. Og – var det en taktstokk som brakk?

Ord for blod har blitt en oppramsende forestilling om en sjeldent dramatisk oppvekst.

Danseforestillingen Any Moment er et ambisiøst prosjekt med koreografi for ni dansere og fem steiner, som kunne hatt godt av mer struktur.

Jon Fosses Eg er vinden fremføres for både døve og hørende på Trøndelag Teater. Det gir en ny dimensjon til Fosses ordknapphet, men fjerner også noe av rytmen i språket.

Adam Hickox imponerer stort på sin første konsert som sjefdirigent for Trondheim Symfoniorkester – sjølv om ikkje alt på programmet var like storslagent.

Skittengrått slaps og anonyme bygater er byttet ut med jordfarger, strobelys og en skinnende fallisk bauta i Det Norske Teatrets produksjon av Jon Fosses Vinter. Det sporer litt av, men treffer også en nerve.

Kate Pendry insisterer på åpenhet mot upopulære meninger og folkene som innehar dem.

Jon Fosse har skrevet en fornøyelig, eksistensiell komedie. Det Norske Teatrets urpremiere er stram og velspilt, men den kunne vært både dypere og lettere.

Kilden Teaters versjon av eventyret om den stygge andungen er en overskuddspreget forestilling om lengselen etter å høre til.

Oslo-filharmoniens sesong ble sparket i gang med en velbalansert tolkning av Mahlers syvende symfoni og et litt for medgjørlig verk av Anders Hillborg.