Leken og litteraturen

Utenfor Intimscenen på Det andre teatret står det en mann foran en dør som er murt igjen. Han har små, gammeldagse, runde briller og en hatt som er laget av en oppslått bok. Rundt ham, både på gulvet og langs veggene, er det massevis av gamle boksider. Han (Henrik Hoff Vaagen) introduserer seg som Theodorius, men betrygger barnepublikummet med at han for det meste blir kalt Ted. Vaagen henvender seg til barna på klassisk barneteater-vis: «Har dere tær på føttene deres?» Joda, barna har det – de nikker og ler. Videre forteller Ted at bokormene liker å spise tær, «så dem må vi passe oss for». Før vi får slippe inn i salen, ber han to av barna om å si hver sin bokstav. To andre barn blir plukket ut til å si ord som begynner på bokstavene. Sammen skal disse ordene danne tittelen på en bok. En sier S og en annen «ski». Nestemann er litt mer eventyrlysten og forsøker seg på bokstaven C, og på tross av at ordet «camping» etterpå hviskes av nesten halve publikum, velger det utvalgte barnet seg «cello». Ted tenker kjapt og setter de to ordene sammen til tittelen «Celloen som ville gå på ski». Og med dette er scenen satt for en improforestilling for barn i småskolen med like deler regiteater og improvisasjon. Mens barna hvisker tittelen vi har funnet på, begynner det å sive røyk ut av portalen, og den åpnes. Gruppevis blir vi ført inn i salen. Vi går gjennom en liten gang der veggene er kledd med gamle bøker. Det er gamle leksikon, andre flerbindsverk og en rekke bokklubbøker fra 1980- og -90-tallet. Men det spiller ingen rolle hva som står i bøkene, det er boken som gjenstand og biblioteket som sted det fokuseres på. Også inne på scenen er veggene fylt med bøker, og det står bøker i store stabler; det minner om et antikvariat, kanskje av typen Bastian i Michael Endes Den uendelige historie (1979) besøker når han finner boken han tar med seg til skolens loft og finner en magisk verden i. Det er et litt mystisk og støvete sted, men det har også noe eventyrlig ved seg. Rommet er holdt i gylne trefarger og ser litt gammelmodig ut, men det gir også en klassisk bibliotekfølelse. Rundt meg hører jeg barn snakke om NRK Super-serien Bablo, et populært tv-program om et biblioteksaktig sted der barn har det gøy. I Bablo har biblioteket en mer moderne utforming, men serien fremstiller likefullt biblioteket som et sted der det er spennende å oppholde seg. Det tar tid å få publikum på plass i det lille amfiet, men når vi har satt oss, begynner Ted å snakke igjen. Langs gulvet kommer plutselig bokormene kravlende. Først er det akkurat passe skummelt, og det er vanskelig å se menneskene inni draktene, men etter hvert fremstår bokormene helt harmløse. Skuespillerne Camilla Frey og Mari Thingelstad er kledd i kostymer designet av Helena Andersson, og når de kryper på gulvet ser de ut som lange pølser med hud som støvsugerslanger og med øyne som stikker litt opp. Det er fascinerende hvordan de ser ut som store figurer mens de ligger på gulvet og blir menneskelige når de reiser seg opp. Kostymearbeidet er fantasifullt og gjennomført, og det bygger spenning i møte med barnepublikummet. Det er også et imponerende lyddesign der blant annet elementer fra forestillingen tas opp underveis og får ny form, før det senere blir avspilt. Det kler improformen og opplevelsen av å være med på noe som skjer i nuet godt.

Alle verdens fortellinger

Bakgrunnshistorien er at alle verdens fortellinger finnes inni Evighetsbiblioteket, og det er bokormene som lager fortellingene. Jeg er usikker på om de lager aller fortellinger eller bare noen, og jeg lurer uansett litt på hvilken plass forfatteren har i dette universet. En bok lyser opp i bokhyllen bak Ted, og når han tar den ut, får publikum se at alle sidene er blanke. Han setter den i et fuglebur på siden av scenen, og i løpet av forestillingen fylles sidene opp, og til slutt er det tekst i den. Ted setter seg ned, og bokormene begynner å finne på fortellingen om celloen som ville gå på ski. Det er ikke et helt heldig utgangspunkt. Med litt hjelp fra publikum om dramaturgisk unødvendige detaljer, som celloens navn, improviserer de frem en historie om en cello som kommer fra en instrumentfamilie, men som helst bare vil gå på ski. En dag hun flykter ut i skisporet, møter hun et ekorn og en ond dirigent. Hun blir kidnappet, men reddet av faren sin og ekornet. Fortellingen er ikke dårlig funnet på. Selv om den ikke handler så mye om at celloen vil gå på ski, klarer improskuespillerne å ta et litt kjedelig og vanskelig utgangspunkt å lage en fortelling med en aristotelisk dramaturgi, en streit A-B-A-form og enkelte spenningselementer. Men det blir heller ikke mer enn det. Det ser også ut som det krever konsentrasjon å få historien til å gå opp, og publikum involveres heller ikke i stor grad annet enn på direkte tiltale. Det skal sies at jeg tror dette kan se ganske annerledes ut på visninger for skoleklasser der det er flere barn i salen som er trygge på hverandre og ikke så mange familier. Det vil kanskje føre til at publikum slipper seg litt mer løs og at det kan bli et litt mer aktivt spill mellom scene og sal. Det kan også hende at noen litt bedre titler fra start vil gi et bedre grunnlag for å lage mer interessante fortellinger.

