Den nyskrevne musikalen Krigen kommer ikke til sin fulle rett i sin første oppsetning, selv om pågangsmotet er enormt og sangerne fyller den med høydepunkter.

Det er forbausende lite som rokker ved noe under årets Coda. Jeg lurer på hvor det ble av festivalens kunstneriske temperament.

En skepsis mot dem som påstår å sitte på sannheten, er det viktigste å ta med seg fra iscenesettelsene av Bergman-klassikeren Fanny og Alexander ved Trøndelag Teater og Teatret Vårt.

I den todelte forestillingen som viser koreografiene Shoot the moon og Salle de danse av Léon og Lightfoot drar litt for mye i samme retning, men utførelsen er det ingenting å si på.

Gutta er en heseblesende politisk komedie uten forestillingsevne eller latter.

Norges kanskje mest avsidesliggende operahus imponerer igjen med høyt kunstnerisk nivå i alle utøvende ledd, men stereotypiene i Carmen møter dessverre ingen motstand.

I Tale Næss’ samling av monologer skrevet mellom 1999 og 2025 går det litterære og det sceniske konsekvent opp i en høyere enhet.

Under årets Ultimafestival får mange av konsertene svært velfungerende tematiske paraplyer, som gir musikken både motstand og sammenheng.

Oslo Nye Teaters Treholt er en vellykket musikal, men den er for fantasiløs i behandlingen av det historiske materialet.

Danseforestillingen Ornate Saturation er en interessant utforskning av et stilisert bevegelsesspråk der varigheten går noe på bekostning av presisjonen. 

«Nyutdanna»-programmet på Oslo Fringe vender blikket innover, langt innover, og gransker både sjelen, livmoren og endetarmen.

Fra krakk til kamp punkterer kapitalismen, men arbeiderbevegelsen blir borte på veien.

It's Britney Bitch! vil frigjøre popstjernen fra gamle stereotypier, men blir alt for enkel både som feministisk ikon og som institusjonell publikumssagn.

Fremtiden var bedre før. 2002 Ntoro Yume leter etter den i et overfylt arkiv av populærkultur.

Når det til slutt mørkner på scenen, og Julie langsomt stikker en kniv i seg, er jeg ikke helt sikker på hvordan alt sammen endte her og hvorfor frøken Julie velger å dø.

Kanskje. Men for å ta tematikken sin på alvor burde All Women Are Like That ha utforsket flere stemninger og sinnstilstander.

Min søster i dette huset har blitt en så entydig forestilling at det knapt blir noe igjen å tenke videre på.

Tigerstadsteatrets nye vandreforestilling Elva handler om byen man ikke reiser fra før man har fått merker av den.

En forenkling av tematikk og bytter av kjønn gjør det vanskelig å forstå hva Anna Balslevs versjon av Fruen fra havet egentlig handler om.

Iscenesettelsen av Khemiris roman Søstrene er effektiv og med (for) få dødpunkter, men kunne med fordel tatt tydeligere sceniske valg.