Oslo Filharmonien fremfører Johannes Brahms' rekviem med overbevisning og musikkglede, men konserten vært en større opplevelse om fremføringen hadde rommet hele dybden av sorgen, trøsten og troen på dødens ende.

Som om eg har vore her før er komponist Gyrid Nordal Kaldestads stipendiatprosjekt i kunstnerisk utviklingsarbeid ved NTNU. Lydverket byr på flere bemerkelsesverdige sanseinntrykk, men den konseptuelle rammen fremstår vag.

Musikalen Shockheaded Peter byr på et ellevilt show, men er tidvis så full av sprell at musikken drukner

Å leve videre er en personlig beretning om å overleve masseskytingen 22. juli 2011. Det politiske aspektet ved det høyreekstreme terrorangrepet feies ikke under teppet og det gis plass til følelser som skam og sinne.

Kristinsdottir/Willyson drar fram tema rundt tap av ungdom og om å føle seg forførande, men dei kjem ikkje opp for luft.

Shi Pratts Kaleidoscope går i poetisk dialog med de minste.

Mannsrollen er tema for Når det jeg egentlig vil er at du skal holde rundt meg, en sjarmerende forestilling som ikke helt greier å samle trådene.

RingsakerOperaens modernisering av Flaggermusen legger listen høyt for kommende produksjoner.

Det menneskelige skal overvinnes og kroppen overskrides i De Utvalgtes nye forestilling aka Macbeth.

Det er langt fra Sarpsborg til Saint-Tropez.

Dansefestival Barents i Hammerfest veksler mellom det kompromissløse og famlende.

Oslo Nye Teaters Frankenstein er blitt en litt enkel speedversjon av en kraftfull og rik roman.

Ulf Nilseng er god på balansene mellom styrke og sårbarhet, og det gjør at Turning Vinegar into Wine oppleves både som en allmenn og en spesifikk undersøkelse av den aldrende kroppen.

Chaplin: Diktatoren er en vellykket storsatsning, men maktkritikken som kunne løftet komedien uteblir.

På sitt beste er Heil ved en fascinerende kunstnerisk refleksjon over vedarbeid, men forestillingen lider litt under at flere av grepene spenner bein på hverandre.

Lars Noréns hotelltrilogi er fint sydd sammen til forestillingen Natten. Kaos. Stillheten. på Trøndelag Teater, men kunne gjerne ha vært enda strammere.

Titus Andronicus på Nordland teater klarer ikke å puste liv i et av Shakespeares blodigste skuespill.

I en tid hvor norske teatre blir kritisert for å sette opp dramatiserte filmer, er det en sann glede å få oppleve noe så sjeldent som en intelligent og ikke minst morsom nyskrevet julefortelling!

Med utgangspunkt i Tanz Macabre skapar Fredrik Floen eit verk der kostyma fører handlinga.

Personregi og skuespill i Katja Kabanova ved BNO er så melodramatisk at det er vanskelig å bli berørt av musikkens og fortellingens nådeløshet.

Operaens barnekor overgår seg selv i profesjonalitet og musikalitet – i et usedvanlig svakt verk.

Kristiania Magiske Tivolitheater drar deg inn i varmen og pakkar deg inn i latter og kjærleik.

For ein kunstinstitusjon som BIT Teatergarasjen kan det vere uheldig å vatne ut teateromgrepet på ein så viktig arena som Meteor.

Jeg vet ikke hva jeg ser, men plutselig skvetter jeg til. Langt ute og lengst inne utfordrer selve kunstpersepsjonen.

Som et koreografisk arbeid er Skatepark svakt, men som et familieshow kan jeg ikke si noe annet enn at det virker til å ha lyktes 100%.

Jo Strømgren har koreografert den nye balletten The Hat for polske Polish Dance Theatre i anledning deres 50-årsjubileum. Det er et verk som både berører og bergtar.

En julefortelling på Nationaltheatret kunne boret dypere.

Querini-operaen klarer ikke helt å bestemme seg for hva slags opera den vil være.

Det ligger en omsorg i Coda-festivalens program som også kan bli dens problem.

I et kontrastfylt teatersamarbeid, levendegjøres Franz Kafkas underlige kortfortelling om den døde jegeren Gracchus.

Lisa Lies forestilling Svingende skygger er av den overøsende typen – tettpakket både visuelt og tekstlig – men finter seg unna når man tror man har forstått hva den egentlig handler om.

Brødrene Løvehjerte er evig aktuell. Det kommer godt frem i Brageteatrets oppsetning av klassikeren.