Erlik Oslo-spelet: Et sted å være er et spel. Det blir både forestillingens styrke og dens svakhet.

I Safariland harselerer Kristinsdottir/Willyson med både seg selv og oss som ser på.

Endringen i Høyres kulturpolitikk gjør at det står mer på spill for kulturen foran årets valg enn det har pleid å gjøre.

Fine skuespillerprestasjoner gjør at barneperspektivet trer frem i Ronja Røverdatter i Frognerparken.

Heddaprisutdelingen 2025 er mer politisk enn kunsten som feires. Den viser likevel at det finnes et potensial for motstand i det norske scenekunstfeltet. Om de bare vil.

Fuckgirl er kanskje ikke en sensasjon, men den er urovekkende.

Bøler Samvirkelag skaper et godt rom å være i, men jeg savner brudd og utrygghet.

Onsdag 14. mai ble nominasjonene til årets Heddapriser offentliggjort. Fungerende talsperson for juryen, Mode Steinkjer, svarer her på noen spørsmål om juryarbeidet og de endelige listene. 

Forslaget fra LPO arkitekter og gruppen bak «Ny framtid for Nationaltheatret» er innholdsløst.

DeWangen-produksjoner har inntatt et ikonisk Trondheims-bygg. Der handler det om KI, fugler og mennesker.

I Trøndelag Teaters oppsetning av Henrik Ibsens Brand er teater tekst og rom.

Maritea Dæhlins Ord på Kilden Teater i Kristiansand er hyggelig. Aktørene behersker materialet godt og premisset er interessant, men forestillingen forsøker ikke å utfordre hverken aktører eller publikum utover dette.

How Romantic av Carte Blanche er presis dansekunst som løftes av tematisk og koreografisk mangfold og oppleves som en karusell som lever sitt eget liv.

I Evighetsbiblioteket blir biblioteket til et mystisk og lekent univers der alt kan skje, men leken og litteraturen blir ikke i stor nok grad løftet frem som kvaliteter i seg selv.

Ole Martin Melands Jeg brakk undersøker den liminale tilstanden.

Min middag med André er basert på et interessant forelegg, men er uferdig som teater.

Estetikken i Juanitas er eggende, men det kan bli for mye overflate.

Fremskrittspartiet ønsker å selge NRK, men hva skjer med den kritiske sansen hvis offentligheten overlates til hjerteemojiene?

Vi gjenoppliver vårt faste intervju med nyansatte teaterledere. Wenche Viktorsdatter Paulsen overtok lederstolen på Riksteatret etter Arne Nøst 9. januar.

Fortidslengselen som uttrykkes i NRK-serien Familien Nerdrum er et symptom på en samfunnsutvikling som har pågått i mange år. Nå trenger den gjennom lydmuren på flere fronter og viser hvor viktig det er å jobbe for et mangfoldig kunstliv.