Det kunstige, poetiske språket utgjør både noe av styrken og problemet med Døde menn og tørste kvinner.

DeWangen-produksjoner har inntatt et ikonisk Trondheims-bygg. Der handler det om KI, fugler og mennesker.

Den Nationale Scenes oppsetning av Antigone er en dynamisk forestilling med særpreg.

Festival DanseRom inviterer publikum inn i samtidsdansen, men bør utnytte flere av formidlingsmulighetene festivalformatet åpner for.

Bergen Nasjonale Operas uroppføring av Asle og Alida fremstår som en trivialisering av Fosse-trilogiens flertydige og gåtefulle romanunivers.

Imponerende sangere og drivende regi preger An-Magritt i Stjørdal, men handlingen trenger en oppstramming.

Arne Lygres Ikkje ein lyd inneholder fantastiske enkeltscener. Men det som skulle vært en polyfoni, ender i stedet opp som tidvis høylytt og enerverende snakking.

I Trøndelag Teaters oppsetning av Henrik Ibsens Brand er teater tekst og rom.

Maritea Dæhlins Ord på Kilden Teater i Kristiansand er hyggelig. Aktørene behersker materialet godt og premisset er interessant, men forestillingen forsøker ikke å utfordre hverken aktører eller publikum utover dette.

Kirkemusikkfestivalen skal ha ros for å satse på samtidsmusikk, men det er rom for større variasjon.

Vi lever i en urolig verden der autoritære regimer forsøker å true individuell frihet og tankegang, da hjelper det med dans.

Oslo Internasjonale Teaterfestival viser fint frem konsekvensene av russisk imperialisme. Jeg klarer likevel ikke å la være å lengte etter at kunsten formidler mer av det jeg forstår med intellektet, men fortsatt ikke kan fatte og føle.

Manon er en sterk historie som lider under manglende koreografisk og danserisk helhet.

En kunstig superintelligens har tatt over jorda og konkludert: Menneskeheten må bort. I Prosessen mot menneska stilles vi til ansvar, men får også sjansen til å protestere.

Forestillingen Dancing av danser og koreograf Deborah Hay stiller spørsmål ved koreografisk eierskap og arv, men de blir stående noe ubesvart.

I Stefan Herheims regi er Den lure revens eventyr blitt en skakk, komisk og makaber hyllest til både operaen som kunstform og menneskene som påvirkes av den.

How Romantic av Carte Blanche er presis dansekunst som løftes av tematisk og koreografisk mangfold og oppleves som en karusell som lever sitt eget liv.

Norsk musikkformidling trenger mer glad-nerding. Årets Aarebrot-foreleser viste hvordan det kan gjøres.

Tid og rom blir omsatt til kontemplativt kroppsspråk i Shelmith Øseths forestilling Wakati.

Urfremføringen av kammeroperaen Nara preges av sterk libretto, strålende solistprestasjoner og litt for idérik scenografi.