Årets høydepunkter: Aksel Tollåli

Når jeg ser tilbake på scenekunståret 2023, er det vanskelig å ikke tenke på Elektra av Richard Strauss og Hugo von Hofmannsthal. Denne blodstenkede greske tragedien i tysk, psykoanalytisk operadrakt har vært en grotesk følgesvenn gjennom hele året.

Elektra i Operaen

Elektraåret 2023 begynte i Oslo (Scenekunsts anmeldelse her) og fortsatte i København. For bare noen dager siden ble det hele avrundet med en hårreisende god konsertant fremføring i Bergen. Etter å ha sittet gjennom ni fremføringer av en av musikkhistoriens mest overveldende operaer dette året, håper jeg i mitt stille sinn at det blir en stund til neste gang. Det tar på å tilbringe et helt år i «sjelens barnehage for de aller mest voksne følelsene», som Operaens dramaturg Hedda Høgåsen-Hallesby karakteriserte verket før premieren i Oslo. Det er produksjonen i Oslo som har satt seg mest i kroppen. Jeg fulgte alle sju forestillingene fra ulike plasser i Operaen, og skrev om det for Scenekunst. Målet var å få et slags innblikk i hvordan en operaforestilling endrer seg gjennom et helt løp, men det var mye annet som dukket opp på veien. Ikke minst fikk jeg med meg alt det som ikke skulle skje, som snublende korsangere, en påminnelse om å skru av telefonen som kom midt under forestillingen og – som jeg av en eller annen grunn glemte da jeg skrev den opprinnelige teksten – en forestilling som ble tre kvarter forsinket fordi man ikke fikk skrudd av taklysene på scenen. Etter premieren – som jeg anmeldte for Aftenposten (bak betalingsmur) – var jeg ikke akkurat overbegeistret for Ole Anders Tandbergs produksjon, eller for den saks skyld sopran Gun-Brit Barkmin i den krevende hovedrollen. Men selv om jeg ikke syntes at Tandberg eller Barkmin helt lyktes i det de prøvde på, gjorde det å se produksjonen flere ganger at jeg fikk en større forståelse for hvordan den prøvde å forme dramaet. Heldigvis var det også mye å glede seg over i løpet av de sju forestillingene. Operaorkesteret under Petr Popelka spilte med en sjelden homogenitet og intensitet, som én stor orkesterorganisme. Elisabeth Teiges lysende Krysotemis var oppsetningens store høydepunkt med en vokal fylde og scenisk tilstedeværelse som sendte frysninger nedover ryggen. Avslutningsvis må også nevnes Hedvig Haugerud som gjorde stort inntrykk i den lille dobbeltrollen som 4. tjenestepike og Slepbærer. Hun har sunget i alle Elektra-ene jeg har sett i år, og med stadig større teknisk kontroll og en stemme som har blitt større for hver gang jeg har hørt henne. I det siste året har hun seilt opp som en sanger man så absolutt burde holde et øye på.

DSCH med Det Norske Kammerorkester

Det Norske Kammerorkester har i lange tider gjort seg bemerket med original programmering og interessante fortolkninger. I konsertteaterforestillingen , med iscenesettelser av musikk av Sjostakovitsj, klarte de å bruke visuelle og sceniske elementer til å forsterke og utvide deres allerede store musikalske arsenal. Det var spesielt i de små formatene Kammerorkesteret lyktes, i de kortere satsene for mindre besetninger. Blant høydepunktene var første sats fra Strykekvartett nr. 7, omarbeidet for strykeoktett av Øystein Sonstad, hvor musikken ble spilt med koreografisk presisjon i en provisorisk togkupé. Denne første delen av forestillingen var delt opp i mindre vignetter som ikke fortalte en sammenhengende historie, men som tok utgangspunkt i samme visuelle og tematiske univers. Men med DSCH åpnet Kammerorkesteret opp for ny innsikt – både i Sjostakovitsj’ musikk og i kammermusikkens ensembledynamikk. Det er et format med et helt enormt potensial, og jeg gleder meg allerede til neste konsertteater.

Flaggermusen på Ringsakeroperaen

Den siste forestillingen jeg vil trekke frem fra scenekunståret 2023 er Ringsakeroperaens oppsetning av Johann Strauss d.y.s Flaggermusen. Det skjer utrolig mye spennende på de mindre operascenene rundt om i landet, og denne oppsetningen er blant de aller beste jeg har sett i år. Operette er en krevende sjanger, og her fant regissør Ane Aass en moderne motsvarighet til den wienerske overklassens dekadanse i den siste halvdelen av 1800-tallet – norsk hytteadel på afterski. Produksjonen var ikke utpreget radikal, og språklig kunne den gått enda lenger, men den utviste en sjelden forståelse for operettesjangerens grunnleggende premisser, og klarer å gjøre oppdateringen til mer enn en fiks idé. Et drivende godt orkester og noen virkelig strålende solister gjorde dette til en sjelden fornøyelse.