Tankevekkende konsertteater

Få musikksjangre har så dårlig selvtillit som den klassiske musikken. I alle fall ser det sånn ut for meg. Stadig river institusjonssjefer seg i håret over manglende relevans og gammeldagse presentasjonsformer, mens markedsavdelinger prøver alt de kan å overbevise om at klassisk musikk er minst like kult som det som måtte toppe VG-lista til enhver tid. Det tradisjonelle konsertformatet kunne for all del hatt godt av en overhaling, men det er en vanskelig øvelse. Ofte resulterer forsøk på fornying i platte, kosmetiske forandringer som verken klarer å inkludere et nytt publikum eller engasjere det gamle. Musikken blir en ettertanke, med en masse unødvendige greier i veien. Hvorfor skulle den klassiske musikken behøve fiender når den har slike venner?

Jeg skal innrømme at jeg gikk til Det Norske Kammerorkesters konsertteater DSCH med disse tankene i bakhodet. Heldigvis viser Kammerorkesteret at det går an å gjøre nye ting med gammel musikk og ende opp med en gjensidig berikelse. Gjennom et helhetlig visuelt språk og gjennomgående gode musikalske fremførelser, klarer de å spille på lag med Sjostakovitsj’ musikk.

Helhetlige vignetter Konserttittelen DSCH er den sovjetiske komponisten Dmitrij Sjostakovitsj’ musikalske signatur: tonene D-Ess-C-H, hentet fra den tyske translittereringen av navnet hans, Dmitri SCHostakowitsch. Dette motivet dukker til stadighet opp i hans musikk i ulike konfigurasjoner, også i verkene Kammerorkesteret fremfører.

Den første timen av den halvannen time lange forestillingen består i stor grad av små vignetter, enten utdrag eller kortere satser fra ulike kammerverk. Hvert av stykkene er dramatisert på forskjellige måter med ulike grader av abstraksjon og sammenheng. Til å begynne med projiseres en stor måne på en halvgjennomskinnelig skjerm helt foran – den kommer tilbake som hodepryd på akkordeonist Bjarke Mogensen senere i forestillingen – før det tomme scenerommet kommer til syne. Trillekofferter og rekvisittkasser plasseres rundt på scenen som provisoriske stoler, men det er musikerne som i ulike konstellasjoner beveger seg koreografisk rundt på scenen som utgjør det sentrale visuelle uttrykket. Av og til får man følelsen av at en lengre historie fortelles over flere verker – med musikere og visuelle motiver som dukker opp igjen og igjen – mens andre ganger er det brå overganger.

Verkene flyr forbi – flere av dem bearbeidet for strykere av Øystein Sonstad – og det er på én måte vanskelig å orientere seg i hva som spilles når. Med mindre man er veldig godt kjent med Sjostakovitsj’ kammermusikk, både med og uten opusnummer, har stykkene unektelig en tendens til å smelte sammen. Det er vel også meningen, men på grunn av den teatrale overbygningen oppstår det også en dramatisk helhet.

Uten et konvensjonelt narrativ som fortelles, er det heller de sceniske omgivelsene og musikken som binder forestillingen sammen og skaper helheten. Maja Ravns kostymer holder seg til ulike grånyanser som antyder undertrykking, forfølgelse og en fornemmelse av tiden før og etter andre verdenskrig. Samtidig er det en lek med kjønnsroller og silhuetter som foregår. Flere av orkesterets menn – deriblant kunstnerisk leder Pekka Kuusisto – går i ankelside, plisserte skjørt, gjerne satt sammen av flere skjørt med ulik lengde og tekstur i stoffet. Ofte er dressjakker halvveis på, med bare skjorteermer på den andre siden. I tillegg er det en koreografisk presisjon og stringens i Lars Egegaard Sørensens lysdesign – kjørt av lystekniker Christopher Sanders – som klarer følger musikken på imponerende vis og klarer med det å få en egen, utfyllende rolle i forestillingen.

Åpning av musikalsk kompleksitet Gjennom forestillingen er det en lek med dynamikken som finnes mellom kammermusikkutøvere på scenen, og et forsøk på å åpne opp kompleksiteten i Sjostakovitsj’ musikk og gi den et visuelt og scenisk uttrykk. «Scherzo»-satsen fra To stykker for strykeoktett op. 11 spilles som en serie dueller mellom musikerne, en interessant illustrasjon av hvordan det musikalske materialet beveger seg gjennom ensemblet. Det mest interessante eksemplet på akkurat dette kommer under første sats av Strykekvartett nr. 7, omarbeidet for oktett. Trillekofferter stilt opp på scenen danner en provisorisk togkupé – med togvinduer projisert på bakveggen – mens de åtte musikerne beveger seg rundt og danner stadig nye konstellasjoner.

Flere større verk blir også fremført under forestillingen, med utdrag fra begge cellokonsertene og den langsomme satsen fra den andre pianokonserten. Spesielt gjør åpningen av Cellokonsert nr. 1 inntrykk. Orkesteret står oppstilt rundt solist Øystein Sonstad og marsjerer, mens stikkende linjer i lyse strykere ledsages av synkrone, langsomme bukk.

Et uforløst, større format Samtidig er det i konsertens største verk – Kammersymfonien, dirigenten Rudolf Barsjajs strykeorkesterversjon av den åttende strykekvartetten – at konsertteaterformatet faller gjennom. Kammerorkesteret står oppstilt i vanlig, buet konsertoppstilling, med fiolinene på hver sin side. Der blir de stort sett stående. Det låter for all del fantastisk av orkesteret – til tross for litt boksete høyttalerlyd under akkurat dette verket – men i en forestilling som frem til nå har vært preget av bevegelse og dynamikk, sier det plutselig bom stopp. Hele konserten spilles for øvrig med forsiktig forsterkning av instrumentene, uten at det virker helt nødvendig. Operaens Scene 2 er ikke så stor, og selv om akustikken ikke er optimal, fremstår det som et snodig valg, særlig i de aller største verkene. Likevel er det – med unntak av Kammersymfonien – gjort med nennsom hånd.

Det er på den ene siden forståelig at symfonien ikke får den samme teatrale bearbeidingen som resten av programmet. Det er det mest krevende verket, og det å skulle spille det utenat er imponerende i seg selv. På den andre siden gjør dette også at Kammersymfonien blir en bremsekloss både i forestillingen og for hele formatet. Iscenesettelsen gjennom hele DSCH har gitt rom for nye fortolkninger og en ny måte å forholde seg til musikken på, og det hadde vært svært interessant å se hele orkesteret forholde seg på samme måte til et verk i et enda større og mer komplekst format. Kanskje er det akkurat her en fortolkende inngang trengs aller mest?

Før DSCH lurte jeg på om Sjostakovitsj’ musikk faktisk trengte teatral drahjelp, fylt med ironi, burlesk humor og tragisk tomhet som den jo er. Svaret er fortsatt nei på det spørsmålet, men det er feil spørsmål å stille. Man trenger ikke å spille en strykekvartett vandrende omkring i en provisorisk togkupé, men i rette hender kan man belyse nye sider av både verket og kammermusiseringen i seg selv. Kammerorkesteret har klart å tilføre noe eget til denne musikken og berike uttrykket gjennom nettopp konsertteaterformen.

Enn så lenge er dette en form som ikke helt fungerer på de aller største, mest komplekse verkene, men det skulle ikke forundre meg om det kommer etter hvert. Uansett viser konserten at det går an å gjøre så mye mer med denne musikken – på en kunstnerisk interessant og utforskende måte – enn å bare spille den på en vanlig konsert.