I Særp Tropez' fjerde forestilling er teatraliteten påskrudd samtidig som vi kommer helt nær rollefigurene.

Cabaret handler om å ikke ville se nazismens snikende fremvekst. I Det Norske Teatrets nye versjon filmes alt som skjer på scenen, så det blir umulig å se vekk.

Forestillingen A Perfect Person tar form som en frisk og filosofisk, men litt for lite målrettet joggetur.

Den nyskrevne musikalen Krigen kommer ikke til sin fulle rett i sin første oppsetning, selv om pågangsmotet er enormt og sangerne fyller den med høydepunkter.

En skepsis mot dem som påstår å sitte på sannheten, er det viktigste å ta med seg fra iscenesettelsene av Bergman-klassikeren Fanny og Alexander ved Trøndelag Teater og Teatret Vårt.

Gutta er en heseblesende politisk komedie uten forestillingsevne eller latter.

I Tale Næss’ samling av monologer skrevet mellom 1999 og 2025 går det litterære og det sceniske konsekvent opp i en høyere enhet.

«Nyutdanna»-programmet på Oslo Fringe vender blikket innover, langt innover, og gransker både sjelen, livmoren og endetarmen.

Fra krakk til kamp punkterer kapitalismen, men arbeiderbevegelsen blir borte på veien.

It's Britney Bitch! vil frigjøre popstjernen fra gamle stereotypier, men blir alt for enkel både som feministisk ikon og som institusjonell publikumssagn.

I dag klokken 11.00 ble årets Kritikerpriser i teater, musikk og dans delt ut på Litteraturhuset.

Fremtiden var bedre før. 2002 Ntoro Yume leter etter den i et overfylt arkiv av populærkultur.

Når det til slutt mørkner på scenen, og Julie langsomt stikker en kniv i seg, er jeg ikke helt sikker på hvordan alt sammen endte her og hvorfor frøken Julie velger å dø.

Min søster i dette huset har blitt en så entydig forestilling at det knapt blir noe igjen å tenke videre på.

En forenkling av tematikk og bytter av kjønn gjør det vanskelig å forstå hva Anna Balslevs versjon av Fruen fra havet egentlig handler om.

Iscenesettelsen av Khemiris roman Søstrene er effektiv og med (for) få dødpunkter, men kunne med fordel tatt tydeligere sceniske valg.

Bergen Dramatikkfestival går ikke stille i dørene.

Jan Bosses Vildanden har blitt en komisk og symboltung tolkning som er godt forankret i originalteksten.

Forestillingens svakhet er ikke timingen, men de manglende kontrastene, selvmotsigelsene og paradoksene.

15 år lykkes fordi den handler mer om å håpe enn om å dø, men den kunne stolt mer på sitt eget materiale.