Det ubøyelige

Henrik Ibsen skrev Brand i 1865, ganske kort tid etter at han kom til Italia. Teksten, som først ble utgitt i bokform, ble hans endelige gjennombrudd som forfatter. Først i 1885 hadde skuespillet urpremiere i Stockholm, og i Norge ble det ikke iscenesatt i sin helhet før i 1904. I motsetning til Ibsens etterfølgende verk, det lange og mangfoldige lesedramaet Peer Gynt, er Brand et ganske stramt og presist skuespill på fem akter. Det har mange rollefigurer, men få hovedpersoner, og på grunn av verseformen kan man anta at Ibsen har vært inspirert av tyske romantikere og Sturm und Drang. Det kan være praktiske grunner til at iscenesettelsen lot vente på seg, men med store naturtablåer og intense karakterskildringer, er det lett å se for seg at det også var et krevende arbeid å virkeliggjøre. Og til tross for sin kanoniske posisjon er teksten fremdeles av de mindre spilte Ibsen-skuespillene. I Sceneweb er det registrert 38 oppsetninger av Brand, mot for eksempel 99 av Et dukkehjem. Brand handler om en prest ved samme navn som står fast i sin tro på Gud. Han møter den unge Agnes som sjarmeres av hans karismatiske utrettelighet og gifter seg med ham. Brand fornekter sin mor, og når han og Agnes anbefales å reise fra bygda av legen fordi det er for skyggefullt der for helsen til barnet de har fått, legger Brand barnets skjebne i Guds hender. Men barnet dør, og det gjør også Agnes. Til slutt søker også Brand døden gjennom å følge taterjenta Gerd opp i fjellet til iskirken, der han blir tatt av et skred.

Rommet som hovedavsender

I Espen Klouman Høiners regi på Studioscenen på Trøndelag Teater er det bare tre skuespillere på scenen, og Sarah Francesca Brænne, Isak Holmen Sørensen og Paal Herman Ims spiller alle rollene. Forestillingen innledes med en lang sekvens der Signe Beckers scenografi får sette tonen. Et malt teppe ligger på gulvet og blåses opp mens vi hører et lyddesign som minner om vind som blåser i glass. Det er forholdsvis mørkt i rommet, og vinden og lyden gir inntrykk av natur og dårlig vær. Dette er i tråd med skuespillets første akt, der Brand vandrer gjennom fjellet til tross for formaninger om at været gjør ferden farlig. Inn i dette landskapet kommer de tre skuespillerne. De står tett inntil hverandre og beveger seg sammen, nesten som et trehodet troll. Alle sammen er kledd i heldekkende kostymer i tykt stoff, som gjør at de alle ligner litt på Michelin-mannen. De begynner å lese sceneanvisningene. At sceneanvisningene presenteres som tekst gir mening rent formidlingsmessig, fordi det plasserer verket i et naturbilde som ikke er like tydelig i scenografien, men det understreker også hvordan kunstnerne vil at teksten skal forstås i det helhetlige sceniske landskapet. For den dramatiske teksten får her en posisjon både som den primære innholdsleverandøren og som likestilt med resten av estetikkens elementer. Det gjør at tekstens egenverdi og materialitet løftes uten at det går på bekostning av resten av uttrykket. I løpet av forestillingen tas det lengre pauser der Beckers scenografi får plass til å utfolde seg og nesten virker levende. Det malte teppet som først ligger på gulvet, legges over et sceneelement som løftes opp, sånn at teppet kan minne om et fjell. Det er ganske enkelt gjort, men det er også virkningsfullt og pent. At det blåses luft inn i de malte teppene gir dem en organisk kvalitet. I taket henger det flere elementer som ligner på bare trær. Det er festet elektriske lys utformet som stearinlys på dem, så de ligner på blandinger av døde trær og flerarmede kandelabre. Et tilsvarende tre hentes på et tidspunkt inn fra siden. Naturen er den åpenbare referansen, men menneskets bruk og tilpasning av den får også plass.

