Tid og rom blir omsatt til kontemplativt kroppsspråk i Shelmith Øseths forestilling Wakati.

Urfremføringen av kammeroperaen Nara preges av sterk libretto, strålende solistprestasjoner og litt for idérik scenografi.

Melankolien ligger tung over Nationaltheatrets Draum om hausten.

Med iscenesettelsen av Takk for gaven har regissør Line Paulsen virkelig blåst liv i Monica Isakstuens tekst, men hvor blir det av fortvilelsen og raseriet?

Koreograf Mamela Nyamza fortryller oss inn i en fantasirik drømmeverden i Hatched Ensemble på Dansens Hus

Brageteatrets Hans og Grete er både makaber og leken – men kunne muligens tatt seg litt mer tid i komposisjonen av forestillingens avsluttende scener.

I Evighetsbiblioteket blir biblioteket til et mystisk og lekent univers der alt kan skje, men leken og litteraturen blir ikke i stor nok grad løftet frem som kvaliteter i seg selv.

Gjentakelsen har blitt Den eldre kvinnens fortelling på Centralteatret.

I Svart og hvit natt på Grusomhetens teater går kapitalistenes forsvarsverker i oppløsning på spektakulært vis og de ender opp nådeløst overlatt til seg selv og sine hjelpeløse skrik.

I Fuglane ser man en teft for visuelle detaljer og godt spill, men forestillingen lykkes ikke med å formidle den særegne vesaaske fremstillingen av naturen og Mattis’ sterke kontakt med alt som rører seg.

Forestillingen Dim av koreograf Rosalind Goldberg har et bevegelsesuttrykk som, i motsetning til det tittelen antyder, insisterer og fascinerer.

Europavisjonar inneholder flere høydepunkter, men tømmer seg selv ved å være politisk og ideologisk platt.

Kool Kool Kina minner om å se Nytt på nytt et år for seint; satiren treffer ikke samtiden.

Det er mye som kunne vært aktuelt og spennende i joikeoperaen Bjørnejegeren Ol Tomså, men forestillingen lider av både musikalsk og dramatisk retningsløshet.

Kan man endre noen andres politiske overbevisning om man ikke selv er villig til å vike en tomme?

Glimt av musikalsk mening konkurrerer med ukarismatiske hovedroller og uforståelige regivalg under «Hollenderen» i Trondheim.

Arven på Nationaltheateret er en tam forestilling fanget i symbolpolitikk

Marie Bergby Handelands Koreografi for to Musikere hadde vært tjent med en annen kontekst enn samtidsscenekunst.

Ole Martin Melands Jeg brakk undersøker den liminale tilstanden.

No Dreams, No Gold er en søt og tørrvittig forestilling om mennesker som kaver med kreativitet.