Politikk, melodrama og showteater

Da siste pris var delt ut under Heddaprisutdelingen på Nationaltheatret søndag kveld, satt jeg og ventet på fortsettelsen. Gjennom kvelden hadde alle Hedda-statuettene stått fremme på en scenografisk opphøyning. Nå var det tomt, men jeg trodde fremdeles at det gjenstod to priser, nemlig særlig kunstnerisk innsats og Heddakomiteens ærespris. Disse prisene er det opp til henholdsvis Heddajuryen og Heddakomiteen å dele ut hvis de vil. Men i år ville de ikke, og det var derfor heller ikke mer å vente på. Mange verdige prisvinnere gjennom kvelden til tross, hva sier det om tilstanden til norsk teater hvis det ikke finnes særlig kunstneriske innsatser eller noen som fortjener å æres litt ekstra?

Mangler det som utmerker seg?

Noe av det jeg synes er morsomst med Heddaprisene, er å være uenig i tildelingene. Jeg mener at noe av det viktigste prisene gjør, er å oppfordre til diskusjon om hva god scenekunst er, og at muligheten til å være uenig er noe av det som gir prisene legitimitet. Jeg var som vanlig uenig i noen av valgene i år også, men jeg var ikke veldig overrasket. Mye som lages har kvalitet, og det er mange gode håndverksprestasjoner, men det er færre forestillinger som inneholder det siste løftet som gjør at de skiller seg ut med estetisk og sosial kraft. Hva det kommer av at færre forestillinger utmerker seg, er komplekst. Det handler mye om økonomi og manglende muligheter til å ta stor risiko. Men det handler også om en estetisk utvikling, muligens som følge av de trange økonomiske rammene. Min konklusjon om trendene i norsk teater, både basert på nominasjonslistene og kritikervirket mitt generelt, er at norsk teater for tiden er preget av motstandsløshet. Flere av forestillingene som både gikk igjen på nominasjonslistene og endte opp med å vinne noen priser, somArven og Europavisjonar, legger et politisk premiss til grunn. De velger allikevel en form som ikke innebærer å vekke motstand. Forestillingene er svært ulike, men de representerer begge det jeg ser på som de to store trendene innenfor norsk institusjonsteater, henholdsvis melodramaet og showteatret. Dette er sjangre som per definisjon er motstandsløse.

