Antropolis er et humanistisk prosjekt, og på Det Norske Teatret blir det et utfordrende, men behagelig og ikke langdrygt, gjennomført maraton.

Sirkusmusikalen Pippi på Sirkus på Det Norske Teatret er en strømlinjeformet forenkling av Pippis viltvoksende univers.

Multiplié dansefestival vil bryte med konvensjoner, men det er ikke så lett å skjønne hvilke. Likevel ligger det en lærdom i festivalens omfavnelse av både høyt og lavt.

Forestillingen Meliorisme som spilles på Torshovteatret vil mye og har gode intensjoner, men sjøsettelsen grunnstøter

Ruth Maier på Trøndelag Teater synar på glimrande vis fram ei djup tragedie og ei gripande kjærleikshistorie frå den verkelege verda.

Robin Hood og den Sorte Hette er en klassisk og rett fram fortelling, med en frisk og energisk innpakning, masse overskudd og spilleglede.

Simone Grøttes forestilling Tungrodd har kvalitet i mange ledd, men den blir for pen og pyntelig.

Den interaktive forestillingen Tenk på barna vender blikket bakover til aktørenes barndom for å bekjempe nåtidens indre og ytre demoner. Resultatet er blanda drops.

Fremstillingen av døvesamfunnet som en minoritet som ikke ønsker å inkluderes i majoriteten, er interessant. Det er bare så synd at det brister så det knaker i logikkreisverket som manus er bygget på

Insimuls turnéoppsetning av Knut Vaages Nokon kjem til å kome er stillestående, men overbevisende.

Akt 3: Høyesterett tar form som en snirklete samtale det ikke nødvendigvis er vanskelig å følge med på, men der det ikke er noe vits å forvente at man skal komme frem til en konklusjon.

Danseforestillingen SIYA av Carl Aquilizan er en energisk og forfriskende forestilling som bringer nye, tiltrengte perspektiver til den norske dansekunsten.

Nasjonaloperaens oppsetning av Don Carlo er en gruoppvekkende demonstrasjon av at gamle operaer kan fortelle oss nye ting.

Den ekspressive, høyfrekvente snakkinga krasjer med den innebygde undringen og åpenheten i Arne Lygres tekst. Men Pernille Sandbergs sensitive videoarbeid sørger til en viss grad for en skjør uttrykksmessig balanse.

I sitt nye verk Johannespasjonen fremstår komponist Bent Sørensen som en blek kopi av seg selv. Og knapt nok det.

I Ole Anders Tandbergs regi står La traviata – «den falne kvinnen» – om mulig enda mer alene enn vanlig, omgitt av svartkledte, avvisende festløver.

Istedenfor å dykke ned i det absurde gjør regissør Charlotte Frogner en komisk lesning av Fredrik Brattbergs Tilbakekomstene. Resultatet blir en satire over virkelige forhold som kunne vært morsommere.

I Brødrene Løvehjerte som figurteater på Haugesund teater er det meste synlig

Trøndelag Teater og regissør Lea Fedida Claussen kunne knapt funnet et mer aktuelt tidspunkt å vise For lukkede dører.

Hvordan kan vi gjøre oss unyttige for fascismen, spør Bojana Cveijc. Kanskje kan dansehistorien fortelle oss noe om hvordan vi gjør det, men den kan ikke fortelle oss alt.