Marie Bergby Handelands Koreografi for to Musikere hadde vært tjent med en annen kontekst enn samtidsscenekunst.

Ole Martin Melands Jeg brakk undersøker den liminale tilstanden.

No Dreams, No Gold er en søt og tørrvittig forestilling om mennesker som kaver med kreativitet.

Med Don Quixote får vi gjensyn med en klassiker som har tålt tidens tann, men oppsetningen tilfører lite nytt.

Forbrytar og straff forvandler Kathrine Nedrejords roman til en unyansert og statisk forestilling.

Juovssaheaddji – Tilbakeføreren gjør både originale og effektive dramaturgiske grep, men musikken har mer å gå på.

Dragana Buluts Beyond Love har mange fine sekvenser og ideer, men forblir en normativ lesning av kjærligheten.

Min middag med André er basert på et interessant forelegg, men er uferdig som teater.

Forestillingen Take all my resources har stort potensial, men er litt rufsete i kantene. Den blir en påminnelse om hvor sårbart scenekunstens økosystem er om dagen.

I norgespremieren på indiemusikalen Once ved Det Norske Teatret er musikken det bærende elementet – i en ellers litt for nedstrippet og ujevn produksjon.

Drontheim skildrer betydningsfull krigshistorie fra Trondheim, som også står seg godt i dagens politiske virkelighet. Men forestillingen er hakket mer didaktisk enn dyptgripende.

Estetikken i Juanitas er eggende, men det kan bli for mye overflate.

På Den Nationale Scene er Ludvig Holbergs komedie Den stundesløse forsøkt piffet opp med moderne kostymer og referanser til Bergen, men helheten er tam.

Liv Hanne Haugens Soul’O får størst kraft om man som tilskuer lar seg rive med i forestillingens sorgprosess.

Forfatter og dramatiker Kathrine Nedrejord har det siste året virkelig fått sitt nasjonale gjennombrudd, og det er særs passende at et stykke basert på en av hennes romaner er en av de første forestillingene i Beaivváš sitt nye teaterhus Čoarvematta.

Lady Macbeth ved Det Norske Teatret kunne vært vågal og normbrytende hvis den var en kultfilm fra nittitallet.

Mäkelä og Oslo-filharmonien rommer ikke nok av bredden i Sjostakovitsjs kryptiske univers.

Marita Sølbergs Desdemona er det store høydepunktet i en Otello der lite står på spill.

Epiclogue har fine sekvenser og mye potensial, men reduserer seg selv.

På Den Nationale Scene finner de ikke balansen mellom tekst, scenografi, lyd og musikk i sin siste oppsetning av Vildanden.