I Siri Broch Johansens og Riksteatrets Per Hansen – en trofast mann er det begjær det handler om. I sin mest voldsomme, hodeløse, rent ut sagt absurde form.

Oslo Operafestivals vandring i Kvadraturen har mye potensial, men organiseringen og ressursfordelingen har litt å gå på.

Sølvsuper 24 er overtydelig og frustrerende vag på samme tid, og gode musikalske prestasjoner kan ikke redde helhetsinntrykket.

Nokon kjem til å kome er blitt en anonym Fosse-oppsetning som mangler indre trykk og spenning.

Stravinskijs The Rake’s Progress spriker i alle retninger, både musikalsk og tematisk. Nasjonaloperaens nye oppsetning har fulgt noen tydelige linjer, som dessverre litt for ofte blir overtydelige.

Dansekonserten Liquid Body spilt i Vigelands mausoleum byr på fine øyeblikk, men møtet mellom musikken og dansen fremstår noe ubalansert.

Musikeres søken fortjener den største respekt. Men de bør ikke miste tilliten til at de er skapende – som utøvere.

Eavesdropper er en forestilling med masse potensial, gode ideer og fine sekvenser.

Årets utgave av Barnas Ultimadag fremstår ryddigere og mer gjennomtenkt enn i fjor. Jeg savner likevel større kunstneriske visjoner.

Riksteatret har skapt en fulltreffer av et musikalsk eventyr med Jakten på prinsessa. Dessverre ødelegger en unødvendig pause og en annen akt som er lite mer enn et moralsk finalenummer noe av helhetsinntrykket.

Gjennom en mengde ideer, referanser og praksiser skaper Trond Reinholdtsen med The Chosen Ones på Black Box teater under Ultimafestivalen et verk hvor man både blir beveget og tankefull .

I Mika Hibikis forestilling "Butoh - the inevitable" fremstår den japanske bevegelsesformen butoh som tidløs heller enn tidstypisk.

Teaterforestillingen Når jeg drikker, som vises som gjestespill på Trøndelag Teater, blander klønete sjarm med alvor.

Til tross for gode forsøk er ikke diktsamlingen Kvit, norsk mann spesielt godt egnet for teater.

Dissekering av et snøfall på Torshovteatret berører mange interessante tematikker, men ender opp som litt monoton.

De gode intensjonene skinner gjennom i Trøndelag Teaters iscenesettelse av En beretning om blindhet. De fungerer bare ikke.

Jente, 1983 er blitt en forutsigbar forestilling som tidvis vibrerer av gode skuespillerprestasjoner.

I år viser Bodø biennale flere turnerende forestillinger som allerede har fått mye oppmerksomhet i scenekunstfeltet. Det kunne blitt generisk, men festivalen står støtt i lokale forhold og egen profil.

Etter ein trilogi om tru, håp og kjærleik tar Teaterfestivalen i Fjaler opp eit like stort tema: Fridom.

Med Retro katt har Tori Wrånes og Carte Blanche laget en snill og nokså begivenhetsløs forestilling uten tydelig agens.