Det tredje rikets språk? inviterer publikum til å lytte til fortiden for å forestille seg hva som kan skje i fremtiden.

I dette innlegget svarer regissør Morten Traavik scenekunstnerne som forsvarer Hooman Sharifi.

Gjenferdet inn reflekterer godt om teatrets muligheter og begrensninger, og henter kraft fra forestillingens kontekst. Men på vei fra roman til teater mister hovedkarakteren noe av sin dybde.

Lars Norens siste tekst undersøker limboen mellom det friske og det syke, ansvar og oppløsning, men på scenen ender det opp som et statisk melodrama 

Kniven i ilden vitner om godt teaterhåndverk, men blir for pliktoppfyllende.

Christian Lollike vil kritisere samtidens vanvittige tempo gjennom Ludvig Holberg, men ender opp med å reprodusere den.

Bernhard Ellefsen etterlyser en ny kulturpolitikk og mer progressive institusjoner. Samtidig overser han at fornyelsen allerede skjer i deler av scenekunstfeltet – bare ikke der han leter.

Det er totalt 26 søkere på stillingen som teatersjef på Teater Innlandet.

Kenneth Moe debuterer som dramatiker og regissør i et ambisiøst prosjekt hvor teaterrommet kunne vært utnyttet bedre.

Jon Fosses Gitarmannen tar uventede vendinger i møtet med musikken i Den Nationale Scenes oppsetning.

Sykdom og sosial nød er morsomt og presist – men også litt naivt suverent.

Kunstneren Hanan Benammar dro i 2024 til Zambia der hun møtte teaterregissøren Isaac Kalumba. I samtale med henne fortalte han om zambisk teater som opplysning og konflikthåndtering.

Medmenneske er en solid og godt spilt forestilling, som likevel kunne vært tjent med flere stilistiske brudd og med å konfrontere publikum mer.

Karen Houges Dreamgirl har gode intensjoner, men klarer ikke helt å forene ambisjonene om å underholde og røske i publikums selvforståelse.

Forestillingen Skyt meg er morsom og effektiv, men den vipper også over i rutine.