When I say dream, I say America er en teatral og kritisk harselas med vår egen amerikanske drøm.

To konserter beviser at julemusikk kan romme mer enn klisjeer. Samtidig viser de hvilken bredde og nyanserikdom som er mulig i et offentlig støttet kulturliv.

Kate Pendry maler frem et sårt og brutalt familieportrett i sin undersøkelse av true crime-sjangeren, som kanskje kunne vært litt strammere

In Search of Democracy 3.0 er mer enn teater – det er et verktøy for å forstå og trene demokrati-musklene våre.

Ved inngangen til årets Showbox-festival kjennes verden utenfor vanskeligere enn tidligere. Hvordan skal man egentlig lage teater for de unge når verden brenner?

Det holder ikke å blankpolere orkesterlitteraturens klassikere som om de var fikserte museumsgjenstander.

Ellen Babić er et psykologisk kammerspill som utforsker makt, løgner og manipulasjon i nære relasjoner. Med presis regi og solid skuespill speiler forestillingen vår tids gråsoner.

Til tross for enkelte ujevnheter er RingsakerOperaens dobbeltforestilling Pimpinione og Bajazzo distriktsopera på sitt aller beste.

Vulgært og elegant, stramt og livlig – Rolf Gupta leder Kristiansand Symfoniorkester i en særegen tolkning av Mahlers fjerde symfoni.

Grusomhetens Teaters Rød høst inviterer ikke publikum inn i tolkningen av forfatterinnen Ragnhild Jølsen

Snøfall 2 på Oslo Nye Teater forkler seg som godt teater, men er det ikke.

Under open himmel er en svært god teatertekst som aktualiserer dyptpløyende spørsmål om Gud, menneske, krig og kunst. Dessverre avkortes noe av brodden av en vanndryppende ordflom.

En lek med narrativer gjennomsyrer Spreafico Ecklys And We Cheerfully Put the Gods to Death. Mellom lagene ligger det massevis med humor.

Det var få gjestespill og urpremierer på årets Oktoberdans, men festivalen inneholdt flere forestillinger det var fint å få til Bergen.

Tradisjoner, håndverk og natur er stikkord for årets Dansefestival Barents i Hammerfest. Særlig virker det som at ull og veving for alvor har inntatt scenekunstfeltet.

Ædnan er den første forestillinga til det samiske nasjonalteateret Beaivváš i det nye Čoarvematta, et praktbygg som inneholder den herlige kombinasjonen teaterhus og reindriftsskole.

Å være publikum på Dressur av stående tispe kjennes som en erfaring av noe som både er ekte og ikke ekte, fremmed og kjent, ekkelt og ikke ekkelt.

Fuck it – en sjukt norsk forestilling handler om hva det vil si å være norsk og vår holdning til å være det, men den går ikke kritisk eller analytisk nok til verks.

Calixto Bieito lar handling og musikk smelte sammen i De dødes by ved Bergen Nasjonale Opera.

Lille Eyolf på Torshovteatret er en effektiv og usentimental versjon av Ibsens drama som vaker litt for mye på overflaten.