Under open himmel er en svært god teatertekst som aktualiserer dyptpløyende spørsmål om Gud, menneske, krig og kunst. Dessverre avkortes noe av brodden av en vanndryppende ordflom.

Ved å trekke inn erfaringer med kunsten og tenke med Lems roman og Tarkovskijs filmatisering av denne åpner Verk produksjoners Solaris et refleksjonsrom som skuespillerne selv trer inn i.

I Teater Innlandets Salamanderkrigen er handlingen satt til olje-Norge, i en forestilling som renner over med absurd snålhet og mørk humor.

Heavy Breathers er en bitende skarp og morsom utforskning av naturen og det såkalte naturlige. Og som alltid er de det duket for blod, gørr, fødsler og vitsing med corny amerikansk kultur.

Edward Albees klassiker Hvem er redd for Virginia Woolf? er godt spilt og vel verdt å få med seg, men scenerommet hindrer forestillingen fra å bli en fulltreffer.

Store forventninger innfris når Kjersti Horn setter opp Jon Fosses Einkvan – en intens utforskning av spenningen mellom nærvær og fravær.

I Besøk av gammel dame behandles bekmørk tematikk med komisk letthet, men forestillingen vekker også et tiltrengt ubehag.

Tross flere gode scener og skuespillerpresentasjoner er teaterversjonen av Vi er fem preget av uforløst potensial.

Oslo Nye Teaters Lang dags ferd mot natt burde ha kuttet enda dypere.

I dag presenterer teaterkritiker Tomine Sandal sine høydepunkter fra 2023.

Å leve videre er en personlig beretning om å overleve masseskytingen 22. juli 2011. Det politiske aspektet ved det høyreekstreme terrorangrepet feies ikke under teppet og det gis plass til følelser som skam og sinne.

På sitt beste er Heil ved en fascinerende kunstnerisk refleksjon over vedarbeid, men forestillingen lider litt under at flere av grepene spenner bein på hverandre.

I et kontrastfylt teatersamarbeid, levendegjøres Franz Kafkas underlige kortfortelling om den døde jegeren Gracchus.

I Kjære Albert braker ulike versjoner av en fraværende mor sammen på scenen. Det er et vellykket grep, som gir rom til å utforske komplekse og motstridende forklaringer på hvorfor moren ikke er til stede.

Antiteaterets utforskning av rasisme er kompromissløs og konfronterende, og vekker ubehaget som trengs for å takle tematikken.

I Stonework har en urgammel stein vært kunstnerisk medskapende. Resultatet er en forestilling som minner oss om at menneskenes tid bare er et lite glimt i jordklodens historie.

I Therese Willstedts moderniserte «En folkefiende» er en ammende doktor Stockmann under angrep, og resultatet er en forestilling som oppleves genuint aktuell.

“Betenkningstid” handler om et par på randen av et samlivsbrudd og er på sitt beste når det kjappe munnhuggeriet får spillerom. Men helhetlig sett oppleves forestillingen som noe ufokusert og uforløst.

Baqorban kaster lys over det uuttalte i en mor-datter-relasjon, og løfter krevende problemstillinger knyttet til hvilke ofre som kan følge med politisk kamp.

Grusomhetens teater tar seg god tid med “Mor Courage og barna hennes”, og særlig tolkningen av den stumme datteren Kattrin utpeker seg.