Radikalisering i en helt vanlig klasse

Ikke en sånn historie skal på turné i Den kulturelle skolesekken og spilles for 9. trinn – én klasse av gangen i deres respektive klasserom. Selv om forestillingen jeg så var på kveldstid og åpen for alle, var den lagt til et klasserom på Voldsløkka skole, som ligger i samme bygg som Voldsløkka scene. Alle pultene er skjøvet inntil veggen i en hestesko vendt mot tavlen, og publikum inviteres til å sitte på dem. Bortsett fra tre lyslister og noen PC-skjermer på gulvet vendt opp mot publikum er det ikke mye som tyder på at teater skal finne sted. De tre skuespillerne, Vilde Johannessen, Amanda Hedvig Strand og Sebastian Skytterud Myers, er kledt i hverdagsklær som like gjerne kunne vært deres egne. (Og det var de kanskje også, for ingen er kreditert med kostymedesign.) Johannesen henvender seg direkte til publikum på en ledig og utvungen måte, som om hun bare skal gjenfortelle en virkelig hendelse – om noe som skjedde i en 9. klasse, «akkurat som denne». De andre to har visst tatt plass blant publikum uten at jeg la merke til det. Snart bryter de inn og hjelper til med å fortelle, før fortellingen sømløst glir over i en iscenesettelse der de spiller ulike roller. Vi får vite at en gutt i klassen, Leo, er blitt banket opp etter skolen på brutalt vis, av tre gutter i samme klasse. Det finnes videobevis. Hva er det som skjer, hvordan kunne de gjøre noe sånt? Var ikke de fire egentlig venner? Ingen av de involverte vil fortelle noe som helst, men snart pipler det frem at Leo skal ha sagt noe rasistisk til Amir, en av dem som var med på å banke ham opp. Leo har visst havnet utenfor fellesskapet, for lenge siden, og karakterene hans er blitt gradvis dårligere gjennom 9. klasse.

Replikklapper og miniatyrhus

I tillegg til vekslingen mellom å fortelle historien og å spille den ut, brukes mange andre virkemidler og formater. Publikum involveres stadig; for eksempel får noen iblant små lapper med replikker på som de blir bedt om å lese opp, så de i praksis spiller elever i det fiktive klasserommet. En gang blir en ung gutt bedt om å spille en av voldsutøverne. Han instrueres til å sitte med nesa i telefonen uten å si et ord gjennom en opphetet foreldresamtale. På et tidspunkt blir en enebolig i miniatyr plassert på en modul midt på gulvet mens en av aktørene filmer inn gjennom vinduet. På skjermene får vi se et typisk «gutterom», med PC, gaming-stol og fotballplakater på veggen. Så kommer det opp en chatdialog på PC-skjermene: Leo er tydeligvis aktiv i et nettforum der profilbildene har vikinghjelmer, norrøne gudenavn og norske flagg. Han snakker med en slags venn, eller mentor, og det antydes etter hvert at vedkommende er voksen. Det er tydelig at det har pågått en stund. «Mentoren» forsterker Leos følelse av at «hele verden er imot ham» – unntatt «brorskapet», som mentoren sier er det eneste som betyr noe. Det slutter åpent, med at stemmen i chatten utfordrer Leo til å «gå til aksjon» på skolen, eller noe sånt; jeg husker ikke ordlyden, men implikasjonene er åpenbare. Samtidig får han melding fra Amir, som synes alt har gått for langt og håper de kan møtes for å ordne opp.

Spesifikt og allment

Jeg synes dette fungerer på så mange plan at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Det er både en vellykket spesialtilpasning til en helt spesifikk målgruppe og et veldig begrenset format, samtidig som det er svært godt teater for et allment publikum. Historien holder på spenningen og lar publikum ane vendepunktene selv før de avsløres. Det er et godt grep at vi ikke får se ungdommene selv, bare alt som skjer rundt – det er jo slik en dramatisk hendelse fortoner seg for de aller fleste i nærheten. Majoriteten av de berørte har ikke tilgang til de involvertes hode, de bare hører om det utenfra. Fremstillingen av de voksnes reaksjoner fremstår også håpløst realistiske: Noen lærere forenkler og overdramatiserer, andre skjønner overhodet ikke alvoret. Foreldrene til både offer og angriper går i forsvarsposisjon og nekter å samarbeide. Og det at historien hele tiden fortelles fra mange vinkler, og på mange måter, samtidig som ingen dører lukkes til slutt, gir rom for all kompleksiteten i situasjonen, uten å dømme eller peke på løsninger.

Noens medelev

For det er litt av et tema forestillingen går inn i. Ungdom som radikaliseres og rekrutteres til å begå vold via internett er ubehagelig aktuelt – i disse dager i form av granater kastet mot neglesalonger på Bislett og spisesteder på Strømmen. For meg, og for flertallet, antar jeg, føles det langt borte og noe som skjer med «andre», selv om det skjer i min by på steder jeg ferdes daglig. Det er lett å stenge det ute; det er ikke min verden, ikke mitt tankegods, ikke mine problemstillinger, ikke mitt alderssjikt, ikke min sosiokulturelle gruppe. Men den slags strutseadferd er selvsagt ikke alle forunt. Noen har disse tankene, noen føler på dette utenforskapet, noen lefler med disse idéene og oppsøker eller blir kontaktet av disse nettverkene, enten det er islamister, gjengkriminelle eller nynazister. Og noen er deres pårørende, venner og bekjente, og noen går i samme klasse, på samme skole. På turné landet rundt er muligheten for å treffe på disse noen høyst reell. Jeg skal ikke påstå noe om i hvilken grad denne forestillingen kan utgjøre en forskjell. Men jeg kan vanskelig forestille meg et bedre utgangspunkt for en åpen samtale om saken.