Nasjonalballettens Romeo og Julie er en reise inn i en forgangen, idyllisk tid til da kunsten var vakker og uten kanter.

Regissør Marie Nikazm har rendyrket den karnevaleske harselasen i Werner Schwabs Presidentinnene på Kilden.

I Særp Tropez’ tredje forestilling, Kvartal 99, flyttes teatret til tomme bygårder i Sarpsborg sentrum. Der tar kompaniet publikum med på en drømmereise inn og ut dører og opp og ned trapper.

Mange av Tigerstadsteatrets impulser er gode i jubileumsforestillingen Tigertruppens Fabularium, men dramaturgien halter litt.

I forrige uke ble nominasjonene til årets Heddapriser offentliggjort. Julie Rongved Amundsen har snakket med juryens talsperson, kulturredaktør og kritiker i Dagsavisen Mode Steinkjer, om årets nominasjoner og tendenser i teater-Norge.

Antropolis er et humanistisk prosjekt, og på Det Norske Teatret blir det et utfordrende, men behagelig og ikke langdrygt, gjennomført maraton.

Simone Grøttes forestilling Tungrodd har kvalitet i mange ledd, men den blir for pen og pyntelig.

Istedenfor å dykke ned i det absurde gjør regissør Charlotte Frogner en komisk lesning av Fredrik Brattbergs Tilbakekomstene. Resultatet blir en satire over virkelige forhold som kunne vært morsommere.

Det er mange grunner til at Læreren ikke blir vellykket teater, men mye kunne vært gjort med en strengere bearbeidelse av teksten.

Tromsø er blitt forvandlet av turismen. Forlis bar foreslår en enkel utvei.

Oslo Nye Teaters modernisering av musikalen Ungen sier lite om fattigdom og Oslo som by hverken før eller nå.

Kan kulturpolitikken redde oss fra tek-fascismen? Og er svaret på tek-oligarkenes kulturhegemoni effektivisering?

Scenekunst.no har bedt kritikerne som har skrevet mest for Scenekunst i 2025 om å trekke frem sine høydepunkter fra året som har gått. I dag deler vi høydepunktene til Julie Rongved Amundsen.

Feil Teater og Elvekompaniet forsøker å få publikum hekta på teater, men når ikke sine egne ambisjoner, og argumentet deres når ikke frem.

Anna Ladegaard har laget teater om forholdet til sin alkoholiserte mor. Det er blitt empativekkende, men motstandsløst teater.

Tigerstadsteatrets Romeo & Julie er tidvis litt rotete, men fanger publikums oppmerksomhet.

Det står ikke på ambisjonene til Tani Dibasey og kompaniet hans i Magic Mouse vs. Capitalism, men gjennomføringen er det verre med.

Økningene til kultur i forslaget til statsbudsjett for 2026 er ikke nok for å styrke grunnmuren i det norske kulturfeltet.

Vinge/Müller/Reinholdtsens Peer Gynt er et urovekkende sant vrengebilde.

Erlik Oslo-spelet: Et sted å være er et spel. Det blir både forestillingens styrke og dens svakhet.