Elendighetens gang

Når jeg nå anmelder Det Norske Teatrets Les Misérables, befinner jeg meg i en litt annen anmelderposisjon enn jeg pleier: Jeg har nemlig sett forestillingen et halvår før premieren. Kjersti Horns Les Misérables ble spilt på Betty Nansen Teatret i København tidligere i år, hvor jeg også tilbrakte tid denne våren. Regien er den samme, men ensemblet er nytt foruten Sigrid Kandal Husjord og Francisco Kalle Navarro som også spilte i den danske versjonen. Teaterforestillingen er basert på Victor Hugos roman Les Misérables fra 1862 som i norsk oversettelse har hatt tittelen De elendige. Handlingen i boken er lagt til Frankrike i første halvdel av 1800-tallet. Det er et omfattende romanverk. Fortellingen kretser rundt et bredt persongalleri hvis skjebner knyttes sammen gjennom hovedpersonen Jean Valjean. Idet vi introduseres for ham i forestillingen, har han nettopp sluppet fri etter å ha tilbragt 19 år som galeislave for å ha stjålet et brød. Hjulpet av en nådig biskop, får Jean Valjean muligheten til å starte et nytt og bedre liv under navnet Herr Madeleine. Han bygger opp en suksessrik fabrikk samtidig som politikonstabelen Javert jakter på ham som en sporhund. Selv om Valjean forsøker å gjøre sitt beste for å gi tilbake til byen han blir utnevnt til borgermester for, blir han etter hvert konfrontert med at det å handle «riktig» etter samfunnets regler også kan være en forbrytersk handling: Han sparker arbeideren Fantine på grunn av rykter om at hun har et uekte barn, noe som fører henne ut i en fattigdomsspiral som ender tragisk. For å bøte på dette tar Valjean seg senere av Fantines foreldreløse datter, Cosette. Sammen flytter de til Paris hvor karakterene blir trukket inn i juniopprøret i 1832 gjennom den unge opprørslederen Marius, som Cosette forelsker seg i.

Nærbilder

Regissør Kjersti Horn har dramatisert romanen sammen med dramaturg Kristian Lykkeslet Strømskag. Noe av det jeg setter pris på ved flere av Horns iscenesettelser av romaner – og det gjelder også Les Misérables – er hvordan arbeidet med teksten skinner igjennom i både regi og skuespillerprestasjoner. Også denne gangen fremhever regigrep forbindelsen mellom forestillingen og teksten den er basert på, og det kunstneriske laget utviser en dyp forståelse for Victor Hugos fortelling. I Les Misérables møter vi karakterer som kveles av samfunnet samtidig som de rives opp innvendig. Rollefigurene stilles i umulige situasjoner som avdekker vredens mange dimensjoner, og vi får se at det forbryterske ikke kun er en menneskelig egenskap, men også et attributt ved samfunnet. Gjennom karakterportrettene skildres et samfunn hvor man aldri får tillatelse til å reise seg igjen dersom man faller. På Det Norske Teatret kommer vi tett på disse skjebnene samtidig som vi holdes fysisk på avstand. Scenen er adskilt fra publikum av et gjennomsiktig plastforheng med en stor skjerm plassert i midten hvor videoen projiseres. Scenerommet er innrammet av en rektangulær linje med lysstoffrør og er ellers nedstrippet og kun innredet med en håndfull plaststoler. Iblant benyttes en røykmaskin. Når jeg i samtaler med andre hyppige teatergjengere har diskutert videobruken som er blitt Horns signaturgrep, har jeg fremhevet at jeg ennå ikke har blitt lei den. Hvorfor? Fordi jeg opplever at Horn evner å begrunne grepet i hver enkelt forestilling. I Les Misérables fungerer kameragrepet på sitt beste ved å fange skuespillernes emosjonelle spill på nært hold, noe som løfter forestillingens mange monologer. Men til tross for dette opplever jeg ikke grepet som spesielt innovativt denne gangen. Kameraføringen får noe av den samme funksjonen i formidlingen av historien som den gjorde i Horns oppsetning av Kristin Lavransdotter i 2022, også spilt på Det Norske Teatret, bare at det den gang traff enda hardere.

