Iscenesettelsen av Khemiris roman Søstrene er effektiv og med (for) få dødpunkter, men kunne med fordel tatt tydeligere sceniske valg.

Bergen Dramatikkfestival går ikke stille i dørene.

Jan Bosses Vildanden har blitt en komisk og symboltung tolkning som er godt forankret i originalteksten.

Forestillingens svakhet er ikke timingen, men de manglende kontrastene, selvmotsigelsene og paradoksene.

15 år lykkes fordi den handler mer om å håpe enn om å dø, men den kunne stolt mer på sitt eget materiale.

Det tas flere stilige, formmessige grep på Trøndelag Teater når Antigone skal gravlegge sin bror. Men forestillingen får ikke frem alt som står på spill i Sofokles’ drama.

Teatrene må ta aktivt stilling til KI og KI-generert kunst. Helst med en eneste gang.

Er dansende og syngende griffer som bare er seg selv i all sin griffhet, egentlig nok til å fylle en hel forestilling? Ja – nesten.

Male fantasies er blitt en utfordrende og leken forestilling hvor Pia Maria Roll lokker Mohamed Mohamed i tale og skaper politisk teater av det personlige.

Elmin Badalov er grunnlegger av ADO Theatre, et av Aserbajdsjans første initiativer for samtidsteater. Han er nå i eksil i Berlin, og derfra har han skrevet et åpent brev om situasjonen i Aserbajdsjan og Europas ansvar.

Elisabeth Sødal og Øystein Hygen Christensen fra Nationaltheatret skriver i dette innlegget om betydningen av hvordan man inviterer publikum inn i teatret.

Fire scenekunstkritikere diskuterte årets nominasjoner til Heddaprisen i Bikuben på Det Norske Teatret 11. juni. Her er podkastversjonen.

Nicola Gunn har laget en inviterende forestilling om Anton Tsjekhov og livet selv.

I går ble Heddaprisene 2026 delt ut i en festforestilling på Nationaltheatret.

Vær meg fremmed er en stram produksjon der skuespillerne og regissøren er tro mot sitt eget prosjekt.

Regissør Marie Nikazm har rendyrket den karnevaleske harselasen i Werner Schwabs Presidentinnene på Kilden.

I Særp Tropez’ tredje forestilling, Kvartal 99, flyttes teatret til tomme bygårder i Sarpsborg sentrum. Der tar kompaniet publikum med på en drømmereise inn og ut dører og opp og ned trapper.

Hva kan Antonin Artaud, Hans-Thies Lehmann og Sarah Kane fortelle oss om den tradisjonelle dramatikkens levedyktighet og tekstens status i teatret i dag?

Mange av Tigerstadsteatrets impulser er gode i jubileumsforestillingen Tigertruppens Fabularium, men dramaturgien halter litt.

Som teatertekst har Uendelig liv lite nytt å komme med, ikke minst til et norsk publikum – selv om skuespillerne gjør sitt for å gjøre gull av gråstein.