In Search of Democracy 3.0 er mer enn teater – det er et verktøy for å forstå og trene demokrati-musklene våre.

Ved inngangen til årets Showbox-festival kjennes verden utenfor vanskeligere enn tidligere. Hvordan skal man egentlig lage teater for de unge når verden brenner?

Ellen Babić er et psykologisk kammerspill som utforsker makt, løgner og manipulasjon i nære relasjoner. Med presis regi og solid skuespill speiler forestillingen vår tids gråsoner.

I den nyeste episoden av Skuespillerpodden er temaet hva som blir borte når Akademi for scenekunst legges ned.

Grusomhetens Teaters Rød høst inviterer ikke publikum inn i tolkningen av forfatterinnen Ragnhild Jølsen

I går ettermiddag holdt styreleder ved Oslo Nye Teater, Jafar Altememy, en pressekonferanse der han redegjorde for teatrets omstillingsplaner og sparetiltak.

Snøfall 2 på Oslo Nye Teater forkler seg som godt teater, men er det ikke.

En lek med narrativer gjennomsyrer Spreafico Ecklys And We Cheerfully Put the Gods to Death. Mellom lagene ligger det massevis med humor.

Tradisjoner, håndverk og natur er stikkord for årets Dansefestival Barents i Hammerfest. Særlig virker det som at ull og veving for alvor har inntatt scenekunstfeltet.

Ædnan er den første forestillinga til det samiske nasjonalteateret Beaivváš i det nye Čoarvematta, et praktbygg som inneholder den herlige kombinasjonen teaterhus og reindriftsskole.

Å være publikum på Dressur av stående tispe kjennes som en erfaring av noe som både er ekte og ikke ekte, fremmed og kjent, ekkelt og ikke ekkelt.

Fuck it – en sjukt norsk forestilling handler om hva det vil si å være norsk og vår holdning til å være det, men den går ikke kritisk eller analytisk nok til verks.

Lille Eyolf på Torshovteatret er en effektiv og usentimental versjon av Ibsens drama som vaker litt for mye på overflaten.

Særp Tropez - Pappen handler om drømmens og håpets potensial når det finnes begrensede muligheter for endring.

Ved å trekke inn erfaringer med kunsten og tenke med Lems roman og Tarkovskijs filmatisering av denne åpner Verk produksjoners Solaris et refleksjonsrom som skuespillerne selv trer inn i.

Heksejakt viser hvor langt mennesker er villige til å gå for ikke å bli utstøtt fra fellesskapet. I et scenografisk landskap der ingen er trygge, gjør store mengder tekst at spenningen forvitrer.

Mitt pedofile eventyr er mer et portrett av en tilstand enn en historie om pedofili.

Kill Devil viser frem hvordan kunsten trenger det forstyrrende og ufullendte hvis den vil mer enn å behage.

Med én ukes mellomrom hadde to forestillinger med musikk av Grieg premiere på Nationaltheatret. Kun én av dem fikk det til å funke.

Hva kan dokumentarteatret fortelle oss om verden?