Den nære butikken

Nærbutikken er et unikt sted. På den ene siden er dagligvarebutikkene hverdagslige rom vi oppsøker hele tiden uten at det skjer noe nevneverdig, på den andre siden er stedene store deler av livene våre. Vi møter naboer der, slår av noen høflighetsfraser og er på hils med de ansatte. Nå som de fleste matbutikker er en del av en stor kjede ligner de fleste av dem på hverandre, men allikevel kan det oppleves som sterkt frustrerende å handle i en butikk man ikke kjenner. Disse tingene gjør nærbutikken til et sted midt mellom det offentlige og det private og mellom det spesifikke og det generelle. At butikkbesøket er et møtepunkt mellom det private og det offentlige, gjør nærbutikken til en interessant scenekunstarena Lokalet pleide å være en del av kjeden Lime, en kjede som ble stengt da eierne ble dømt for menneskehandel i 2021 etter at de hadde hentet menn fra Pakistan for å jobbe som slaver i butikkene, og kanskje er det på grunn av det at jeg innledningsvis lurer på hva Super skjuler. For i likhet med disse Lime-butikkene er det ingenting som tilsier at Super er en butikk man kan tjene mye penger på. Samtidig ser det ut som et sted der du overraskende nok finner alt du trenger og et par ting til, bare du overser at alle grønnsakene har begynt å spire. I hyllene står det varer fra mange deler av verden av typen man kan finne i nabolagets små uavhengige grønnsaksbutikker, inkludert mange typer sylteagurk, karrisauser og jalapeno-pepper. På realistisk vis er disse glassene satt ved siden av de mer uvanlige norske varene, som hermetiske pærer, sølvløk og utgått Maarud potetgull med julesmak. Denne innredningen gjør at butikken er gjenkjennelig som en uavhengig butikk med mer tilfeldig utvalg og mindre strømlinjeformet interiør, samtidig som det er noe enda skakkere og merkeligere med dette lokalet enn de sammenlignbare virkelige butikkene.

Å leve i butikken

Publikum inviteres inn i butikken. Der møter vi Anja som er Supers eneste ansatt. Vi ser henne legge varer i hyllene og fundere over livet. Hun forteller at det er ensomt å jobbe alene i butikken, før var de mange flere. Det hun savner mest er personalmøtene. Kunne vi tenke oss å være med på et personalmøte, kanskje? Publikum blir vist inn på et lite kjøkken bak et forheng der vi sammen leser lapper fra en forslagskasse. «Å dra til gården en siste gang» står det på en av dem. Det som står skrevet på lappene er ikke egentlig forslag, men smått absurde påstander med et drømmende utgangspunkt. Møtet blir avbrutt når kunden Lill-Signe kommer inn døren, og publikum forflytter seg fra kjøkkenet og ut i inngangspartiet. Det virker som Lill-Signe flykter fra noe eller noen, og det blir tydelig at hun kjenner både butikken og Anja godt. Det skjer noe med teaterhendelsen når Lill-Signe kommer inn, grensen mellom det offentlige og private flytter seg. Fordi Lill-Signe vil gjemme seg, ber hun Anja om å ta ned gitteret foran døren til butikken. Dette endrer lyset i rommet og understreker at stedet ikke lenger er offentlig. Det er baksiden av butikkdriften vi ser nå. En mann begynner imidlertid å dunke på gitteret, og Lill-Signe slipper ham inn. Han går inn i butikken, og dukker etter en liten stund opp igjen med Ronald Reagan-maske og pistol, som bankranerne i filmen Point Break fra 1991. Mannen viser seg å være Anjas eks-kjæreste Roald, en sliten regnskapsfører på jakt etter spenning og mening i livet. Når de gjenkjenner hverandre blir alt plutselig fryd og gammen, og sammen siterer de bankranerscenen fra Pulp Fiction, den som har satt seg fast i hodet på mange i min generasjon fordi den også var med på albumet med filmmusikken. Etter dette utgjør de tre karakterene en liten og tett gjeng, og vi følger dem i en smått drømmeaktig dramaturgi som i bunn og grunn handler om livet som har vært og det som skal bli med innslag av populærkulturelle referanser og surrealisme.

Å gjøre ikke-stedet til sted

Måten det offentlige og det private eksisterer simultant på i butikken, påvirker også relasjonen mellom karakterene. Lill-Signe sier til Anja at selv om hun har kjent henne i mange år, så vet hun ikke egentlig noe om livet hennes. For eksempel vet hun ikke om moren til Anja fremdeles lever. Dette understreker hvordan deres relasjon også eksisterer i skjæringspunktet mellom det nære og det fjerne, og når gitteret er nede og den offentlige verdenen stenges ute, åpnes det for at de kan se hverandre i et annet lys. Man kan også si at det oppstår et liminalt rom inni butikken der overgangene og endringen i de menneskelige relasjonene og innsiktene får utspille seg i et stedlig mellomrom. Scenografisk sett er rommet som er skapt på innsiden akkurat passe skakt og spennende og balanserer på eggen mellom det kjente og det ukjente, det hverdagslige og det eventyrlige.