Samme regi, ulike skuespillere og rolletolkninger

Å se samme forestilling på to scener, med til dels ulikt ensemble, innbyr til å vurdere de individuelle skuespillerprestasjonene mer spesifikt fordi det nettopp er skuespillet som skiller de to oppsetningene mest fra hverandre. Husjord og Navarro spiller de samme rollene på nynorsk som de gjorde på dansk. Husjord er god i mindre roller – for eksempel i rollen som nonnen som lyver, to ganger! – men er på sitt aller beste som Cosette, både i skildringen av den vettskremte og foreldreløse ungen som endelig finner en trygg havn i Jean Valjean og som stupforelsket tenåringsjente. Francisco Kalle Navarro strever noe med nynorsken og fremstod mer selvsikker på sitt danske morsmål, men han er god til å sjonglere en håndfull karakterer. Sammen med Husjord formidles den unge kjærlighetshistorien mellom Marius og Cosette på fint vis som både komisk og rørende på samme tid. Kjersti Dalseides Fantine vokser i intensitet etter hvert som samfunnet stjeler bit for bit av kroppen hennes. Frank Kjosås spiller ulike karakterer med små nyanseforskjeller, noe som er veldig virkningsfullt. Spesielt god er han i rollen som den slu Thénardier, som han spiller lavmælt og effektivt, men like fullt gyselig. De største forskjellene mellom Les Misérables på Betty Nansen Teatret og Det Norske Teatret ligger i rolletolkningene av Jean Valjean og Javert. Emil Johnsen skulle i utgangspunktet spille hovedrollen i begge oppsetningene, men måtte trekke seg på grunn av sykdom og ble i København erstattet av Jens Albinus. Liten tid til tross, Albinus gjorde en god jobb og ble nok hjulpet av at den hornske stilen gjerne omfavner bruk av manus på scenen, slik at alle replikkene ikke måtte være memorert. Men da jeg så oppsetningen i København, må jeg innrømme at jeg likevel tenkte på hvordan Johnsen ville ha løst rollen på en annen måte. På Det Norske Teatret gjør han en eksepsjonell jobb i å formidle de indre konfliktene i Jean Valjean. Johnsen spiller ham ikke som en heroisk heltekarakter, men som en mye mer sammensatt og skjør person. I de mange monologene spilles det på alle strengene av Jean Valjeans plagede indre og ytre liv, og jeg opplever at jeg nærmest suges inn i denne malstrømmen. Når det gjelder Javert, har Glenn André Kaada store sko å fylle. På Betty Nansen Teatret ble han spilt av Christine Albeck Børge, og det er nok den beste enkeltprestasjonen jeg så på Københavns scener i vår. Politibetjenten Javert er selv født i et fengsel, og for ham sto valget om enten å «bli en av dem som angriper samfunnet eller en av dem som vokter det». Javert er altså bevisst sitt eget utenforskap fra start. En indre konflikt, som han holder i sjakk og kjemper for å ikke la komme til syne, bobler i ham. Når Javerts hat overfor Valjean omtales som «det ubeskrivelige», er det talende for selve kjernen i karakteren. Det bor noe i ham som han ikke kan, vil eller makter å befatte seg med, noe han ikke kan sette ord på fordi det vil utslette ham. Javert mangler ord for sin egen livsløgn, et selvbedrag som også er en til dels forståelig overlevelsesmekanisme. Etter at Jean Valjean – tyven han i årevis har jaktet på – redder politikonstabelens liv, rammes Javert av en flodbølge av tvil. Men den plutselige omveltningen som tar knekken på ham, er ikke egentlig så plutselig. Det er disse indre gnisningene i Javert, som hele tiden ligger latent under huden på ham, Christine Albeck Børge maktet å formidle i sin gestaltning av rollen. På forhånd tenker jeg at det vil være vanskelig å leve opp til eller overgå Børges rolletolkning, og det opplever jeg dessverre ikke at Glenn André Kaadas Javert gjør. Jeg opplever Kaadas tolkning av rollen som mer ensrettet; han er kald, prinsippfast og forbrytersk gjennom sin mangel på empati og nyanser. Det jeg savner i rolletolkningen på Det Norske Teatret er at noe av det ubeskrivelige og umulige som konstant koker i ham pipler mer til overflaten.

Tverskandinavisk samarbeid

Den danske versjonen av Les Misérables ble berømmet med Reumertprisen – en pris som tilsvarer den norske Heddaprisen – i kategorien «Årets samspill». Les Misérables ble også nominert til årets forestilling, men den prisen gikk i stedet gikk til Aarhus Teaters Jeppe på Bjerget i regi av Christian Lollike, som også sto bak oppsetningen av Holberg-komedien da den ble spilt på Nationaltheatret i 2023. Jeg har ikke sett årets Jeppe-forestilling i Aarhus, så jeg kan ikke uttale meg om likheter når det gjelder denne, men det er uansett interessant at det blant de nominerte kan spores en viss trend hvor anerkjente skandinaviske regissører arbeider frem forestillinger ved flere viktige institusjonsteatre på tvers av landegrensene. Hva slags teateruttrykk dette fører til, er det nok for tidlig å konkludere med. Man kan se for seg at slike samarbeid kan lønne seg økonomisk dersom det reduserer øvingstid og eventuelle scenografiske utgifter. (I Jeppe på bjerget er ensemblet er helt nytt og Aarhus teater har produsert en helt ny scenografi). I forkant av Oslo-premieren på Les Misérables siterer Det Norske Teatret begeistrede danske anmeldelser og terningkast på nettsidene sine, noe man må anta at de gjør for å påvirke salget i positiv retning. Balansegangen slike samarbeid imidlertid må passe på er at strømmen av kreative impulser mellom naboland ikke fører til en kunstnerisk ensretting. Det er bra at det danske publikummet i vår fikk muligheten til å se en solid Kjersti Horn-forestilling, men sammenlignet med hva vi har sett på norske scener de siste årene er ikke Les Misérables hennes beste verk. Det er likevel en forestilling det er verdt å se, ikke minst på grunn av Emil Johnsens hovedrolletolkning.