Alpaca Ensemble opnar sin eigen konsertserie med fengjande tingingsverk, solid speleglede – og underlege programmatiske avgjersler.

Verk produksjoner har gjort Shakespeares Stormen til en varmblodig, sær, morsom og vakker forestilling om begjær.

Linda Gathus Sukker treffer blink med svart komedie om hvite misforståelser.

Nationaltheatrets Macbeth kobler makt og maskulinitet, men maktkritikken snubler i underholdningsiveren.

Det Norske Teatrets Den uendelege historia får ikke tak i essensen i Michael Endes roman.

Årets Coda - Oslo International Dance Festival var like sprikende som den pleier å være. Det er ikke bare dumt, men om festivalen vil bli en internasjonal størrelse, må verkene som vises i større grad kontekstualiseres.

Danseforestillingen Sandflukt er visuelt slående og poetisk, om enn med en noe utydelig koreografi.

Den nyskrevne norske operaen Klovnen er et solid stykke arbeid, selv om tittelrollen får for liten plass.

Vinge/Müller/Reinholdtsens Peer Gynt er et urovekkende sant vrengebilde.

Politi 2! er blitt underholdende true crime-teater som holder alvoret på trygg avstand.

Ikke en sånn historie tar tak i de mørkeste sidene av vår tids ungdomskultur, uten å forenkle eller moralisere – bare ved å lage svært godt teater.

Med Dragonblood har Only Slime skapt en sjangermiks som kanskje er en harselas.

Formidable operaprosjekteter og en liten, forseggjort barneforestilling var blant høydepunktene under Ultimafestivalen.

Thrice av koreograf Damien Jalet minner oss på hvor viktig det er å beholde både dømme- og drømmekraften i trøblete tider.

Danseforestillingen Rose Water er et kroppsliggjort møte mellom vestlig og vietnamesisk kultur, som kunne ha vært konkretisert ytterligere.

Den internasjonale Fossefestivalen forsøker å tematisere det «usigelige». Likevel ender oppsetningene ofte opp med å si for mye – eller for lite.

Ved å forene forskjellige kunstuttrykk gjør scenekunstfestivalen Bastard det allsidige og uforutsigbare til sitt varemerke. Noen ganger blir det likevel litt for retningsløst.

I Carl Nielsens musikk er sammenbruddet aldri langt unna. Under Eivind Gullberg Jensen spiller Kristianstand Symfoniorkester elegant og stramt – og litt for snilt.

Rocky Horror Show blir en inngang til spørsmål om hvem kunsten lages for og hvem kritikeren skriver for. Noen ganger er vi i dialog, noen ganger snakker vi kanskje forbi hverandre.

Dvořák-sirkus, dramatiske sjøreiser og Ståle Kleibergs hittil beste symfoni stod på programmet da Peter Szilvay dirigerte Stavanger Symfoniorkester nylig. Og – var det en taktstokk som brakk?