Andre klasse på Teaterhøgskolens sommerteaterforestilling er ikke god nok som den er, selv om den vil mye.

Antiteatret lager teater om traumer, livsløgn og sosial strebing på særegent vis.

Iscenesettelsen av revolusjonen kan kanskje bli en artig story i sosiale medier, men skal du skjønne hva det handler om, må du nesten være med live.

RingsakerOperaens produksjon av Howard Moodys Push imponerer med gode musikalske prestasjoner, men overbeviser ikke helt som opera.

Kunstenfestivaldesarts i Brussel inviterer i år inn til kjøkkenbordet, og der er det søte, sure og sterke smaker. 

Heavy Breathers er en bitende skarp og morsom utforskning av naturen og det såkalte naturlige. Og som alltid er de det duket for blod, gørr, fødsler og vitsing med corny amerikansk kultur.

Ypperlig samspill var høydepunktet da Mahlers åttende symfoni avsluttet Festspillene i Bergen.

Blue Carousel av danserne og koreografene Lisa Colette Bysheim og Katrine Patry byr på forførende blikk og musikk, men ender opp med å bekrefte normer om skjønnhet snarere enn å utfordre dem.

Undersang er en hardtslående forestilling med en forvandlende agens.

Alan Lucien Øyen og winter guests' Still Life er full av vakre enkeltelementer, men hadde trengt mer motstand.

Kjelleren av Jo Strømgren kompani byr på virtuose koreografier i en uklar og umotivert hyllest til kvinner gjennom historien.

Når Peer Gynt er rensket for all kulturell og historisk kontekst, får Griegs musikk lite å spille på.

Mesteren og Margarita satser tidvis for tungt på pen innpakning, men er en stor opptur etter en svak vårsesong ved Den Nationale Scene.

I forestillingen Super har DeWangen produksjoner midlertidig overtatt et lite butikklokale i Eiriks gate på Tøyen i Oslo og innredet den som en både realistisk og underlig nærbutikk.

I MomA av Goksøyr og Martens spilles det ut en lang smertefull rekke av misforståelser med en nesten thrilleraktig kvalitet.

Trøndelag Teaters iscenesettelse av De utålmodige av hjertet har blitt en intim og stram forestilling med flere glimt av humor.

I Panser blir rumpehullet en subversiv agent, noe som er både bra og dårlig.

Oslo-filharmoniens «Trillekonsert» sikter først og fremst på foreldrene, men treffer barna best.

Persistent Disequilibrium er en audiovisuell meditasjon om endring. Forestillingen maner frem en eksistensiell stemning, men noen justeringer burde vært gjort i møte med publikum.

Edward Albees klassiker Hvem er redd for Virginia Woolf? er godt spilt og vel verdt å få med seg, men scenerommet hindrer forestillingen fra å bli en fulltreffer.