Med én ukes mellomrom hadde to forestillinger med musikk av Grieg premiere på Nationaltheatret. Kun én av dem fikk det til å funke.

Selv om Enigmatic: Core Echo skaper gåtefulle øyeblikk der musikk, lys og bevegelse virker sammen, blir helheten litt for stillestående.

Hva kan dokumentarteatret fortelle oss om verden?

Eg føreslår at vi vaknar er en velspilt forestilling som tidvis blir litt sjablongaktig.

På Trøndelag Teater fris det både til barn og voksne med Narnia – Løven, heksa og klesskapet. Forestillingen er tro mot originalmaterialet, med noen litt påklistrede moderniseringsgrep.

Påminnelsen om eksistensen av de modige pleierne, læringen og solidariteten som ligger i den, og den usentimentale, ujålete måten det spilles ut på, gjør Mistanken til en viktig forestilling.

Iscenesettelsen av I vårt sted blitt en levende og engasjerende forestilling om vennskap og det omskiftelige i relasjoner åpner et stort rom for å tenke videre.

I sin nye produksjon forsøker Opera Nordfjord å ramme inn Figaros bryllup som en metoo-rettssak.

Ballettklassikeren Jewels av George Balanchine er et kunstnerisk og faglig løft for Nasjonalballetten, og de viser frem en koreografi som har tålt tidens tann.

I Siri Broch Johansens og Riksteatrets Per Hansen – en trofast mann er det begjær det handler om. I sin mest voldsomme, hodeløse, rent ut sagt absurde form.

Oslo Operafestivals vandring i Kvadraturen har mye potensial, men organiseringen og ressursfordelingen har litt å gå på.

Sølvsuper 24 er overtydelig og frustrerende vag på samme tid, og gode musikalske prestasjoner kan ikke redde helhetsinntrykket.

Nokon kjem til å kome er blitt en anonym Fosse-oppsetning som mangler indre trykk og spenning.

Stravinskijs The Rake’s Progress spriker i alle retninger, både musikalsk og tematisk. Nasjonaloperaens nye oppsetning har fulgt noen tydelige linjer, som dessverre litt for ofte blir overtydelige.

Dansekonserten Liquid Body spilt i Vigelands mausoleum byr på fine øyeblikk, men møtet mellom musikken og dansen fremstår noe ubalansert.

Musikeres søken fortjener den største respekt. Men de bør ikke miste tilliten til at de er skapende – som utøvere.

Eavesdropper er en forestilling med masse potensial, gode ideer og fine sekvenser.

Årets utgave av Barnas Ultimadag fremstår ryddigere og mer gjennomtenkt enn i fjor. Jeg savner likevel større kunstneriske visjoner.

Riksteatret har skapt en fulltreffer av et musikalsk eventyr med Jakten på prinsessa. Dessverre ødelegger en unødvendig pause og en annen akt som er lite mer enn et moralsk finalenummer noe av helhetsinntrykket.

Gjennom en mengde ideer, referanser og praksiser skaper Trond Reinholdtsen med The Chosen Ones på Black Box teater under Ultimafestivalen et verk hvor man både blir beveget og tankefull .