Et fravær av hest

Tomme og fraflyttede hus er teaterkompaniet DeWangen Produksjoners primære spilleplasser, gjerne steder som er i en form for limbo. Forestillingen Equinas’ diagnose foregår nettopp et slikt sted: den nedlagte Veterinærhøyskolen på Adamstuen i Oslo. I 2021 flyttet Veterinærhøyskolen til Miljø- og landbruksuniversitetet på Ås, og siden har den ærverdige bygningen stått tom. Kommunen har kjøpt den, og det er planer om nytt bibliotek og en rekke andre bygninger på tomten, men foreløpig har det ikke skjedd noe. Ifølge kompaniets egen facebookside skal de ha ønsket å få komme inn i Veterinærhøyskolen en god stund. Den tomme høyskolen bærer med seg en historie samtidig som det ligger en forventning om det som skal komme. Generelt sett finnes det både fortid og fremtid i det forlatte, og det bærer med seg en nesten skremmende liminalitet som gir rom for å gå inn i mystiske fortellinger og narrativer om livets skyggesider. I tråd med den litt hesteaktige tittelen Equinas’ diagnose, equina betyr hest på latin, finner forestillingen sted i den gamle hesteklinikken på høyskolen. Sporene av den tidligere virksomheten er så tydelige at vi nesten kan mane frem dyrene, og fraværet av fysisk hest gjør rommene bemerkelsesverdig tomme. Klinikken består av en stall, ulike undersøkelsesrom og en lang hall jeg antar er blitt brukt til å undersøke hesters gange. Publikum blir møtt ved inngangen av tre typiske «hestejenter» som alle introduserer seg som Penny. Vi blir tildelt hodetelefoner med ulikt farget lys på og deles inn i grupper etter disse fargene. Forestillingen begynner med et innspilt lydspor som blant annet handler om matkøer og økende fattigdom. Det setter oss i en stemning av at det skjer noe mørkt på utsiden av huset, noe både dystopisk og virkelighetsnært. Etterpå blir vi geleidet inn i den store, avlange hallen. Den har skrått tak som består av vinduer, og i den ene enden er det plassert en bil. En skuespiller (Line Heie Hallem) i rollen som en overstadig beruset kvinne kommer inn, og vi får høre hennes tanker gjennom hodetelefonene. Deretter følger et vandreteater gjennom klinikkens mange ulike rom der vi møter stadig nye karakterer som alle er litt forsofne på hvert sitt vis. For eksempel en papirløs innvandrer fra Balkan med et kriminelt nettverk, en gravid kvinne, en annen mann som er en del av det samme kriminelle nettverket, som bidrar til en svindel som involverer små runde plastballer fylt med visdomsord, en gammel dame som virker som hun har gått seg vill og en jente som kanskje er en tegneserieaktig kriminell master mind. De andre er i hvert fall redde for henne. Over hodetelefonene får vi fortellinger om en avdød veterinær og hesteforsker som kanskje går igjen i lokalene. Vi får møte alle disse karakterene i ulike små scener inne i de forskjellige rommene i det som føles som en mer eller mindre tilfeldig rekkefølge. Jeg leter etter sammenhenger og mulige krysningspunkter mellom fortellingene, og selv om karakterene infiltrerer hverandres fortellinger noen ganger, synes jeg det er vanskelig å forene dem. Først når jeg gir opp å lete etter sammenhenger, finner jeg styrker i forestillingen. For flere av karakterene er veldig fine. Fredrik Petrov spiller papirløs balkankriminell med sjarm, og Jonathan Ibsen som den svake medløperen som prøver å legge baller i esker, rommer både fortvilelse og forventning. Anne Kokkin som den gamle kvinnen Ågot som har forvillet seg inn i det liminale og kanskje er et spøkelse er rørende. Bygningen virker som et tilholdssted for mange ulike mennesker som lever på samfunnets skyggeside, men det er ikke helt lett å forstå om de skal oppleves som virkelige eller åndelige. Det fremstår som om noen av dem har søkt tilflukt der og at andre er døde eller har en mindre konkret tilhørighet til stedet. Uansett har noen av dem makt over lokalene slik de er nå, men akkurat hvem og hvordan er skyggelagt og gjøres mystisk uten at det gir helt mening hvorfor. Karakterene er også litt vanskelig å få tak på hver for seg. Den berusede kvinnen slutter for eksempel å være full, og senere i forestillingen inntar hun rollen som en type boligutvikler. Forestillingens største svakhet er at fortellingene ikke er godt nok knyttet til stedet. Og dette er synd fordi stedet er så spennende, og det hadde vært så gøy å se det komme til liv. Inne på et av rommene der vi møter den gamle, forvirrede Ågot, står det et stort apparat som jeg ikke vet hva er til. Jeg innbiller meg at det er et slags røntgenapparat brukt på hester. Det er stort og klumpete, og når jeg tenker på det som et røntgenapparat, fremstår det også som litt farlig fordi jeg ser for meg hestedoser med stråling. Men selv om apparatet brukes i den lille oppvisningen vi får der inne, knytter ikke denne sekvensen oss som publikummere til det faktiske stedet vi befinner oss på. Disse narrativene hadde fungert like godt et annet sted, og da mister hesteklinikken kraft som medspiller. Kvinnen som slutter å være full og får navnet Charlotte sitter i et av rommene og graver i et avløp fullt av slim. Hun har på seg lange plasthansker av typen jeg tror man bruker når man undersøker en hest innvendig. Det er noe spennende på gang der om noe som er giftig og at giftigheten ligger i stedets sjel, men igjen forblir det uutforsket.

Noe av problemet i fortellingen ligger i bruken av hodetelefonene. Vi skal stadig vekk ta dem av og på, og det forrykker fiksjonsuniverset og gjør meg usikker på hvor fortellingen kommer fra. Innledningsvis opplever jeg stemmen i hodetelefonen som autoritativ, som fortellersporet til det andre som skjer rundt meg, men når den viser seg ikke å være det, klarer jeg ikke å hekte meg på noen hovedlinjer. Det er skaper også en dramaturgisk stakkato effekt at skuespillerne stadig må gi oss i publikum beskjed om at hodetelefonene skal av og på. Dette bidrar til at jeg føler meg litt fremmedgjort fra stedet vi er på istedenfor at vi blir inkorporert i det. DeWangen Produksjoner er egentlig mestere i å flette steder sammen med historier. For meg vil Sylvelinsporet, som fant sted på Oslo S i 2019, alltid være en forestilling jeg kommer tilbake til. Men også Center U i et nedlagt næringslokale på Ulven rett før OBOS begynte blokkbyggingen der, er en forestilling som fremdeles vokser på meg, mange år senere. Før jul i fjor så jeg forestillingen Gurudo i den gamle stasjonsbygningen på togstasjonen på Grorud, og selv om jeg følte meg flyttet vekk fra stedet Grorud da jeg så forestillingen, satt jeg allikevel igjen med følelsen av at forestillingen måtte finne sted akkurat der. I Equinas’ diagnose er det for få av fortellingene som sier noe konkret om stedet til at det skapes en underliggjørende helhet der sted og fortelling smelter sammen som noe tilnærmet naturlig. Henvisningene til matkøer og dystopi trekker veksler på ting som vi gjenkjenner fra vår egen virkelighet, men oppleves etter hvert i fortellingen hverken forankret i virkelighet eller fiksjon.