I The big MONEY GIVEAWAY-SHOW skal 39 000 kroner fordelast mellom 30 personar i publikum. Interessant idé, men eit einsformig publikum spenner bein under prosjektet.

Asylet ved verdens ende er en fascinerende reise inn i en dystopisk og innelukket verden som spriker i for mange retninger.

Oppsetninga Hanne Tømta gjer av Onkel Vanja er god, men eg saknar at det som hender på scena er meir i kontakt med det som hender utanfor teateret, langt aust for oss.

Regissøren Jonas Corell Petersen overtar som teatersjef på Rogaland Teater etter Glenn André Kaada i januar 2027. Det melder teatret i en pressemelding.

Fuckgirl er kanskje ikke en sensasjon, men den er urovekkende.

Ymists oppsetning av Thomas Manns Døden i Venezia får effektivt frem romanens følelse av ulmende undergang, men ender opp med å bli for statisk.

I en ny episode av Skuespillerpodden handler det om skuespilleren i den greske antikken.

Den Nationale Scenes oppsetning av Skammen på Christinegaard Hovedgaard gir rom for intenst ensemblespill, men helheten slår sprekker.

Bøler Samvirkelag skaper et godt rom å være i, men jeg savner brudd og utrygghet.

Onsdag 14. mai ble nominasjonene til årets Heddapriser offentliggjort. Fungerende talsperson for juryen, Mode Steinkjer, svarer her på noen spørsmål om juryarbeidet og de endelige listene. 

Dyrene i Hakkebakkeskogen ved Nationaltheatret er hektisk, høylytt, anmassende og mangler en klar retning.

Her er de nominerte til årets Heddapriser

Det kunstige, poetiske språket utgjør både noe av styrken og problemet med Døde menn og tørste kvinner.

DeWangen-produksjoner har inntatt et ikonisk Trondheims-bygg. Der handler det om KI, fugler og mennesker.

Hos Milo Rau spiller aktivister Antigone og Jesus. Krigsforbrytere stilles foran et teatertribunal. I denne samtalen gir Rau oss innblikk i sitt arbeid.

Den Nationale Scenes oppsetning av Antigone er en dynamisk forestilling med særpreg.

Athol Fugard var ikke så kjent i Norge, men da han nylig døde ble han feiret som en av det tjuende århundrets største dramatikere i USA og Sør-Afrika.

Arne Lygres Ikkje ein lyd inneholder fantastiske enkeltscener. Men det som skulle vært en polyfoni, ender i stedet opp som tidvis høylytt og enerverende snakking.

I Trøndelag Teaters oppsetning av Henrik Ibsens Brand er teater tekst og rom.

Maritea Dæhlins Ord på Kilden Teater i Kristiansand er hyggelig. Aktørene behersker materialet godt og premisset er interessant, men forestillingen forsøker ikke å utfordre hverken aktører eller publikum utover dette.