Arne Lygres Ikkje ein lyd inneholder fantastiske enkeltscener. Men det som skulle vært en polyfoni, ender i stedet opp som tidvis høylytt og enerverende snakking.

I Trøndelag Teaters oppsetning av Henrik Ibsens Brand er teater tekst og rom.

Maritea Dæhlins Ord på Kilden Teater i Kristiansand er hyggelig. Aktørene behersker materialet godt og premisset er interessant, men forestillingen forsøker ikke å utfordre hverken aktører eller publikum utover dette.

Fristen for å søke stillingen som teatersjef ved Rogaland Teater gikk ut 4. april. Ved fristens utløp var det 22 søkere på stillingen – tre søkere er unntatt offentlighet.

Oslo Internasjonale Teaterfestival viser fint frem konsekvensene av russisk imperialisme. Jeg klarer likevel ikke å la være å lengte etter at kunsten formidler mer av det jeg forstår med intellektet, men fortsatt ikke kan fatte og føle.

Den iranske skribenten Sakineh Arabnejad, som er fribyforfatter i Trondheim, skriver her om teater og performance i Iran, om sensur og opprør.

En kunstig superintelligens har tatt over jorda og konkludert: Menneskeheten må bort. I Prosessen mot menneska stilles vi til ansvar, men får også sjansen til å protestere.

Ledergruppen på Nationaltheatret svarer her på Hannah Wozene Kvams kommentar om rapporten Å spille hvit. En kartlegging av melaninrike skuespilleres erfaringer ved Nationaltheatret 2019-2024.

Hannah Wozene Kvam kommenterer Nationaltheatrets mangfoldsrapport Å spille hvit. En kartlegging av melaninrike skuespilleres erfaringer ved Nationaltheatret 2019-2024.

Daglig leder i Scenekunstbruket, Tine Valavuo Tyldum, reflekterer rundt behovet for kritikk i lys av de siste ukenes debatt omkring Wicked og Arven og deres eget prosjekt Unge stemmer.

Torsdag kveld ble Den Nasjonale Ibsenprisen delt ut på Ibsenhuset i Skien.

Et homoepos ble en het potet. Arven av Matthew Lopez hadde forut for norgespremieren 8. februar mye å leve opp til. Etter et halvt års blest og debatt, endte det viktigste med å gå flere hus forbi.

Melankolien ligger tung over Nationaltheatrets Draum om hausten.

Med iscenesettelsen av Takk for gaven har regissør Line Paulsen virkelig blåst liv i Monica Isakstuens tekst, men hvor blir det av fortvilelsen og raseriet?

Brageteatrets Hans og Grete er både makaber og leken – men kunne muligens tatt seg litt mer tid i komposisjonen av forestillingens avsluttende scener.

I Evighetsbiblioteket blir biblioteket til et mystisk og lekent univers der alt kan skje, men leken og litteraturen blir ikke i stor nok grad løftet frem som kvaliteter i seg selv.

Maud Monceyron Jonassen mener at Det Norske Teatrets forestilling Europavisjonar fremmer en farlig forenklet forståelse av dagens politiske landskap.

Gjentakelsen har blitt Den eldre kvinnens fortelling på Centralteatret.

I Svart og hvit natt på Grusomhetens teater går kapitalistenes forsvarsverker i oppløsning på spektakulært vis og de ender opp nådeløst overlatt til seg selv og sine hjelpeløse skrik.

I Fuglane ser man en teft for visuelle detaljer og godt spill, men forestillingen lykkes ikke med å formidle den særegne vesaaske fremstillingen av naturen og Mattis’ sterke kontakt med alt som rører seg.