Dans i vårkvelden

Kompaniet Bøler Samvirkelag består av en rekke dansekunstnere og koreografer som har tilhold på Bøler Hovedgård. De er alle aktive i ulike kompanier og prosjekter og bruker Bøler Samvirkelag som plattform til å invitere inn andre koreografer og selv være utøvere. I forestillingen Balladen om Bøler Samvirkelag har de samarbeidet med koreografene Jonathan Burrows og Matteo Fargion. Utgangspunktet er disse koreografenes interesse for dans som musikk. Kompaniet opptrer også som orkester og fremfører all musikken selv. De åtte kvinnelige utøverne kommer inn på Studioscenen på Dansens hus og setter seg på gulvet til venstre i scenerommet. Scenen er uten inndekning, noe som i seg selv gir en nærhet mellom scene og sal og bygger opp under en estetikk som skal fremstå upretensiøs og direkte. Alle utøverne er kledd i hverdagslige klær med bukser og skjorter i ulike farger, mønstre og stoff. Dette underbygger den samme estetikken; det virker som de bevisst har holdt scenen og det visuelle utrykket enkel for å gjøre det hele er litt tilforlatelig, men også hyggelig og betryggende.

Hus og folk

Sammen begynner utøverne å spille og synge en sang om ulike former for hus, også Dansens hus, og som ønsker publikum velkommen. Noen spiller fiolin, tangenter, trommer og klokkespill, mens andre bare synger. Musikken gir meg assosiasjoner til 1970-tallet, og jeg tenker på Lillebjørn Nilsen og den tidens visebølge. Samtidig gir fiolinen musikken et folkemusikkpreg. Vokalens tydelighet oppleves nær og oppriktig. Det ligger en slags ironisk naivitet i sangen, men jeg hører også et ektefølt håp om å finne glede i de små tingene i livet. Dette håpet kjennes knyttet til tiden vi lever i og til en tro på at det finnes både livsglede og kjærlighet til tross for verdenssituasjonens alvor. Forestillingen er sånn sett også et forsvar for kunsten i tunge tider. Mens det synges, trekker to av danserne ut av musikkgruppen og begynner å danse. Dette bytter de på å gjøre underveis i hele forestillingen. Bevegelsesmaterialet er gjenkjennelig samtidsdans. De danser litt stakkato og de utfører en del bevegelser med hele kroppen på gulvet . Innimellom gjør de større bevegelser og løper rundt på scenen, og i andre sekvenser er det fokus på armer og mindre detaljer. Noen partier ser improviserte ut, mens danserne andre ganger møtes i synkrone bevegelser. Det er presist, men noen ganger leser jeg inn noe tiltenkt rufsete i uttrykket, som en slags anti-virtuositet hvor det viktigste ved dansen er gleden og samholdet, ikke kompleksitet og perfekt utførelse. Kanskje er det et ledd i å fremheve samtidsdansen som et uttrykk for danse- og bevegelsesglede på lik linje med mye annen scenisk dans, ikke som noe komplisert, utilgjengelig eller intellektuelt, noe den ufortjent ofte har fått rykte på seg for å være. Dansen har noe spontant og gledesfylt ved seg, og bevegelsene er lite underliggjørende. Sangen fortsetter, og nye par danser sine sekvenser. De synger om en hest, om eldgammelt brød og om en død dame. Alle aktørene på scenen har vært aktive i det norske danskekunstfeltet i en årrekke. Noen av dem har primært vært dansere, men flere av dem har de siste årene primært arbeidet skapende. Derfor blir jeg også glad av å se dem danse. I samtidsdansen, der koreografi og bevegelser ofte blander seg med andre kunstuttrykk, hender det at dansen og kroppens bevegelser kommer litt i bakgrunnen for noe mer konseptuelt, og jeg kjenner ofte en umiddelbar tilfredsstillelse ved å se kompetente aktører danse, og det er noe fint med at den middelaldrende kvinnekroppen får lov å ta plass på scenen på denne måten.

Savner brudd og aggresjon

Forestillingen er et avslappende overskuddsprosjekt, og selv om det er koselig, savner jeg et større brudd og mer ubehag. Det er helt tydelig at de har hatt det hyggelig når de har jobbet sammen om dette og at det har vært givende å jobbe med så mange kolleger, men som publikummer reflekterer jeg over at jeg blir sittende på utsiden og se inn på noe som oppleves internt og prosessorientert. Noe halter i kommunikasjonen og i formidlingen av prosjektets motivasjon. Mot slutten får musikken et crescendo som ender med at aktørene skrikesynger for fulle lunger. Jeg skulle ønske at dansen fikk en tilsvarende utvikling der også kroppene bryter løs fra det forsiktige som forestillingen har vært preget av, men istedenfor roes alt ned. Når forestillingen er slutt, og det blir stille på scenen, håper jeg at den skal fortsette. Den har bare vart i knappe 45 minutter, og jeg vil så gjerne at de skal gå lenger inn i ubehaget. Jeg tror det ville gitt meg en større forståelse av hvor denne forestillingen vil og hva som er grunnen til at den er laget. For selv om forestillingen kan leses som et forsvar for kunsten og for å finne gleden i livet, savner jeg aggresjon og en sterkere vilje til å understreke betydningen av nettopp disse tingene. Forestillingen smelter sammen med vårkvelden, det er lett å tro på lyset når solnedgangen lar vente på seg, men man kunne jo forsøkt å sparke mørket i magen allikevel.