Mellom realfag og menneskeskjebner

NTNUs hovedbygning på Gløshaugen i Trondheim er et bygg med hybris. Det er et stort, romantisk og nygotisk bygg som minner om middelalderborger med tårn og spir. Bygget stod ferdig til åpningen av Norges Tekniske Høyskole (NTH) i 1910 og er tegnet av arkitekt Bredo Greve. I Wikipedia-artikkelen om bygget står det at Greve var inspirert av Nidarosdomen. Og man kan sikkert si mye om sidestillingen av kunnskapsinstitusjoner og religiøse institusjoner og koblingen mellom kunnskap og makt, men opplevelsen av arkitektens og byggets hybris blir ikke mindre av å vite at det er bygget for å møte Norges eneste gotiske katedral omkring 600 år etter domens ferdigstillelse. Forestillingen Gløs finner sted inne i denne bygningen. DeWangen-produksjoner, som har laget forestillingen i samarbeid med Trøndelag Teater, er kjent for å lage såkalt immersive performance eller omsluttende teater der teatret er flyttet ut av teaterhus og inn i andre lokaler. Ofte har de tatt i bruk forlatte bygninger, men denne gangen utspiller forestillingen seg i et offentlig bygg i bruk, dog etter stengetid.

Guidet tur på Gløshaugen

Byggets fantasifulle gotikk gjør at min første assosiasjon er Harry Potter. Noen statister sitter også med Harry Potter-bøker i hendene under forestillingen, så jeg er neppe alene om assosiasjonen. Det er imidlertid lite gotisk eller trolldomsaktig ved handlingen. Når vi ankommer, blir vi bedt om å henge av oss og begi oss mot et seminar vi liksom er påmeldt. Det virker som det skal handle om fugler. Alle blir tildelt en gruppe med et fuglenavn, selv tilhører jeg gruppe «Måke», og jeg setter meg i amfiet sammen med resten av måkegruppen. Det er flere deltakere i rommet som man fort aner at har noe med forestillingen å gjøre, men de blander seg med publikum. Det er en renholder, en vaktmester og noen tilhørere. En av deltakerne som peker seg ut har en barnevogn med en liten baby i, og vi ser en kvinne som ser ut som hun forbereder seg på å snakke til forsamlingen. Når seminaret skal til å begynne, er det noe som ikke stemmer. Arrangørene har bestemt seg for ikke å komme, og vedkommende som skulle holde innledningsforedraget, er ikke der. Kvinnen vi har sett forberede seg, går med på å holde sitt innlegg, men hun understreker at det egentlig var meningen hun skulle snakke til slutt. Kaja Wallin (Maria Pontén) er seminarets store forskerstjerne, hun er svensk og hentet til NTNU for å forske frem sin egen KI-modell basert på trekkfuglteori. Vaktmesteren Robert Einan (Alexander Karlsen El Younoussi) sier at vi ikke har mer tid i rommet, og det nevnes noe om en galla senere på dagen. Vi blir deretter tildelt hver vår guide som skal ta oss med videre. Vi i gruppe «Måke» får beskjed om å følge Kaja Wallin. Hun tar oss med rundt i bygget, gjennom store og små rom, ned i arkivet, opp i biblioteket og gjennom korridorene, og underveis forteller hun om forskningen sin. Fiksjonskontrakten er sterk, og jeg er derfor forberedt på å akseptere de tingene som ikke ville vært gjennomførbare i hverdagslivet og ved faktiske seminarer, men jeg forstår ikke logikken bak at akkurat vi i gruppe «Måke» skal følge den svenske stjerneforskeren ut i aulaen for å bli vist rundt. Jeg skjønner heller ikke hvorfor hun som er så akademisk ambisiøs og først prøver å unngå å bli tildelt guide-oppgaven, allikevel ønsker å være fortrolig med oss. Hun forteller oss om sin nyutviklede kunstig intelligens som hun kaller Trym. Senere skal det vise seg at hun har et nært og nesten menneskelig forhold til denne, hvis stemme kan påkalles når hun vil. Vi blir avbrutt av nestoren i faget Vetle Hval (Øyvind Brandtzæg) som prøver å utøve makt over alle for å oppnå sine egne mål. Hva målene hans er, forblir litt uklart, men typen er ganske gjenkjennelig fra akademia. Det skjer også noen mer mystiske og surrealistiske ting underveis, og til slutt samles alle gruppene til galla i Rådssalen.

