Eventyrlig, lekent og tillitsfullt

For tredje år på rad har Feil Teater laget førjulstrikketeater for barn og familier. Forestillingen i fjor ble kritikerrost, og kompaniet mottok Heddaprisen for beste forestilling for barn og unge. I årets utgave er mye gjenkjennelig fra tidligere versjoner. Også i fjor spilte Sebastian Skytterud Myers en kranglete trikkebillettør, og når vi mot slutten av forestillingen skal kjøre trikk, er denne også den samme som før. Universet er på denne måten godt forankret, men det betyr ikke at Feil Teater resirkulerer ideene sine. Noe av det som er mest overraskende med denne utgaven er nemlig hvor innovative kompaniet er innenfor det universet de har skapt. I inngangspartiet til Kloden Teaters kontorer på Økern er det hengt opp et stort kart over magiske trikkelinjer. Foran en liten bod er det satt opp stoler i to halvsirkler som effektivt skaper et skille mellom scene og sal. Mens vi sitter i lobbyen, kommer 10 år gamle Alva (Alisandra Riber Sparre) løpende. Hun vil ha en billett til Nordpolen. Bestemoren hennes pleide å jobbe som reparatør på trikken, og hun har sagt at Nordpolen er magisk. Der kan alle få ønske seg noe, og Alva vil så gjerne ønske seg at bestemoren skal leve evig. Billettøren, som har visse likheter med resepsjonisten i den britiske komiserien Little Britain som alltid sier «computer says no» når noen trenger hjelp, sier at det dessverre ikke går. Det er fire-seks års ventetid på den magiske trikken. Fra sidelinjen dukker bestemoren (Unn Vibeke Hol) opp. Hun har egentlig forbudt Alva å reise, men ombestemmer seg der og da, og vi i publikum skal få være med. Opp en trapp og inn en dør kommer vi til bestemorens gamle reparatørverksted. For de som var med på fjorårets reise til Nordpolen, kommer det ikke som noen overraskelse at det dukker opp magiske knapper og hemmelige dører der inne. Men selv som erfarne publikummere har vi ikke muligheten til å gjette hva som blir det neste steget. Forestillingen baserer seg på en dramaturgi der hvert rom har en løsning eller en utgang vi ikke kjenner til når vi kommer inn. Det gir dramaturgien en form som minner om de store eposene, road movies eller dataspill. Men viktigst for publikum er det at det som skjer gjennomgående er uventet og spennende. Narrativet drar veksler på fantasy-konvensjoner som for eksempel parallelle verdener og snakkende dyr. Når vi i begynnelsen leter etter trikken, peker reparatørbestemoren på en lyktestolpe. Denne husker jeg også fra i fjor, og den er en tydelig henvisning til boken Løven, heksa og klesskapet der lyktestolpen representerer inngangen til Narnia. Det er ikke en referanse det er nødvendig å ta, men det er noe fint med det lille nikket til klassikeren. Noe av det som gjør at denne forestillingen lykkes er det imponerende scenografiske arbeidet. Det hele er gjort med et detaljert presisjonsnivå som gjør at det er lett å kjøpe universet. Jeg føler virkelig at vi beveger oss lenger og lenger vekk fra Oslo selv om vi egentlig bare oppholder oss i et forlatt kontorlokale på Økern hele tiden. Reparatørverkstedet har hyller med verktøy og annet som kan samle seg opp i løpet av en yrkeskarriere. Alva plukker ned pokaler fra veggen som bestemoren har fått for godt utført arbeid. Disse tingene bygger stedet og skaper en atmosfære, og det gir en ramme til narrativet og karakterene. Dette detaljnivået er gjennomgående og gjør at hvert nye rom føles som en ny verden og som et skritt videre i eposet. Når vi plutselig ender i en hotellresepsjon, minner det virkelig om lobbyen på et billig hotell med nøkler på veggene. Men det er noe klaustrofobisk over rommet som minner meg om det røde rommet i drømmesekvensene i Twin Peaks, og hele scenen har noe filmatisk teatralt ved seg som får meg til å tenke på Wes Andersons Great Budapest Hotel. Mest peker mine referanser her på at forestillingen lykkes med å gi oss følelsen av å tre inn i et totalt univers som fyller igjen fiksjonshullene og skaper teatralitet og lek gjennom å la oss glemme verden utenfor en liten stund. Forestillingen