Politikk og medlidenhet

Da prisene ble delt ut på Nationaltheatret søndag ettermiddag, i en seremoni som på fint vis gjorde stas på alt arbeidet som gjøres, overrasket det meg at så mange av talene hadde en politisk grunnholdning. Jeg hadde ikke tenkt på kunsten selv som politisk, ettersom jeg opplevde den som motstandsløs. Etter mitt syn er motstand nødvendig for at teater kan bli politisk. Samtidig er det naturlig at det oppstår et behov for å si noe om verden utenfor teaterrommet når verdenssituasjonen er dyster. Jeg tror allikevel at de politiske islettene i talene også kommer av at prisvinnerne besitter en tro på at kunsten har kraft til å endre. De politiske ytringene som preget utdelingen var mangfoldige. Dansekunstnerne Jassem Hindi og Mia Habib delte ut prisene for beste audiovisuelle design og beste danseforestilling, og introduserte seg selv som henholdsvis palestiner og jødisk. Mia Habib har de siste årene vært en tydelig Israel-kritisk norsk-jødisk stemme og har brukt scenekunsten til å utføre sorgarbeid. I den eksplisitte politiske markeringen som ligger i deres tilstedeværelse på scenen, med palestinaskjerf rundt Hindis skuldre som et eksplisitt politisk symbol, ble det påfallende hvor lite som pleier å stå på spill på Nationaltheatrets hovedscene. Krigen på Gaza-stripen var ikke den eneste politiske situasjonen som ble løftet frem. Liv Hanne Haugen, som fikk prisen for beste utøver – dans, snakket i sin takketale om forholdet mellom dans og klima og om å jobbe for å ta vare på jordkloden. Regissør Ellen Jerstad, som vant prisen for beste forestilling for barn for forestillingen Smeltasang, snakket varmt om å lage scenekunst for en målgruppe med funksjonsvariasjoner og om det politiske potensialet i å tenke annerledes rundt kunstskapelsen. Selv satt jeg pris på at hun sa at teatret ikke trengte å kopiere Netflix og oppmerksomhetstyranniet, men at man kan lage møtesteder og dele noe med hverandre. «Vi må fortsette å lage de nye scenekunstformene sånn at vi kan motvirke frykt, skam og apati», sa Jerstad, noe som etter mitt syn også kan leses som en kunstpolitisk ytring. Til blant annet å dele ut prisen for beste scenografi hadde Heddaprisen hentet inn Toivo Ty Terjesen og Lasse Lilleng, som begge er utdannet fra Akademi for scenekunst. Også de hadde et politisk budskap; de kommenterte nedleggingen av akademiet generelt og Norges eneste utdannelse i scenografi spesielt. Konferansierene Petronella Barker og Seda Witt, som begge er skuespillere på Nationaltheatret, innledet med å tøyse med at de i forkant hadde fått mange forespørsler om hvor Nationaltheatret var. De bedyret at det var helt trygt å sitte i salen, selv om teamet bak utdelingen for artighets skyld hadde utstyrt noen som satt under lysekronen med hjelmer. Også dette hadde en politisk undertone og spilte på problemstillingene knyttet til rehabilitering og nybygg for Nationaltheatret. Når man i tillegg tar med i betraktningen at en prisutdeling legger til rette for mye jubling og heiing underveis, kommer det politiske enda mer frem fordi enkelte ytringer får god respons fra publikum. Flere prisvinnere ga uttrykk for at de også opplevde sine egne innsatser som politiske. Geir Kvarme fikk prisen for beste skuespiller - medspiller for sin rolle i Arven, en forestilling som henter sin handling fra det homofile miljøet i New York. Kvarme viste til debatten som gikk i forkant av premieren der koreograf Magnus Myhr kalte Nationaltheatrets oppsetning av Arven «en tapt mulighet», mye fordi teatret hadde valgt en heterofil regissør til oppgaven. Kvarme sa at forestillingen snarere var «mange tapte muligheter» som teater ofte er fordi det hele tiden må tas valg. Videre hyllet han det de hadde fått til på scenen og møtene de har hatt med publikum. Tro på sin egen forestillings politiske potensial i møte med publikum gikk også igjen i Maria Hildonens takketale. Hun fikk prisen for beste skuespiller – hovedrolle for sin rolle i Prima Facie på Riksteatret og Nationaltheatret. Forestillingen handler om en ung advokat som blir utsatt for voldtekt av en mann hun selv har invitert hjem. Hildonen fortalte i talen sin om en publikummer som hadde gått i protest under en forestilling mens hen hadde ropt «det der er ikke voldtekt!» Og hun understreket behovet for å fortelle disse historiene nettopp for å sette fokus på hva overgrep er. Begge to var imidlertid mest opptatt av det skuespillerfaglige i oppgavene de var satt til å gjøre. Kvarme snakket varmt om å finne tilbake til gleden i å være skuespiller, og Hildonen snakket om samarbeid og karakterarbeid. Både Arven og Prima Facie representerer det jeg kaller den melodramatiske dreiningen i norsk teater, en dreining som er sterkt knyttet til inspirasjon fra engelskspråklig boulevardteater. Der vil man typisk ta utgangspunkt i historier og problemstillinger som har noe politisk ved seg, men hovedbudskapet i formidlingen tenderer mot medlidenhet. Det finnes åpenbart et politisk potensial i medlidenheten, men melodramaets problem er at estetikken ikke innbyr til motstand. Det er ingen hemmelighet at jeg er skeptisk til det økende tilfanget av melodrama på norske scener, men når jeg lytter til disse talene og ser at det fra scenen legges vekt på det politiske potensialet i nettopp det følelsesladde spillet, blir jeg forventningsfull til hvordan man kan fortsette å jobbe med politikken og publikumsmøtene også gjennom andre typer estetikker og tekster.

Det frie feltet i institusjonene

Heddaprisens kategorier avgjøres av Heddakomiteen og blir stadig evaluert og endret. Det har gjort at det de siste årene er blitt mer bredde og at både dans og musikkteater er inkludert med to kategorier hver. Flere nominerte og vinnere enn før har tilhørighet i det frie scenekunstfeltet. Utdelingen oppleves derfor nå også som et møte mellom deler av scenekunstfeltet som fremdeles står langt fra hverandre. Dette påvirker også opplevelsen av det politiske i utdelingen, for hva som står på spill og hvordan man merker kulturpolitikken på kroppen, er ulikt for de ulike kunstnerne. Dette er ikke nytt, det er en langvarig og nødvendig dialektikk i feltet. Samtidig har også disse møtene betydning; måten både juryen og produsentene av seremonien har sett helheten i norsk scenekunst på, er for meg det mest løfterike ved årets utdeling. Jeg må innrømme at jeg måpte litt da det ble lest opp at Triggersystemet av Transiteateret stakk av med prisen for beste teaterforestilling. Selv gav jeg den en litt avmålt kritikk i Klassekampen. Det at valget falt på den, viser ikke bare til mangfoldet i det norske scenekunstfeltet og til de ulike kvalitetsvurderingene som gjøres av det som lages, men til at det finnes rom for en stor vifte av scenekunstfaglige metoder i det gode selskap. Den politiske viljen som finnes blant norske scenekunstnere gjør meg håpefull, for vi vet ikke hva fremtiden bringer. Vi skal kjempe for kunsten, og kunsten må kjempe for menneskene. Jeg håper det blir litt mer nerve i den kampen fremover.