Det som begynner på K

Jeg trodde først at tittelen på Berstad/Holden/Beckers forestilling Knø var en konstruksjon, men ifølge Norsk akademisk ordbok er verbet knø en dialektvariant av kna, som betyr elte eller klemme. Selv om ordet finnes helt på ordentlig gjør den dialektale og uvanlige varianten at ordet fremstår underlig. Det ligner på et helt hverdagslig ord, men det er, i hvert fall ikke for meg, gitt ved første øyekast hva det betyr. Det gjør at tittelen blir åpen og assosiativ. Ordet er kort og får meg til å tenke på lignende ord som kna og kne, men også knokkel, knekke, knoke, knuse og kny. Det er noe med den siste vokalen i Knø som gjør at den føles utbyttbar og som igjen åpner for alle disse assosiasjonene. Gjennom assosiasjonene opplever jeg at Knø henspiller på taktile og kroppslige erfaringer. I foredragssalen på Gamle Munch er det satt stoler i en firkant rundt et scenegulv. Rommet er opplyst med vanlig taklys, og scenen fremstår på den måten som found space, et rom kunstnerne selv tilpasser kunsten, ikke som en vanlig scene. Danserne er alle kledd i arbeidsklær og vernesko, som for å vise at de skal utføre tungt fysisk arbeid. At forestillingen allikevel finner sted i et hus som ble bygget til og lenge huset et av Norges viktigste kunstmuseer, bidrar til å gi forestillingen en bestemt aura og plasserer hendelsen som kunst. To dansere bærer inn et stort sammenbrettet lerret. Vi kan så vidt se at det er malt på undersiden i gult, rødt og blått, men mens de bretter det ut er det bare den hvite siden som er synlig for publikum. Når lerretet er brettet helt ut, løfter de på det sånn at vi kan se maleriet på undersiden og kjenne på vinden som kommer når det løftes og senkes. De legger lerretet ned på gulvet og flater ut ujevnheter i det med hendene før de henter et nytt. Dette er malt i blåtoner med ferskenfargede kontraster. Når de legger ut det tredje og siste lerretet, som er malt i rosa og gult, begynner de å småsnakke sammen. Vi kan ikke egentlig høre hva de sier, men det er et praktisk mumlete språk om oppgaven de deler på. Selv om ordutvekslingene virker knyttet direkte til handlingene de samarbeider om, føles det iscenesatt siden de har klart de to forrige lerretene uten å snakke sammen. De viser oss i enda større grad at dette er et samarbeid og øker intensiteten i fellesskapet. Mens jeg har sittet helt oppslukt av de to aktørene som bretter ut lerretene, har de fire øvrige danserne begynt å bevege seg på den andre siden av scenen. De holder i og lener seg på hverandre mens de langsomt forflytter seg kollektivt. Det spilles en forsiktig elektronisk musikk som har science fiction-vibber. Den øker gradvis i styrke og er repetitiv med minimalistiske trekk. Når de totalt seks danserne beveger seg sammen som en gruppe, ser det ut som de utforsker tyngdekraften og hverandres styrke, men det er også en studie i intimitet og grenser. Det ligger et omsorgsperspektiv i måten de berører hverandre på. Siden de er kledd i arbeidsklær begynner jeg å se på koreografien som et omsorgsarbeid. Jeg tenker på grensene for berøring, om når det slutter å være omsorg og når det trår over en intimitetsgrense. Den post-pandemiske begeistringen jeg kjenner på for berøring i kunsten går over i en følelse av det invaderende, og denne balansen er det noe besnærende ved. Det er allikevel i samspill med lerretene forestillingen blir mest interessant. Det normale taklyset understreker at vi befinner oss i et museumsrom, og jeg opplever at maleriene på lerretene henspiller direkte på det. At vi først helt mot slutten får se bildene som er malt på dem i sin helhet, gjør at håndteringen av lerretene fremstår som en speilvending av museumsbyggets funksjon. Det er som om kunsten er tatt ned fra veggene og blir levende. Måten lerretene lager lyd på når de dras i og flyttes på understreker at de er fysiske objekter og finnes som noe vi kan ta på, ikke bare som ideer på en vegg. Denne taktiliteten speiles også i dansernes bevegelser og intimitetsutforskning. Kunstens fysiske tilstedeværelse utforskes her på flere nivåer samtidig. Noen ganger savner jeg et lysdesign som kunne utfordret rommet litt mer, men jeg forstår at det ville endret forholdet dansen får til akkurat dette spesifikke stedet og at den meningsdannelsen som oppstår er knyttet til at det finner sted i et museumsrom. Assosiasjonene tittelen gir kommer til uttrykk på flere måter i forestillingen. Det er som om den eltes frem både gjennom måten de tar på hverandre på og i kroppsliggjøringen av lerretene. Også billedkunsten gis kropp her. Vektforskyvningene de utforsker i koreografien gjør at jeg lurer på hva som kommer til å få klumpen av mennesker de bygger til å knekke. Kroppen er på samme måte både en fysisk klump med knokler og åndsmennesket, det som skaper kunsten. I disse brytningene er Knø en fascinerende forestilling som setter kropp, koreografi og kunst, alt ting som begynner på k, i perspektiv.