Er dansende og syngende griffer som pusler med sitt og bare er seg selv i all sin griffhet, egentlig nok til å fylle en hel forestilling? Ja – nesten.

Male fantasies er blitt en utfordrende og leken forestilling hvor Pia Maria Roll lokker Mohamed Mohamed i tale og skaper politisk teater av det personlige.

Middelalder, mikrotonalitet og Rikard Nordraak – minifestivalen Gitarens mange ansikter holder det tittelen lover.

Skogsvariasjoner er ei særs vellykka oppvisning i korleis samtidsmusikk kan høyre heime ute blant skogens lydar.

Mind Eater er et kjærkomment kunstnerisk vannhull for et internasjonalt-gjestespillhungrig dansekunstfelt, om enn noe ujevn kvalitetsmessig.

Når rai-rai, roing og underbuksehumor kombineres med musikalsk dedikasjon og overskudd, skapes strålende seteropera.

Operaens solistpraktikanter takker for seg med nyskrevne verk i en blodig sjanger, men konserten mangler det særpreget som skal til for å sette varige (blod)spor.

Årets utgave av Kunstenfestivaldesarts i Brussel bød på et forestillingsprogram med stor bredde og høy kvalitet, i en fin blanding av etablerte kunstnere og mer ukjente navn med stor geografisk spennvidde.

Med Papageno som Angry Birds-avhenging vaktmester, plasserer Kirsten Flagstad-festivalen Tryllefløyten på nåtidens Hamar. Det blir litt hakkete, men fornøyelig og musikalsk vellykket.

Nicola Gunn har laget en inviterende forestilling om Anton Tsjekhov og livet selv.

Overdådighet får et vilt og skremmende uttrykk i Fiksdal og Schou-Hansens The Court.

Nattfolket er et velspilt, morsomt og gjennomført forsøk på å sette en av vår tids største katastrofer tilbake på agendaen.

Nasjonalballettens Romeo og Julie er en reise inn i en forgangen, idyllisk tid til da kunsten var vakker og uten kanter.

Vær meg fremmed er en stram produksjon der skuespillerne og regissøren er tro mot sitt eget prosjekt.

Regissør Marie Nikazm har rendyrket den karnevaleske harselasen i Werner Schwabs Presidentinnene på Kilden.

Når «Liebestod» og Turangalîla spilles etter hverandre, oppstår en gnissende, hakkende estetisk kollisjon.

I Særp Tropez’ tredje forestilling, Kvartal 99, flyttes teatret til tomme bygårder i Sarpsborg sentrum. Der tar kompaniet publikum med på en drømmereise inn og ut dører og opp og ned trapper.

Mike, who the fuck is my father er et varmt og lekent portrett av et nært far-og-datter forhold, der de individuelle ulikhetene kunne ha blitt spilt mer ut.

I koreograf Mette Ingvartsens arbeid for Carte Blanche utforskes forholdet mellom stemme og bevegelse gjennom repetisjon, men potensialet utnyttes ikke til det fulle.

Kryssdisiplinære ambisjoner preger årets Only Connect-festival. Men holder den musikalske formen tritt med intermedialiteten?