Språk er makt

I forestillingen Ord på Kilden Teater har scenekunstner Maritea Dæhlin invitert inn tre voksne kvinner som har innvandret til Norge. De kommer alle fra ulike verdensdeler, har ulike morsmål, og alle sammen har begynt å lære seg norsk i voksen alder. Dæhlin har lenge utforsket mulighetene og begrensningene i det flerspråklige. Når man er aktivt flerspråklig, har språkene og blandingen av dem et sterkt personlig preg. I teatret har språket ofte et hierarkisk overtak i formidlingen, men språk er mer enn bare ordene som ytres; språket avdekker nærhet og avstand og er knyttet til personlighet og identitet. Dansesalen på Kilden er hvitmalt. Stoler av forskjellige slag er satt opp i et provisorisk amfi, og scenen er smal. I Gabriela Melo Larsens scenografi er det skrevet på både vegger og gulv med lyseblå tusj på forskjellige språk i ulike mønstre. Jeg ser på skriftspråkene jeg ikke kan, thai og arabisk, og ser hvor pent og ornamentalt det ser ut når jeg ikke kan lese det. Jeg forstår heller ikke det som er skrevet på spansk, men fordi de latinske bokstavene er kjente, forholder jeg meg til det på en annen måte. På en av veggene er det skrevet mange ganger oppå hverandre på det jeg tror er arabisk, men det ser mest ut som kruseduller fordi det er skrevet så mye på samme sted. På bakveggen er det projisert lysmønstre på noen lerreter, men jeg er usikker på om det er filmprojeksjon eller lysdesign. Akkompagnert av rolig gitarmusikk kommer en kvinne inn på scenen, kledd i hvitt fra topp til tå med hijab og et sjal over skuldrene med lange frynser. Hun stiller seg rett foran publikum. Hana Abdelkarim Elhag Ahmed snakker tydelig og sakte med selvsikkerhet på det jeg antar er arabisk. Det skjer noe med språket og kommunikasjonen når de færreste i publikum skjønner hva som sies. Det kommer en ro med ordene. Hun prøver ikke å få de som lytter til å forstå, men bruker tid på selve snakkingen. Når hun går over til å snakke norsk, handler det om at hun liker stillhet om morgenen. Da pleier hun å ta en kopp te og kanskje en liten kjeks. Det er hyggelig å høre om at hun liker te og stillhet om morgenen, men poenget er at språket også brukes til disse tilforlatelige og mindre viktige utsagnene, men likevel har betydning for kommunikasjon. Andre stemmer som blir spilt over høyttalerne legges oppå kvinnens prat sånn at ordene etter hvert blir utydelige og forsvinner i annen lyd. Mens stemmene lyder fra høyttalerne, tar alle kvinnene plass på scenen. De snakker overraskende tydelig, som om kvinnene og regissøren vil forsikre seg om at vi i salen skjønner hva som blir sagt selv om det snakkes med aksent. Her tenker jeg at forestillingen kunne stolt på sitt eget premiss. Det er ikke så farlig om jeg forstår alt; poenget er vel nettopp å insistere på språkets kraft, selv om ordenes betydning går over hodet på publikum. Når den ene kvinnen, Wilairut Haavind, som kommer fra Thailand, jogger rundt på scenen mens hun øver seg på å bøye verb og strever med å komme på ordet «preteritum», høres det nesten ut som et gammeldags språkkurs som man kunne lytte til på kassetter. Kanskje er overtydeligheten i det som sies i seg selv et poeng, for vi snakker ikke sånn til hverandre som språkkursene skal ha det til, og i det ligger det et premiss om at selv om ordene uttales med den aller tydeligste diksjon, forsvinner noe på veien. Det menneskelige og personlige ligger kanskje heller i småordene og upresishetene vi uttrykker oss med hele tiden. Miriam Soto Aguilar, som kommer fra Chile, har med seg en gitar på scenen. Hun forteller om å lære seg å spille som barn og om at hendene hennes var for små til å spille en ordentlig