Forestillingen Diwriziennet er et estetisk ritual i spennet mellom vakker keltisk folklore og frekk, gledesfylt skeivhet.

Scene 3 med Tani Dibasey og Only Slime har gått hardt ut og forsøker å skape teater av andre erfaringer og populærkulturelle sfærer, men om det er kunstnerisk interessant og vitalt, er jeg usikker på.

Festspillene i Bergen tar kanskje ikke verdens største sjanser, men de tar mange små. Det fører til både høye svev og flaue mageplask.

I The big MONEY GIVEAWAY-SHOW skal 39 000 kroner fordelast mellom 30 personar i publikum. Interessant idé, men eit einsformig publikum spenner bein under prosjektet.

Asylet ved verdens ende er en fascinerende reise inn i en dystopisk og innelukket verden som spriker i for mange retninger.

Oppsetninga Hanne Tømta gjer av Onkel Vanja er god, men eg saknar at det som hender på scena er meir i kontakt med det som hender utanfor teateret, langt aust for oss.

Fuckgirl er kanskje ikke en sensasjon, men den er urovekkende.

Ymists oppsetning av Thomas Manns Døden i Venezia får effektivt frem romanens følelse av ulmende undergang, men ender opp med å bli for statisk.

Carte Blanches Cancel Bertha tar hele jobben med å skape en danseforestilling ut på scenen.

Den Nationale Scenes oppsetning av Skammen på Christinegaard Hovedgaard gir rom for intenst ensemblespill, men helheten slår sprekker.

Mehri/Boy er en dypt personlig og vidtfavnende forestilling om konsekvensene av den britiske kolonialismen for det indiske folket.

Bøler Samvirkelag skaper et godt rom å være i, men jeg savner brudd og utrygghet.

Terminus kritiserer og tuller med pandemihåndtering og påvirkerkultur, men uten å bringe så mye nytt til torgs

Natur, støy og korklang smelter nesten sammen i Eureka/Rebecca – et stedsspesifikt korverk om en tragisk flystyrt under Norges frigjøring.

Det har mye for seg å gi barn en pedagogisk veiviser inn i orkesteret, men musikken bør også få tale for seg selv.

Dyrene i Hakkebakkeskogen ved Nationaltheatret er hektisk, høylytt, anmassende og mangler en klar retning.

Lisa Lies Fønix er best når skillet mellom teater, ritualer og virkelighet er uklart.

Rollelisten til Ringen i Oslo i 2026 er ikke offentliggjort ennå, men at Marita Sølberg har gjort Sieglinde i Stockholm denne våren er kanskje et tegn. I tilfelle er det et godt et.

Er pusteøvelser, dempet belysning og minst mulig motstand veien å gå for å åpne den klassiske musikken for nye lyttere?

Det kunstige, poetiske språket utgjør både noe av styrken og problemet med Døde menn og tørste kvinner.