Min gud er storm

Da Brand ble satt opp på Nationaltheatret i 2016, i en omarbeidet versjon av Armin Petras og med tittelen Brand – min gud er storm, het det i Dagbladets anmeldelse at det var kuttet altfor mye i Ibsens tekst. Høiner, regissør for pågående produksjon, spilte da rollen som Einar, som i Petras versjon hadde smeltet sammen med Doktoren. Uten å psykologisere kan det virke som om det i denne nye oppsetningen finnes en vilje til å gå dypere i den opphavelige teksten. Også i Trøndelag Teaters oppsetning er det gjort kutt i Ibsens tekst, og den er strammet inn. Måten skuespillerne legger den frem på, frontalt, sakte og nærmest følelsesløst, plasserer allikevel teksten som en egen faktor i rommet, og jeg leser det derfor delvis som en hommage til det dramatiske verket. Den historiske teksten fremstår også som adskilt fra aktørene som presenterer den. Isak Holmen Sørensen sier replikkene til Brand, Sarah Francesca Brænne sier Agnes sine, og Paal Herman Ims mange av de andre, men utover det går de ikke psykologisk-realistisk inn i karakterene, det er som om de har replikkene til låns. Dramaturgien tar seg god tid. Aktørene beveger seg som en klump gjennom rommet og står lenge på samme sted før de beveger seg videre. Dette langsomme og helhetlige universet gir en opplevelse av at vi er med på scenografi i tid, der installasjonskunsten og teatret smelter sammen. Det gjør også at jeg på et tidspunkt lurer på hva teatret egentlig vil med karakteren Brand. For det som fascinerer med teksten, er det ufravikelige og kompromissløse ved rollefiguren, men også det at han er en karismatiker, en som får folk til å følge ham og forelske seg i ham, selv om han er skremmende. Det steile og ufravikelige er allikevel litt mystisk; hva er det egentlig som gjør Brand til den han er? Hvorfor søker han så aktivt mot lidelsen og fordømmelsen?

Lyn og Skrækk

Brands gud er ikke en god gud. I første akt sier han at hans gud «er storm». Brands gud er «ubøjelig» og «alkjærlig». «Hans Stemme slog med Lyn og Skrækk, da han som Ild i Tornehækk for Moses stod paa Horebs Berg». Det er med andre ord en gammeltestamentlig gud, en som dømmer og handler gjennom å spre frykt. Og dette gudsidealet drar Brand med seg inn i sitt eget liv. Også Brand dømmer og sprer frykt. I Trøndelag Teaters oppsetning blir dette enda litt mer mystisk fordi vi ikke ser Brands motivasjoner vokse, vi ser heller ikke innslag av tvil eller åndelig overbevisning. Det gjør at rollefiguren nesten blir enda mer uforståelig enn jeg finner ham hos Ibsen. Det langsomme i forestillingen inneholder et mot og en vilje til å insistere på sitt eget uttrykk, noe jeg mer generelt sett savner i norsk teater i dag. Og i denne insisteringen skjer det et sammenfall mellom uttrykk og innhold som vokser på meg. Brand minner meg om Byggmester Solness. Begge vil bygge høyt uten tanke for annet enn storheten, og troen på det som måtte være større enn mennesket, handler til slutt mest om den ene mannens selvhevdelse. Når Brand i siste akt stiger til fjells for å finne Gud i naturen, og med det går bevisst inn i døden, er det i ren kompromissløshet. Han står på et punkt der han enten kan gi etter for sin egen dårlige samvittighet og stå til ansvar overfor menneskene for sine egne handlinger, eller han kan ta det hele ett skritt lenger. Han velger det siste, for han skal være seg selv «fullt og helt, ikke stykkevis og delt» som det også heter i første akt. Det finnes ikke kompromisser i det kompromissløse. Nå er det ikke sånn at forestillingens kunstuttrykk er i nærheten av denne livsholdningen, men jeg forstår etter hvert Brands karakter gjennom kunstperspektivets vedvarende forsiktighet og standhaftighet. For forestillingen prøver ikke å overbevise meg med karisma eller spenning, men løfter istedenfor Ibsens grunntone. Trøndelag Teaters Brand er postdramatisk teater i en tid der det egentlig er på vei til å bli umoderne. Kanskje er det også derfor jeg setter så stor pris på standhaftigheten som ligger i å insistere på rommet som avsender. For i det ligger det en tro på kunstens egenverdi og på kvaliteten i teksten.