Impro og leselyst

Improteater er basert på at teater er lek. Skuespillerne finner på mens de står på scenen, og det skaper en levende teaterhendelse. Impro er dermed grunnleggende sett en ikke-litterær kunstform, men forestillingen ser ut til å ville vise hvordan teatret er møtepunkt mellom litteratur og lek. Dette har de i så fall helt rett i, men når jeg ikke synes Evighetsbiblioteket lykkes helt, er det fordi hverken litteraturen eller leken blir løftet frem som kvaliteter i seg selv, og de ulike sidene får ikke dra tilstrekkelig med veksler på hverandre.  Impro er en sårbar kunstform. Noe av moroa ligger i denne sårbarheten. Men der impro for voksne kan spille på sin egen sårbarhet og gjøre det til en vits i seg selv at ikke alt er så godt funnet på, stiller det seg litt annerledes i impro for barn. Kanskje handler det om at maktforholdet i rommet er tydeligere. I impro-teater er maktbalansen mellom scene og sal som oftest mer egalitær enn i tradisjonelt teater. Barn har kanskje lettere for denne formen i utgangspunktet; de er mer tilbøyelige til å bryte med kutymer og til å forstå teaterrommet som et sted for lek, og de ser det ikke nødvendigvis som en selvfølge at de må sitte stille. Her blir det likevel de voksne som skal fortelle barna en historie i et mer tradisjonelt oppsett, og da går noen av de gunstige forutsetningene til spille. Jeg tror biblioteksrammen og ideen om å løfte opp den materielle boken, den med sider og skrift, skaper en forventning om innhold som går utover rolleleken, og det gjør at kunstnerne har skapt seg noen ekstra utfordringer. I Evighetsbiblioteket blir det i hvert fall ikke lekent nok. Rammen historien fortelles i, gir inntrykk av å være litt opphøyet, men det som formidles, når ikke helt opp til rammen som er skapt. Det jobbes mye med å fremme leselyst hos barn om dagen. Barn i dag leser som kjent mindre enn tidligere generasjoner, og det er særlig bekymring for leseferdighetene. Jeg deler denne bekymringen, men jeg er også redd for at fokuset på kvantitet går utover det å løfte litteratur som en verdi i seg selv. Kunst og kultur har synkende status, og det samme gjelder gleden ved litteraturen i seg selv, ikke bare som middel for å få flinkere lesere. Evighetsbibliotekets estetikk er ikke uvanlig i dette landskapet, og den ser ut til å ønske å fremme leseglede og papirbokens særegne kvaliteter. Derfor synes jeg også det er litt rart at det er så lite fokus i forestillingen på hva god litteratur er. I den nevnte assosiasjonen Bablo er det også sånn. Rammen for lesing blir presentert lekent, men boken har ikke i seg selv noen større verdi. Boken på scenen, den som til slutt blir fylt med skrift, oppleves også mer som en arkiveringsfunksjon enn som et middel til glede. Jeg tror forestillingen kunne inneholdt flere referanser og at den kunne stolt litt mer på at det finnes en interesse for litteratur hos publikummet. For til syvende og sist føltes ikke dette som en forestilling om litteratur, noe det kanskje heller ikke har vært tenkt som, men biblioteksrammen gir noen ambisiøse føringer jeg lurer på om er blitt en større hindring enn mulighet. Evighetsbibliotekets store styrke er det gode rommet, og med den eventyraktige og mystiske scenografien og det gjennomtenkte kostymearbeidet er det litt synd at de ulike delene ikke virker bedre sammen. Det er ikke sikkert dette er en forestilling man fikk mest utbytte av å se på premieredagen. Forestillingen er et samarbeid mellom Tigerstadsteatret og Det andre teatret og skal vises til småtrinnet gjennom Den kulturelle skolesekken både der og i Tigerbussen. Jeg tror scenografien vil gjøre seg veldig godt i Tigerbussen, i kontrast til selve bussen og de ytre omgivelsene den står i. Prosjektet er veldig ambisiøst, og i en forestilling som dette skjer nesten alt i øyeblikket den spilles, resultatet vil dermed variere fra gang til gang, og det er godt mulig hovedbudskapet om litteraturen og leken vil bli bedre spilt ut når formen får satt seg litt. Da kan det hende de når flere av ambisjonene og at resultatet blir enda morsommere.