Rocky Horror Show blir en inngang til spørsmål om hvem kunsten lages for og hvem kritikeren skriver for. Noen ganger er vi i dialog, noen ganger snakker vi kanskje forbi hverandre.

Dvořák-sirkus, dramatiske sjøreiser og Ståle Kleibergs hittil beste symfoni stod på programmet da Peter Szilvay dirigerte Stavanger Symfoniorkester nylig. Og – var det en taktstokk som brakk?

Ord for blod har blitt en oppramsende forestilling om en sjeldent dramatisk oppvekst.

Danseforestillingen Any Moment er et ambisiøst prosjekt med koreografi for ni dansere og fem steiner, som kunne hatt godt av mer struktur.

Jon Fosses Eg er vinden fremføres for både døve og hørende på Trøndelag Teater. Det gir en ny dimensjon til Fosses ordknapphet, men fjerner også noe av rytmen i språket.

Adam Hickox imponerer stort på sin første konsert som sjefdirigent for Trondheim Symfoniorkester – sjølv om ikkje alt på programmet var like storslagent.

Skittengrått slaps og anonyme bygater er byttet ut med jordfarger, strobelys og en skinnende fallisk bauta i Det Norske Teatrets produksjon av Jon Fosses Vinter. Det sporer litt av, men treffer også en nerve.

Kate Pendry insisterer på åpenhet mot upopulære meninger og folkene som innehar dem.

Jon Fosse har skrevet en fornøyelig, eksistensiell komedie. Det Norske Teatrets urpremiere er stram og velspilt, men den kunne vært både dypere og lettere.

Kilden Teaters versjon av eventyret om den stygge andungen er en overskuddspreget forestilling om lengselen etter å høre til.

Oslo-filharmoniens sesong ble sparket i gang med en velbalansert tolkning av Mahlers syvende symfoni og et litt for medgjørlig verk av Anders Hillborg.

Forestillingen skaper et viktig og nært rom for og minnes et hjemland, men kunne ha tjent på å tydeliggjøre hvem den henvender seg til.

A Little Night Music på Nationaltheatret er solid musikkteater der musikken setter premissene.

Erlik Oslo-spelet: Et sted å være er et spel. Det blir både forestillingens styrke og dens svakhet.

Kampen om kunsten er en sårt tiltrengt utgreiing av mekanismene bak kulturlivets krakelerende tilstand som følge av forvitrende demokratiske verdier.

I Nasjonaloperaens innleide oppsetning av Rusalka er både håpet og eventyret skrelt vekk, og musikken overskygges av et goldt månelandskap.

I Shiraz skaper små, gjentatte bevegelser en langsom transformasjon. Sårbarhet og kroppslig tilstedeværelse gjør hver repetisjon unik.

Med Dikkedokken lager DeWangen-produksjoner flere overraskende rom mellom fiksjon og virkelighet, men magien drukner litt for ofte i en tekst på tomgang.

I Safariland harselerer Kristinsdottir/Willyson med både seg selv og oss som ser på.

Til tross for øyeblikk av effektfull sameksistens havner Verdis musikk for ofte i bakgrunnen under Oscarsborgoperaens Sirkus Requiem.