G-durakkord. Musikken blir med det også et språk, noe som formidler en personlig historie og tilhørighet og noe som endres når man flytter vekk fra sitt eget kulturområde. Jeg tenker på begrepet hjertespråk som ofte blir brukt av samiskkyndige. Der er det mange som opplever at fornorskingen har gjort at de er blitt flinkere i norsk enn i samisk, men at samisk språk allikevel er sterkere knyttet til deres identitet. Sånn sett kan språk være flere ting på en gang, og som så mange ting som er knyttet til identitet, kan disse tingene være vanskelig å få øye på for majoriteten som hører hjemme i det dominerende språket. Her ligger det også et viktig maktaspekt. Det dominerende språket er maktens språk, og for kvinnene på scenen kan en fremmedgjøring fra dette språket være noe som marginaliserer dem dobbelt. Laurent Ravot skaper et varmt rom med sitt lys- og videodesign. Lyset stråler gjennom det som virker som utklipte former og skaper et aktivt spill med lys og skygge. På et tidspunkt åpner kvinnene lerretene på bakveggen og trer inn bak dem, som om de deltok i et skyggeteater. Samtidig som vi ser dem gjennom lerretene, er silhuetter av dem projisert på dem sånn at vi ser kvinnene dobbelt og i ulike positurer. Sammen med lyden, skapt av komponist og lyddesigner Truls Hannemyr, blir rommet også en meningsbærer. Det er spesielt interessant i lys av ideen om språk og formidling og hva som egentlig kommuniserer og hva som er vesentlig i menneskelig samhandling. I programmet til forestillingen skriver dramaturg Endre Sannes Hadland om hvordan innføringen av norsk scenespråk istedenfor dansk førte til teaterslag i Kristiania. Han nevner Hans Thies-Lehmanns teorier om det postdramatiske teatret og ideen om at europeisk teater beveget seg vekk fra at språket og teksten var den dominerende faktoren. I Ord sies det på en måte at språket skal være mindre viktig for kommunikasjonen, eller at språklig kommunikasjon er noe annet enn å forstå alt på grammatikalsk korrekt vis, men på den annen side snakkes det mye på et veldig tydelig norsk. Det gjør at selv om jeg vil fokusere på alle de andre tingene som skjer i rommet og som på mange måter er mer interessant – som hva som skjer med lyden og språket når jeg ikke forstår hva som sies – blir språket og ordene det hierarkisk dominerende. Kanskje kommer det i noen grad av at jeg er skolert sånn at jeg leter etter ordenes betydning først, og deretter fokuserer på andre semiotiske tegn i scenerommet, men det kommer også av at ordene blir gitt et semiotisk overtak i forestillingen. Mens jeg ser forestillingen, tenker jeg det kunne vært fint om materialet hadde fått en annen form. Det hadde egnet seg godt som en installasjon. Jeg tenker også på Dæhlins performance Sleep Locks The Bones som ble vist på Kunstnernes hus i fjor. Der lå publikum på matter på gulvet og lyttet. Mye av det dramaturgiske arbeidet i Ord har likheter med denne, men så er det noe med teaterformatet og konvensjonene som nesten kommer litt i veien for prosjektets flytende form. For forestillingen er innimellom ganske vakker, og jeg savner at jeg som publikummer får bedre anledning til å skru av alle forsøk på å forstå. Det er også det som blir ankepunktet. Det er hyggelig i rommet, kvinnene behersker materialet godt og premisset er interessant og potent, men forestillingen forsøker ikke å utfordre hverken aktører eller publikum utover dette. Jeg tror vi kunne tålt å bli mer desorientert og forvirret. For der Dæhlin i sine prosjekter utenfor institusjonene flere ganger har satt publikums oppfattelse og forståelse på prøve, er det som om hun her inngår litt for mye kompromiss med teaterhuset og publikum.