Iscenesettelsen av Khemiris roman Søstrene er effektiv og med (for) få dødpunkter, men kunne med fordel tatt tydeligere sceniske valg.

Bergen Dramatikkfestival går ikke stille i dørene.

Kapitalismekritikk fra 1930 får ekstra giftig brodd når den fremføres i en nedlagt maskinhall.

Jan Bosses Vildanden har blitt en komisk og symboltung tolkning som er godt forankret i originalteksten.

En smidig blanding av flåseri og alvor gjør at Peer Gynt på Trøndelag Teater kommer unna med mye spinnvilt.

Karhutanssi Dance Companys andre forestilling er så mangefasettert at den mister fokus.

Forestillingens svakhet er ikke timingen, men de manglende kontrastene, selvmotsigelsene og paradoksene.

15 år lykkes fordi den handler mer om å håpe enn om å dø, men den kunne stolt mer på sitt eget materiale.

Forestillingen Solaris? begynner godt, men blir sittende fast i Lems univers og våger ikke helt å ta spranget over til å bli sin egen fortelling.

Det frie feltet trenger mer opera i kortform utenfor institusjonene. Operakollektivet lanserer et lovende oppspark.

Det tas flere stilige, formmessige grep på Trøndelag Teater når Antigone skal gravlegge sin bror. Men forestillingen får ikke frem alt som står på spill i Sofokles’ drama.

Er dansende og syngende griffer som bare er seg selv i all sin griffhet, egentlig nok til å fylle en hel forestilling? Ja – nesten.

Male fantasies er blitt en utfordrende og leken forestilling hvor Pia Maria Roll lokker Mohamed Mohamed i tale og skaper politisk teater av det personlige.

Middelalder, mikrotonalitet og Rikard Nordraak – minifestivalen Gitarens mange ansikter holder det tittelen lover.

Skogsvariasjoner er ei særs vellykka oppvisning i korleis samtidsmusikk kan høyre heime ute blant skogens lydar.

Mind Eater er et kjærkomment kunstnerisk vannhull for et internasjonalt-gjestespillhungrig dansekunstfelt, om enn noe ujevn kvalitetsmessig.

Når rai-rai, roing og underbuksehumor kombineres med musikalsk dedikasjon og overskudd, skapes strålende seteropera.

Operaens solistpraktikanter takker for seg med nyskrevne verk i en blodig sjanger, men konserten mangler det særpreget som skal til for å sette varige (blod)spor.

Årets utgave av Kunstenfestivaldesarts i Brussel bød på et forestillingsprogram med stor bredde og høy kvalitet, i en fin blanding av etablerte kunstnere og mer ukjente navn med stor geografisk spennvidde.

Med Papageno som Angry Birds-avhenging vaktmester, plasserer Kirsten Flagstad-festivalen Tryllefløyten på nåtidens Hamar. Det blir litt hakkete, men fornøyelig og musikalsk vellykket.