Showbox 2025 treffer både seks måneder gamle babyer og nesten voksne 16-åringer med grundig gjennomarbeidet scenekunst.

Agder Nye Teater bygger et finstemt scenisk landskap i iscenesettelsen av Av måneskinn gror det ingenting.

Mange gjennomførte grep gjør at Mitt liv som hund lykkes godt som teater. Likevel er det som om originaltekstens tidshorisont holder forestillingen litt tilbake.

Siv Misund blåser nytt liv i glemt repertoar og setter komponister med afrikanske røtter på agendaen.

Årets Meteor er en festival som leter og famler i sitt forsøk på både å finne en ny fremtid og videreføre det som har vært.

Feil Teater og Elvekompaniet forsøker å få publikum hekta på teater, men når ikke sine egne ambisjoner, og argumentet deres når ikke frem.

Oslo Sound-Puppetry Labs tverrfaglige eksperimenter virker lovende, på tross av noen tekniske blemmer og tapte muligheter.

Han andre folkeliggjør filosofisk tankegods om kjærlighet i en litt blek iscenesettelse.

Marthas hus har et spennende formspråk, men lander ikke som selvstendig verk.

Geir Hytten famler mellom det konkrete og det abstrakte, tydelige og overtydelige i Whiteout.

Anna Ladegaard har laget teater om forholdet til sin alkoholiserte mor. Det er blitt empativekkende, men motstandsløst teater.

Når Nationaltheateret forsøker seg på Sagaen om Isfolket er viljen stor, og resultatet sørgelig smått.

Gjenstand og fortvilelse byr på et grundig gjennomarbeidet bevegelsesmateriale og stemningsfullt lydlandskap, men den noe borgerlige tematikken kan ha utspilt sin rolle.

Den utrulege historia om den kjempestore pæra klarer ikke utnytte mulighetene i musikalformatet.

Ny musikk gir gjenklang og det kjente blir som nytt når KORK spiller Byström, Brahms og Borgstrøm.

Konsertprosjektet Tom Sandberg Uncaged skapte nye og virkningsfulle rom for lytting og musikkopplevelser – og kunne gått enda mye lenger.

Nasjonaloperaens setter opp en 13 år gammel innleid produksjon av Tryllefløyten. Det er vanskelig å få øye på noen gode grunner til det.

Tigerstadsteatrets Romeo & Julie er tidvis litt rotete, men fanger publikums oppmerksomhet.

I Juleoratoriet er det musikken som redder forestillingen fra å drukne i flommen av karakterer og scener som kommer og går.

I Brørne Løvehjarte på Teater Vestland er teatret og skuespillerne nydelig til stede.