er laget med stor omsorg. Måten skuespillerne møter barna på er varm og trygghetsskapende. Det gjør at de yngste tilskuerne tør å gi seg helt hen, svare på spørsmål fra aktørene og delta i oppgaveløsningen. I én scene er vi blitt invitert med inn i en hjerne for å finne frem til gamle minner. Barna i publikum aktiveres her for å løse oppgaver, og det skjer på et befriende vis. Barn trenger ikke alltid å bli aktivisert i teater eller invitert inn i handlingen, men når det gjøres, er det viktig at det er gjort på en morsom måte som ikke kjennes påtvunget. Generelt sett følger det med noe farer når man velger å aktivisere publikum uansett alder. I en teatersituasjon tilsier all kutyme at det er noen andre enn publikum som har makt over det som skjer, og det gjør aktivisering til et sårbart dramaturgisk grep. I denne forestillingen kjennes det imidlertid helt naturlig at barna skal lete etter minner inni en stor hjerne, og det er tydelig på de yngre tilskuerne at de er trygge på situasjonen de er satt i. Å bygge dette tillitsrommet er ikke en enkel øvelse, men Feil Teater får det til å virke lett. Tidligere i høst spilte Feil Teater voksenforestillingen Husk at du skal dø i en leilighet i Oslo. Den var basert på intervjuer med forskjellige folk om døden. Også Siste stopp Nordpolen er basert på intervjuer, og man kan se at de har benyttet seg av det samme materialet. Rammefortellingen for denne forestillingen er jo også at Alva ønsker seg evig liv for bestemoren. Når vi til slutt finner trikken og setter oss inn, blir vi gitt hodetelefoner med et lydspor der barn forteller oss om sine tanker om døden. Lydsporet med intervjuer har også vært et av gjennomgangstemaene for de tidligere trikkeforestillingene, men før har det handlet mer konkret om juletanker og -ønsker. Der jeg syntes at Husk at du skal dø ble en for overflatisk og sorgtung gjennomgang av selvfølgeligheter om å oppleve at noen dør, bidrar intervjuene i denne forestillingen med et fint perspektiv til all moroa vi har vært med på til nå. At det er barn som sier de naive og langt på vei selvfølgelige tingene, gjør at klisjeene kjennes friske, og det unge publikummet oppfordres dermed til å tenke selv rundt spørsmålene. Men det er allikevel i behandlingen av dødstematikken forestillingens eneste svakhet kommer til syne. Som narrativt utgangspunkt står det egentlig ingenting på spill i dødsspørsmålet: Bestemoren, som er i 70-årene, ser ikke ut som om hun er nær å dø på noe som helst slags vis. Det er derfor ikke usannsynlig at hun vil leve til Alva selv er voksen. Det gjør at motivasjonen for Alvas desperasjon virker litt påklistret. Det kan nesten føles som om Feil Teater ikke helt har turt å gå ordentlig inn i tyngden i materien. Her skulle jeg ønske at døden hadde blitt gjort mer skremmende. Denne ene narrative svakheten spiller imidlertid liten rolle for det store lekinspirerte universet som skapes. Jeg har sett mange juleforestillinger i høstsesongens siste måneder, og Feil Teaters forestilling er uten tvil den beste. Det gjør at jeg lurer på hvorfor et lite kompani og et lite teater får til noe som de store institusjonene er langt unna å oppnå. Noe handler selvfølgelig om muligheten de har til å lage noe i mindre skala. Siste stopp Nordpolen er gratis for publikum. Selv om det allikevel koster penger å lage det, betyr det at kompaniet og Kloden Teater ikke er avhengige av billettinntekter for å få det til å gå rundt. Og selv om det ble utsolgt fort, kan de ta seg råd til bare å slippe inn 20 publikummere per forestilling. Det gir dem muligheten til å lage teater utenfor en tradisjonell teatersal og jobbe mer med å bygge tillitsrelasjoner til publikum. Men mye handler om at det er barna og deres opplevelse som står i fokus og tas alvorlig. Og når det gjøres på så godt og gjennomført vis, er det gøy for de voksne også. Hvis man klarer å bygge tillit hos de yngste publikummerne, er mye gjort på veien mot å utforske hva lek i teatret kan være. Og Siste stopp Nordpolen er en eventyrlig og leken opplevelse for alle sammen.