Da jeg anmeldte det jeg mener er en av DeWangens mest vellykkede forestillinger, Center U, henviste jeg til en annen av kompaniets sterke forestillinger, Sylvelinsporet, som utspilte seg blant reisende på Oslo S, og den franske antropologen Marc Augé. Han brukte begrepet non place for å beskrive steder som er så anonyme at de i antropologisk forstand ikke kan defineres som et ordentlig sted, som kjøpesentre og flyplasser. De ligner hverandre uansett hvor du er i verden. Jeg skrev at Sylvelinsporet gjorde non-place til place – hele mitt syn på togstasjonen ble endret for alltid. Etter denne forestillingen tenker jeg alltid på Oslo S som et sted befolket av mennesker når jeg går gjennom. Jeg vet nå at det finnes et sted bak fasadens begjær etter det generelle. I Super gjøres dette i en mye mindre skala. Selv om forestillingen finner sted i en ordentlig fraflyttet butikk, er akkurat denne butikken til Anja, fiktiv. Men de lykkes med å vise hvordan alle disse offentlige stedene som er laget bare for å vise frem sin egen overflate, alltid har en innside. Denne innsiden er synlig for de som hører til der, og på samme måten som et teater, er butikken et møtested mellom innside og utside. Der det finnes mennesker finnes det alltid et sted.

Publikumsinvolvering I dette møtepunktet mellom innside og utside er publikum en viktig part, men forholdet mellom publikum og aktører forblir litt uavklart i Super. Publikum får rollen som kunder i butikken, men vi er ganske mange, mange flere enn jeg vil tro noen gang har handlet i lokalet på én gang. Det gjør at forestillingen aldri får etablert hvorfor vi er der eller hvordan skuespillerne skal forholde seg til oss. I enkelte partier gjenreises den fjerde veggen, og særlig i et parti som finner sted på bakrommet mens Anja forbereder forskjellige ting, fungerer det veldig fint, men andre ganger blir jeg mer i tvil om vi egentlig har en rolle. Og når skuespillerne henvender seg direkte til oss, lurer jeg også litt på motivasjonen for at vi er der. For hvis vi skal være med på leken, burde det vært gitt en begrunnelse for hvorfor så mange kunder aksepterer å være fanget i Anjas butikk. Publikum kunne i større grad vært gitt oppgaver, eller det kunne vært bygget en rammehistorie som forklarte hvorfor vi måtte være der. Det ville tydeliggjort motivasjonen både for karakterenes handlinger og for deres samspill med publikum.

De tre skuespillerne Line Heie Hallem, Jon Vegard Hovdal og Oddrun Valestrand gjør alle en god jobb med å gi liv og særpreg til de tre karakterene som av ulike grunner er blitt dratt til butikken for å skape seg et bedre liv, og alle har en troverdighet og en snålhet ved seg som passer med universet og de dramaturgiske logikkene. Som publikummer får jeg sympati med dem og problemstillingene deres, men en av sidene ved at de virker så greie er at det ikke egentlig blir noen konflikt eller motsetning som bærer handlingen fremover.

Mystikk

I Super viser DeWangen produksjoner hvor gode de er på sted og karakterer, men den gode tilstandsforståelsen kan noen ganger overkjøre handling og fremdrift, og her fører det til at det blir litt for lite ubehag. Mange av kompaniets dramaturgier inneholder mystiske elementer. I Super har det skjedd ting som vi ikke får vite så mye om. De menneskene Lill-Signe er på flukt fra er skumle, de fremstår som mafia fra Balkan etter navn og handlinger å dømme, men vi får ikke vite hva som har skjedd eller hvorfor hun skylder dem penger. Vi får heller ikke helt klarhet i hvorfor Anja flyttet fra Trøndelag og startet butikk på Tøyen, men butikken fremstilles både som et resultat av at ting ikke har gått helt etter planen og som en egen drøm. Karakteren Roald og hans motivasjoner for å rane butikken, og hvorfor han både forelsket seg i og forlot Anja, er imidlertid veldig godt forklart. Jeg savner ikke egentlig at alt staves ut i klartekst, men flere av elementene ser allikevel ut til å fortelle litt motstridende historier. Anja er litt for kjernesunn, og drømmen hennes om butikkdriften fremstilles som en del av denne sunnheten, og da skjønner jeg ikke helt hvorfor butikken er så skakk og lite velholdt, med flekkete frukt og en tilfeldig kombinasjon av varer. Dette fungerer kjempegodt scenografisk og til å skape spenning i rommet, men står litt i motsetning til hvordan karakterene er bygget. Jeg tror kanskje det ligger et menneskelig perspektiv her, at drømmen ikke har handlet om butikken så mye som å gjøre den til et møtested, men dette får vi ikke egentlig se. Til sammen gjør dette at jeg trives veldig godt i rommet, men at intensiteten ikke når de høydene det finnes et potensial for.