Når «Liebestod» og Turangalîla spilles etter hverandre, oppstår en gnissende, hakkende estetisk kollisjon.

I Særp Tropez’ tredje forestilling, Kvartal 99, flyttes teatret til tomme bygårder i Sarpsborg sentrum. Der tar kompaniet publikum med på en drømmereise inn og ut dører og opp og ned trapper.

Mike, who the fuck is my father er et varmt og lekent portrett av et nært far-og-datter forhold, der de individuelle ulikhetene kunne ha blitt spilt mer ut.

I koreograf Mette Ingvartsens arbeid for Carte Blanche utforskes forholdet mellom stemme og bevegelse gjennom repetisjon, men potensialet utnyttes ikke til det fulle.

Kryssdisiplinære ambisjoner preger årets Only Connect-festival. Men holder den musikalske formen tritt med intermedialiteten?

Mange av Tigerstadsteatrets impulser er gode i jubileumsforestillingen Tigertruppens Fabularium, men dramaturgien halter litt.

Som teatertekst har Uendelig liv lite nytt å komme med, ikke minst til et norsk publikum – selv om skuespillerne gjør sitt for å gjøre gull av gråstein.

Kan man kombinere bekmørk Twin Peaks-stemning med banal revyhumor? Ja, selvsagt – når opera fungerer på sitt beste, er det nettopp sånt som kan skje.

Den Nationale Scene inviterer publikum til en lite minneverdig bryllupsfest med forestillingen Til stjernene fell ned.

Antropolis er et humanistisk prosjekt, og på Det Norske Teatret blir det et utfordrende, men behagelig og ikke langdrygt, gjennomført maraton.

Sirkusmusikalen Pippi på Sirkus på Det Norske Teatret er en strømlinjeformet forenkling av Pippis viltvoksende univers.

Multiplié dansefestival vil bryte med konvensjoner, men det er ikke så lett å skjønne hvilke. Likevel ligger det en lærdom i festivalens omfavnelse av både høyt og lavt.

Forestillingen Meliorisme som spilles på Torshovteatret vil mye og har gode intensjoner, men sjøsettelsen grunnstøter

Ruth Maier på Trøndelag Teater synar på glimrande vis fram ei djup tragedie og ei gripande kjærleikshistorie frå den verkelege verda.

Robin Hood og den Sorte Hette er en klassisk og rett fram fortelling, med en frisk og energisk innpakning, masse overskudd og spilleglede.

Simone Grøttes forestilling Tungrodd har kvalitet i mange ledd, men den blir for pen og pyntelig.

Den interaktive forestillingen Tenk på barna vender blikket bakover til aktørenes barndom for å bekjempe nåtidens indre og ytre demoner. Resultatet er blanda drops.

Fremstillingen av døvesamfunnet som en minoritet som ikke ønsker å inkluderes i majoriteten, er interessant. Det er bare så synd at det brister så det knaker i logikkreisverket som manus er bygget på

Insimuls turnéoppsetning av Knut Vaages Nokon kjem til å kome er stillestående, men overbevisende.

Akt 3: Høyesterett tar form som en snirklete samtale det ikke nødvendigvis er vanskelig å følge med på, men der det ikke er noe vits å forvente at man skal komme frem til en konklusjon.