Utholdelig romantikk

Scene 2 i Den Norske Opera & Ballett er nesten helt tom. Midt på gulvet er det satt opp en provisorisk plattform, og mens publikum finner plassene sine, setter to menn seg på den. De ser bare ut til å være opptatt av hverandre, men skotter innimellom ut mot salen. Flere par kommer inn og setter seg. Til slutt er det 14 mennesker på scenen, og alle befinner seg i den ultimate tosomhet; det virker ikke som de bryr seg om andre enn sin egen partner. Forestillingen How Romantic av Carte Blanche og den greske koreografen Katerina Andreou handler på sett og vis om denne tosomheten, om det altoppslukende og klisjéfylte ved den romantiske kjærligheten og om kunstens utilstrekkelighet i å formidle noe som er en elementær del av å være menneske, men som heller ikke er mer enn det. Bak plattformen og rundt scenen er det en lang rekke med lyskastere som står nesten i hodehøyde med danserne og rammer inn scenen. Det gjør også at lyset blir en aktiv medspiller i verket. Plutselig blåses det i en fløyte og blinkes med lyset før en intens og repetitiv trommemusikk settes på. Danserne begynner å gjøre små bevegelser som nesten ser vilkårlige ut, men rytmen i dansen gjør at det blir tydelig hvor nøyaktig det er koreografert. Det trekkes på skuldre og snus på hoder. Etter hvert løftes det på romper, og danserne reiser seg og setter seg ned igjen. Først ser det ut som om alle har sitt eget materiale å jobbe med, men etter hvert blir bevegelsene større, kraftigere og mer simultane, og aktørene samler seg mer i grupper av ulike uttrykk. Andre lyder blander seg med trommelyden. Det kommer raske svisj, som om en bil kjører forbi i racerfart, og en lang pipelyd legger seg nesten ubehagelig oppå de andre lydene.

Assosiasjonsrom

Alle danserne er kledd i det som ved første øyekast ser ut hverdagslige klær. De har for eksempel jeans og t-skjorter, men det er noe litt hipt og ungdommelig over uttrykket. Noen har batikkmønster på overdelene sine, og i partier der de danser mer voldsomt og med hele kroppen, gir dette meg assosiasjoner til hippie-bevegelsen og Woodstockfestivalen i 1969. Plutselig kan jeg så vidt skjelne at noen synger teksten fra Nirvanas «Smells like teen spirit» i en knirkete og pipete versjon over høyttalerne, som om sangeren har pustet inn helium eller en LP-plate spilles i dobbelt tempo. Når jeg da ser danserne bukke kjapt og gjentakende som i en slags samtidsdansversjon av headbanging, tenker jeg på grunge-estetikken og motkultur fra 1990-tallet. Senere er det også sekvenser som minner meg om rave- og house parties. Felles for alle disse kulturene en lett hedonistisk holdning til livet, som både kan inneholde tungsinn og aggresjon, men som også har noe livsbejaende og ungdommelig kontrært ved seg. Men assosiasjonene går fort over. Koreografien oppleves både repeterende og utviklende på en måte som gjør at forestillingen hele tiden er på vei fremover samtidig som den tør å bli i enkeltbildene. Danserne fremstår både som en del av den større gruppen og som enkeltindivider, og i partier tas pardannelsene opp igjen. To menn danser på en tangoinspirert måte foran på scenen. Senere står alle sammen to og to med hendene på hverandres skuldre og rygger som i en slags saktedans. En av danserne begynner å bevege seg som i spasmer og faller på kne mens hun slår hun hode og armer i plattformen. Hun setter seg opp, men fortsetter med spasmene. Det er som om det er selve den romantiske tosomheten som gjør henne syk. Flere dansere får lignende spasmer, og jeg tenker på hvor kvalmende kjærligheten kan være og om hvor sjeldent det er at kjærligheten utforskes som noe uutholdelig og klamt, som noe nesten klaustrofobisk i sin søthet. I et intervju på nettsidene til Carte Blanche sier Andreou at hun i møte med den store gruppen med dansere begynte å reflektere over intimitet, og at hun i How Romantic har tatt for seg det naive og arketypiske bildet på romantikk som pardannelsen representerer. I dette ligger det noe dypt ironisk, men How Romantic fremstår ikke som et satirisk verk, for romantikken er ikke død. Vi søker den hele tiden, og det interessante i bildene Andrenou får frem, er dobbeltheten i klisjeen og begjæret.

Utholdenhet

Andreou har også vært inspirert av 1930-tallets amerikanske utholdenhetskonkurranser der det var om å gjøre å danse lengst mulig for å vinne et pengebeløp. Dansingen og kroppsarbeidet i How Romantic er preget av gjennomgående høy intensitet. Både utføringen av bevegelsesmaterialet og utholdenheten er virtuos, i likhet med det høye tempoet som holdes over lang tid. Når danserne mot slutten løper og hopper over platået som fremdeles står midt på scenen som om de har mål om å løpe rett på publikum, gir det noen nesten dyriske assosiasjoner. De gjør hesteaktige bevegelser som har noe lekent ved seg, men som også understreker den kroppslige og fysiske utmattelsen danserne illustrerer. Koreografien i How Romantic er gjenkjennelig for Carte Blanche. Det er ekspressivt med mye gulvarbeid, spastiske og overraskende bevegelser og høy vanskelighetsgrad på dansen, noe som gjør at vi virkelig får seg hvilke evner disse danserne besitter. Carte Blanche er Norges eneste institusjon for samtidsdans, og det at de kan ansette så mange høyt kompetente dansere gir dem unike muligheter til å gjøre store produksjoner og lage dansekunst som slår hardt. Størrelsen på produksjonen og dansernes kontroll er med på å gjøre How Romantic til en hardtslående forestilling. Koreografien utnytter kompaniets styrker og muligheter og er i sitt store mangfold på en god måte nesten urovekkende presis. Jeg synes utforskningene av tosomheten og reaksjonene på det romantiske er interessante og at de lykkes med å vise frem hvordan kunsten så ofte kommer til kort i fremstillinger av romantisk kjærlighet. Det er en forestilling som vil mye, og med et stort tematisk mangfold er det noe overskuddspreget forvirrende over det hele. Når det koreografiske arbeidet og utføringen av det er så presist og overskuddsbasert, blir det tematiske mangfoldet også en del av det store uttrykksbehovet forestillingen legger for dagen. Mangfoldet i koreografien og bevegelsesmaterialet blir derfor konstruktivt, og det hele minner meg om en karusell som lever sitt eget liv både når det kommer til tempo og retning. Rytmen i verket og kraften i bevegelsene slår over publikum som en fysisk gest, og uansett hvor mye vi prøver å løfte opp den romantiske kjærligheten til noe blomstrende og uforståelig, så handler det vel i bunn og grunn om fysiske møter mellom mennesker.