Mehri/Boy er en dypt personlig og vidtfavnende forestilling om konsekvensene av den britiske kolonialismen for det indiske folket.

Bøler Samvirkelag skaper et godt rom å være i, men jeg savner brudd og utrygghet.

Terminus kritiserer og tuller med pandemihåndtering og påvirkerkultur, men uten å bringe så mye nytt til torgs

Natur, støy og korklang smelter nesten sammen i Eureka/Rebecca – et stedsspesifikt korverk om en tragisk flystyrt under Norges frigjøring.

Det har mye for seg å gi barn en pedagogisk veiviser inn i orkesteret, men musikken bør også få tale for seg selv.

Dyrene i Hakkebakkeskogen ved Nationaltheatret er hektisk, høylytt, anmassende og mangler en klar retning.

Lisa Lies Fønix er best når skillet mellom teater, ritualer og virkelighet er uklart.

Rollelisten til Ringen i Oslo i 2026 er ikke offentliggjort ennå, men at Marita Sølberg har gjort Sieglinde i Stockholm denne våren er kanskje et tegn. I tilfelle er det et godt et.

Er pusteøvelser, dempet belysning og minst mulig motstand veien å gå for å åpne den klassiske musikken for nye lyttere?

Det kunstige, poetiske språket utgjør både noe av styrken og problemet med Døde menn og tørste kvinner.

DeWangen-produksjoner har inntatt et ikonisk Trondheims-bygg. Der handler det om KI, fugler og mennesker.

Den Nationale Scenes oppsetning av Antigone er en dynamisk forestilling med særpreg.

Festival DanseRom inviterer publikum inn i samtidsdansen, men bør utnytte flere av formidlingsmulighetene festivalformatet åpner for.

Bergen Nasjonale Operas uroppføring av Asle og Alida fremstår som en trivialisering av Fosse-trilogiens flertydige og gåtefulle romanunivers.

Imponerende sangere og drivende regi preger An-Magritt i Stjørdal, men handlingen trenger en oppstramming.

Arne Lygres Ikkje ein lyd inneholder fantastiske enkeltscener. Men det som skulle vært en polyfoni, ender i stedet opp som tidvis høylytt og enerverende snakking.

I Trøndelag Teaters oppsetning av Henrik Ibsens Brand er teater tekst og rom.

Maritea Dæhlins Ord på Kilden Teater i Kristiansand er hyggelig. Aktørene behersker materialet godt og premisset er interessant, men forestillingen forsøker ikke å utfordre hverken aktører eller publikum utover dette.

Kirkemusikkfestivalen skal ha ros for å satse på samtidsmusikk, men det er rom for større variasjon.

Vi lever i en urolig verden der autoritære regimer forsøker å true individuell frihet og tankegang, da hjelper det med dans.