Kurtágs 40-satsers verk Kafka-Fragmente kommer først til sin rett når det nesten går i oppløsning. Nylig ble det gjort et hederlig forsøk på Nasjonalbiblioteket.

Uten overstadig sanselighet, følbar lidenskap og upolert, håndgripelig virkelighet er det ikke mye igjen av Puccinis La bohème.

I Særp Tropez' fjerde forestilling er teatraliteten påskrudd samtidig som vi kommer helt nær rollefigurene.

Ole Martin Melands Sju figurer blir syke er en intens, absurd og ubehagelig forestilling, som minner litt for mye om sin forgjenger.

Cabaret handler om å ikke ville se nazismens snikende fremvekst. I Det Norske Teatrets nye versjon filmes alt som skjer på scenen, så det blir umulig å se vekk.

Forestillingen A Perfect Person tar form som en frisk og filosofisk, men litt for lite målrettet joggetur.

I HATE NATURE er en underfundig, vakker og litt klønete forestilling om skeives forhold til naturen.

Den nyskrevne musikalen Krigen kommer ikke til sin fulle rett i sin første oppsetning, selv om pågangsmotet er enormt og sangerne fyller den med høydepunkter.

Det er forbausende lite som rokker ved noe under årets Coda. Jeg lurer på hvor det ble av festivalens kunstneriske temperament.

En skepsis mot dem som påstår å sitte på sannheten, er det viktigste å ta med seg fra iscenesettelsene av Bergman-klassikeren Fanny og Alexander ved Trøndelag Teater og Teatret Vårt.

I den todelte forestillingen som viser koreografiene Shoot the moon og Salle de danse av Léon og Lightfoot drar litt for mye i samme retning, men utførelsen er det ingenting å si på.

Gutta er en heseblesende politisk komedie uten forestillingsevne eller latter.

Norges kanskje mest avsidesliggende operahus imponerer igjen med høyt kunstnerisk nivå i alle utøvende ledd, men stereotypiene i Carmen møter dessverre ingen motstand.

I Tale Næss’ samling av monologer skrevet mellom 1999 og 2025 går det litterære og det sceniske konsekvent opp i en høyere enhet.

Under årets Ultimafestival får mange av konsertene svært velfungerende tematiske paraplyer, som gir musikken både motstand og sammenheng.

Oslo Nye Teaters Treholt er en vellykket musikal, men den er for fantasiløs i behandlingen av det historiske materialet.

Danseforestillingen Ornate Saturation er en interessant utforskning av et stilisert bevegelsesspråk der varigheten går noe på bekostning av presisjonen. 

«Nyutdanna»-programmet på Oslo Fringe vender blikket innover, langt innover, og gransker både sjelen, livmoren og endetarmen.

Fra krakk til kamp punkterer kapitalismen, men arbeiderbevegelsen blir borte på veien.

It's Britney Bitch! vil frigjøre popstjernen fra gamle stereotypier, men blir alt for enkel både som feministisk ikon og som institusjonell publikumssagn.