Ambisjoner og forventninger

Når publikum kommer inn på Scene 3 på Det Norske Teatret, er det lett mingle-stemning i det åpne rommet. Scenen er delt i to av et plastforheng, og amfiet er fjernet. Inngangspartiet befinner seg i den ene delen, der står det tv-skjermer rundt omkring, og det ligger en rød løper på gulvet. Alle skjermene viser det samme: ulike fiktive videoklipp fra den like fiktive «Scene 3 Channel», en TV-kanal som minner om en blanding av Disney Channel og den for lengst nedlagte ZTV, en norsk tv-kanal som prøvde å nå ungdom på slutten av 1990-tallet. Klippene består av verter som ønsker velkommen til kanalen på et reklameaktig vis og vidt forskjellige innslag, blant annet to gutter som forklarer hvordan man er statist, en festscene som ser ut til å kulminere i et seksuelt overgrep og bakgrunnsbilder av det jeg tror er mennesker på flukt fra Gaza. Forestillingens aktører går rundt i rommet blant publikum, for eksempel Khaild Mahamoud som «G-søs», en Jesus-figur som bærer på et stort kors. Han spør om lov til å velsigne meg med en high five. Her gir sørlandsdialekten hans det lille ekstra når det gjelder avmålt gladkristenhet. Kledd som en grønn fe spiller Linn Skåber rollen TingeLinn, en mellomting mellom seg selv og Peter Pans lille kompanjong. Også hun går rundt i rommet og oppsøker publikum i prologen, og gjennom forestillingen fungerer hun som en form for comic relief. Dramaturgisk sett består forestillingen av en rekke ulike akter. Etter prologen med skjermene blir vi tatt med inn bak plastforhenget til første akt. Der blir vi introdusert for rollefiguren Magic Mouse (Mohammed Aden Ali), hans dansere og backupsangere og støttespilleren Døsné (Ameli Isungset Agbota), gjennom et musikalsk show som kan minne om en kjøpesenteropptreden der barnevennlige popstjerner spiller minikonserter. Scenen avsluttes med at Magic tar livet av seg ved å henge seg fra taket. I andre akt blir vi geleidet tilbake til det første rommet. Denne gangen blir vi plassert på stoler og tepper rundt en spilleplass. Her foregår det en slags innspilling av en film som handler om Døsnés liv. Vi får se henne bli født og gjort til stjerne av foreldrene sine. Dette gjelder også de to søstrene hennes, men det virker som det er Døsné som er tiltenkt den største stjernestatusen. Det er mulig at navnet «Døsné» henspiller på en lydlikhet med Disney, men jeg tror først at de sier «destiné», noe som sammen med at de er en gruppe med tre jenter får meg til å tenke på Destiny’s Child og Beyoncé. Det skjer surrealistiske ting som at Døsné gifter seg med en stein og føder barna «Grus» og «Sand». Så gjennomgår hun en livskrise, før hun oppdager den unge Magic. Det antydes at hun er skyld i hans død. I tredje akt er vi igjen bak forhenget. Halvparten av publikum skal ta med seg stolene sine og sette seg på dem, den andre halvparten skal sitte på rumpa i et lite amfi. Denne akten tar form av en amerikansk sitcommed latterboks og dårlige vitser, og vi får etter hvert vite at dette universet er et «limbo» der Magic oppholder seg etter dødsfallet. Her henvises det direkte til Beyoncé i og med at sitcom-ens pappafigur (Taume P. Dery) sitter i en lenestol og priser henne som om hun var guddommelig. Det fremstår også som et tydelig nikk til at kulturelle begjærsobjekter gjøres til menneskelige gullkalver og tar plassen til religiøse overbevisninger.

Kapitalismens begjærslogikk

Forestillingen er ganske tydelig i sin moral. Magic Mouse blir et kommersielt objekt, og menneskesynet som følger med en kjendisøkonomi er det som driver ham til selvmord. Mange fortellinger inneholder en drøm om stjernestatus og viser at det å være et objekt for andres begjær ikke er så stas som man kanskje først trodde. I forestillingen kommer dette til uttrykk både gjennom filmen om Døsnés liv, som omtales som en «kunstfilm», og i sitcom-akten, som nok skal være et folkelig uttrykk for det samme. I begge aktene er begjæret etter berømmelse og kapitalismens fetisjering av dette livet et tydelig tematisk omdreiningspunkt. Den kapitalistiske begjærslogikken knyttet til kjendiseri og stjernestatus er like gammel som i hvert fall Marilyn Monroe, men det er mulig den er enda mer presserende og omfattende i kapitalismens nåværende stadium med stadig nye videooppdateringer i sosiale medier og større konkurranse om publikums oppmerksomhet. For et par uker siden leste jeg om en tiktok-trend der unge kvinner organiserer livene sine i «sesonger», som om livet var en tv-serie. Innenfor denne virkeligheten er det åpenbart at utforskningen av forholdet mellom liv, fiksjon og selviscenesettelse er svært aktuell. At vi som mennesker tiltrekkes av den kapitalistiske logikken fordi den trigger begjærene våre, er både tidløst og aktuelt. Det finnes sånn sett en del god, gammeldags marxisme i forestillingens kapitalismekritikk, som viser at vi ikke skal kaste hverken gamle Karl eller Frankfurterskolen og deres etterfølgere over ripa helt ennå.

