Årets høydepunkter: Tomine Sandal

Kjersti Horn: Ei kvinnes kampar og forvandlingar, Det Norske Teatret

Kjersti Horns adaptasjon av Édouard Louis’ bok En kvinnes frigjøring, var et av teatervårens store høydepunkter. Scenograf Sven Haraldson innredet scenen med en realistisk og enkel leilighet, som under forestillingen var vendt med veggen mot publikum. Skuespillet ble fanget av et kamera, med direktesendt video projisert på en skjerm. Grepet kom til sin fulle rett i denne forestillingen, hvor skuespiller Emil Johnsen – som gestalter Louis’ talende jeg – ikke passer inn i morens rom, både i overført og bokstavelig betydning. Selv om de to på scenen er fysisk nære hverandre, er det likevel en avgrunn mellom dem.

Sigrid Husjord spiller rollen som mora med en gripende tilstedeværelse. I stillhet henger hun opp klesvask, steker pannekaker, klipper negler. Tausheten i møte med sønnens fortelling om henne, er veldig talende. At Emil Johnsen i år fikk Heddaprisen for beste mannlige hovedrolle for tolkningen, er også velfortjent. Kjersti Horns regigrep fortsetter å fascinere, og det blir spennende å se henne i sjefsstolen ved Det Norske Teatret.

Mine Nilay Yalcin: Ivars kro, Nordic Black Theatre

Under Mine Nilay Yalcins Ivars kro satt jeg ved et cafébord på første rad og sippet til en pils tappet av skuespilleren selv. Yalcins forestilling handler om den sagnomsuste brune puben med samme navn, som var å regne som en legendarisk destinasjon på Grønland. Den spilles –som seg hør og bør – i samme strøk som baren lå, på Cafeteatret til Nordic Black Theatre. Her kommer lokalets faste bardisk til sin fulle rett.

Ivars kro er en hyllest til et sted som har betydd mye for mange, og en påminnelse om at vi ikke må ta slike møtesteder for gitt. Yalcin loser publikum gjennom fortellingen med varme og en ekstraordinær formidlingsevne. Ivars kro var rett og slett en skikkelig fin teateropplevelse, og er sannsynligvis den forestillingen jeg har tipset flest venner om i løpet av året. Om du er så heldig å ha billetter til en av vårens ekstraforestillinger: Pass på å rekke hånden raskt i været når Yalcin spør om hvem som vil ha Irish!

Vinge/Müller: Byggmeister Solness, Det Norske Teatret

Vinge/Müllers forestillinger er kjennetegnet ved sin overflod av elementer, som nærmest angriper alle publikums sanser. Resultatet er virkelig virkningsfullt teater, og årets Byggmeister Solness er intet unntak. Det er ikke minst tydelig at Vinge/Müller har gjort et nitid arbeid med Ibsens tekst: Forestillingen bygger på en grundig og original tolkning, særlig i sin vektlegging av karakteren Ragnar Brovik.

En annen karakter jeg lot meg imponere over tolkningen av, er Hilde Wangel. Jeg ble særlig grepet av hvordan det underliggende mulige overgrepsmotivet ble behandlet: Forestillingen skygger ikke unna seksualiseringen av «barnet», som Solness minnes at hun var den gang de møttes for første gang ti år forut for dramaets handling. Vinge/Müller har ikke berøringsangst, men går i stedet helt inn i ubehaget og åpner et refleksjonsrom for hva som kan ha skjedd, uten at en enkel konklusjon tilbys. På denne måten byr forestillingen på forhandlinger om minner, sannhet og selvforståelse. Det er godt gjort, og fører også til at karakteren Hilde Wangel – som altfor ofte fremstilles litt enkelt som en «forførerske» – her får romme så mye mer: Hun er både offer og hevnerske, men også morsom og livsbejaende.

Vinge/Müller har en særegen evne til å skape teater som virkelig tar bolig i publikum. Da jeg leste Ibsens tekst igjen i etterkant av forestillingen, «hørte» jeg den umiskjennelige måten replikkene ble avlevert på i deres regi. Byggmeister Solness er kanskje den av årets forestillinger jeg har tenkt mest på i etterkant. Det er også fascinerende hvordan forestillingen i stor grad blir skapt underveis, og at ingen forestillinger er like. Neste gang Vinge/Müller boltrer seg på scenen, tror jeg at jeg skal slå til og kjøpe billetter til minst to visninger.