Motivasjoner og rom

Mange av deWangen-produksjoners forestillinger avsluttes med en slags fest der alle publikumsgruppene samles. Det gir dramaturgisk mening, men det blir også forutsigbart og oppleves oppskriftsmessig når man har vært med på det noen ganger. Det er mulig jeg har sagt det om DeWangen før, men karakterenes motivasjoner holdes gjerne litt skjult for publikum, som om vi er der på besøk. Vi får ikke oversikt over det store bildet, men gis små dykk inn i det personlige og sårbare. Fordi vi i publikum også gis små roller i spillet, blir kontakten mellom karakterene og publikum mer offentlig enn i tradisjonelle kammerdrama. Det gjør at det nesten nødvendigvis oppstår en begrensning i hva vi får vite om dem. Jeg synes rollefigurene er godt tegnet, og de er både gjenkjennelige og unike, men jeg savner en større utvikling. En tydeligere karakterutvikling og handling kunne ha ført til en større dramaturgisk forløsning. Den avsluttende gallaen blir et klimaks, men fordi vi ikke har dykket langt nok ned i karakterenes problemstillinger og handlingen ikke har vært spennende nok, blir forløsningen også bare på overflaten. Men, som så ofte hos deWangen-produksjoner, er det i bruken av rommet de fineste øyeblikkene oppstår. Dette gjelder særlig i enkeltstående scener som kjennes isolert fra det helhetlige universet. På et punkt i forestillingen blir vi ført inn en dør som det står «bygningsingeniørfag» over. Det lille rommet er nesten tomt, men midt på gulvet står det en slags boks som kan minne om et tilholdssted for vakter. Inni den sitter det en kvinne, Frieda Larsen (Marianne Meløy). Hun snakker gjennom en mikrofon som gjør at du hun sier blir hørbart på utsiden av boksen, og hun snakker som om hun er på et radioprogram av typen Nattønsket. Til publikum forteller hun at hun er ansvarlig for radioen og rørposten. Meløy spiller rollen sin litt karikert og humoristisk, men med stor ro og med god kontakt med publikum. I en annen scene befinner vi oss i en lang gang i kjelleren når renholderen Elton (Jon Vegard Hovdal) dukker opp. Han løper i gangen og utnytter spilleplassen på en tidvis underliggjørende måte. Hovdal har god kontakt med publikum og lykkes med å skape egne logikker i karakteren. Også denne scenen virker avsondret fra resten av det vi har sett på vandringen, og selv om jeg ikke får helt grep om denne renholderens plass i intrigen om nye KI-modeller og akademiske ambisjoner, er det nettopp avstanden til resten av intrigen som gir denne scenen en egen kvalitet. For når den unge studenten Daisy (Natalie Grøndahl Tangen) dukker opp, og monologen avsluttes, er det igjen vanskelig å koble seg på det helhetlige narrativet. DeWangen-produksjoner og regissør Claire De Wangen viser i Gløs at hun er god til å lage karakterer, bygge kontakt med publikum og til å iscenesette teatrale rom, men sammenhengen mellom disse tingene virker her litt hastverkspreget. De dramaturgiske modellene kunne vært ristet litt i, og det kunne vært gjort et grundigere arbeid med å koble fortellingen til stedet og å skape et mer spennende tematisk grunnlag for handlingen. Det finnes et stort potensial i både bygningen og diskusjonen om kunstig intelligens, men begge delene blir liggende på overflaten, og forestillingen kobler seg aldri godt nok på disse tematiske utgangspunktene til at det fungerer sammen som en spennende helhet selv om det finnes flere godt gjennomførte deler og detaljer.