Lars Norens siste tekst undersøker limboen mellom det friske og det syke, ansvar og oppløsning, men på scenen ender det opp som et statisk melodrama 

Var Anne Pedersdotter en virkelig heks? Operaen i Kristiansund lar spørsmålet henge i luften.

Siste del av Søstrene Haugens søstertrilogi er et varsomt familieportrett hvor de selv forsvinner litt i bakgrunnen. 

Kniven i ilden vitner om godt teaterhåndverk, men blir for pliktoppfyllende.

Christian Lollike vil kritisere samtidens vanvittige tempo gjennom Ludvig Holberg, men ender opp med å reprodusere den.

I Sweet Spot av Harald Beharie blir mye av materialet for trygt.

Kenneth Moe debuterer som dramatiker og regissør i et ambisiøst prosjekt hvor teaterrommet kunne vært utnyttet bedre.

Jon Fosses Gitarmannen tar uventede vendinger i møtet med musikken i Den Nationale Scenes oppsetning.

Sykdom og sosial nød er morsomt og presist – men også litt naivt suverent.

Medmenneske er en solid og godt spilt forestilling, som likevel kunne vært tjent med flere stilistiske brudd og med å konfrontere publikum mer.

Karen Houges Dreamgirl har gode intensjoner, men klarer ikke helt å forene ambisjonene om å underholde og røske i publikums selvforståelse.

I The Turn of the Screw stråler kammerensemblet fra Operaorkesteret mellom slappe spøkelser og sang som ikke berører.

Forestillingen Skyt meg er morsom og effektiv, men den vipper også over i rutine.

Andre avdelings høye nivå gjør opp for en rotete start i Holly Choes første konsert med KORK.