Dramaturgi og publikumshåndtering

Forestillingens største problem er at den oppleves intern. Mange av elementene er implisitte og forklares for dårlig for publikum. Jeg får følelsen av at det har boblet over av ideer i manus- og prøveprosessen før elementer er blitt kuttet, og at det ikke er gjort et helhetlig arbeid med å se hvordan dramaturgien egentlig skal henge sammen, hverken narrativt eller kommunikativt. Det gjør at endel ting som presenteres, ikke følges opp. Andre ting blir ikke presentert godt nok. Måten publikum er plassert på, gjør at det ikke alltid er like lett å få med seg alt, og diksjonen er slurvete. Hadde ting vært bedre pakket ut dramaturgisk sett, kunne man lett sett gjennom fingrene med litt unøyaktighet i replikkføringen, men nå bidrar det til å skape forvirring. Det er ikke oppført en dramaturg på krediteringslisten, og jeg vet ikke om det er her det skorter, men forestillingen roper etter et eksternt blikk som kan hjelpe kompaniet med formidlingen. Resultatet er et unødvendig paradoks: Handlingen er uklar, men det politiske og filosofiske blir for tydelig – og derfor banalt. I flere av Tani Dibaseys forestillinger åpnes det for en hendelsesbasert dramaturgi der publikum ikke bare skal sitte stille i amfiet, men delta og oppsøke stasjoner. I Magic Mouse vs. Capitalism skal publikum også bevege seg, men her står man ikke fritt til å velge. Isteden blir publikumsregien nærmest påtrengende. Io Sivertsen, som er kreditert som videodesigner og scenograf, men som i akt to også spiller rollen som filmregissør, roper innimellom instruksjoner til publikum gjennom en megafon. Det er mulig det er tenkt som et metagrep at hun både har regi på filmen som liksom spilles inn på scenen og på publikum i salen der og da, men det er vanskelig å få grep om hva de ønsker å oppnå med publikumsregien. Dette kommer kanskje særlig av at det sceniske oppsettet fremstår lite lekent, sånn at disse dobbelthetene ikke utnyttes på noen god måte. Den strenge regien og alle beskjedene går også på bekostning av opplevelsen av forestillingen som kollektiv hendelse. Det virker som det er etterstrebet at skillet mellom scene og sal skal brytes ned, men måten publikum instrueres på, gjør isteden skillet enda sterkere. Det lykkes derfor ikke kunstnerne å gi en illusjon av frihet, tvert i mot er det som om liksom-friheten det legges opp til, peker nese til publikum gjennom instruksjoner om å reise seg og sette seg igjen, flytte på seg og danse. Det finnes ingen frihet i å danse på kommando. Når denne typen dramaturgier lykkes, er det fordi friheten iscenesettes på en måte som gjør at regien enten blir usynlig eller bidrar med trygghet. I Magic Mouse virker ikke forholdet mellom aktører og publikum gjennomtenkt nok, og dramaturgien blir hverken elegant eller interessant. Forestillingen slår fast at begjærslogikken er reell og at den sene kapitalismens oppmerksomhetsøkonomi har store menneskelige og samfunnsmessige konsekvenser. Den mener at vi må slutte å la oss selv bli brukt som brikker i et spill der noen tjener penger på det medieskapte, ideologiske begjæret. Jeg setter stor pris på at de ønsker å gå inn i disse problemstillingene og bruke både populærkulturelle referanser og ulike teatrale fremgangsmåter for å gjøre det. Dessverre er dramaturgien for ufokusert til at problemstillingene virkelig får en interessant behandling. Det er som om kunstnerne ikke klarer å bestemme seg for hvordan de vil gå frem og fremdeles driver med idémyldring. Det gjør at jeg synes vi ender opp med en fortelling som ikke i stor nok grad peker utover seg selv. Forestillingen fungerer dermed ikke godt nok som en kommentar til den skakkjørte verdenen vi er ideologiske subjekter av. Det ligger mye vilje i estetikken, men jeg skulle ønske det var mulig å finne den samme viljen i gjennomføringen også.