S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Eline Bjerkan – 10. september 2020

Kunst som byutvikling

Landing vist på Bodø Biennale. Foto: Eline Bjerkan


Publisert
10. september 2020
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Dans Kunst

Bodø biennale

Bodø, 03-06.09.20

Av BAREDANS (Bodø Arena for Dansekunst) og SE KUNST (Se Kunst i Nord-Norge)

Flytende landskap Landing I byrommet

Centarium Aleksander Johan Andreassen Glasshuset

Biennale-utstillingen Kay Arne Kirkebø, Grethe Irene Einarsen, Anna Sigmond Gudmundsdottir Stormen bibliotek og Bodø kunstforening

Mirror Mirror Tom Lovelace Atelier NŌUA

Live radio: Mellom folk og dyr i Bodø Færøy/Jørgensen Stormen bibliotek

Hyper Hidro Sissy Alice Slyngstad Rensåsparken

SNAKK Bodø: Betydningen av Bevegelse performanceforedrag av Cecilie Lindeman Steen

SNAKK live kunstnersamtale

Kunst og stedsutvikling? debatt

m.m.


Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/kunst-som-byutvikling
Facebook

I tillegg til å forene sjangrene danse- og billedkunst, skaper Bodø biennale eksempler på hvordan kunst kan forme byrom.

Allerede idet flyet sklir inn på rullebanen blir jeg som reisende påminnet noe av det mest karakteristiske for Bodø by: Avstanden fra flyplassen er kort nok til at jeg, i løpet av en tjue minutters spasertur gjennom vennlig trehusbebyggelse, befinner meg i sentrum. På veien kan jeg se helikopter lande på taket av Nordlandssykehuset mens ruvende hoteller vokser seg stadig høyere langs kystlinja.

Er det rom for kunst her? På scenen foran meg har festivalen Bodø biennale satt sammen et panel som går til simultanangrep på dette spørsmålet. «Kunsten har ikke hatt noen rolle i utviklingen av Bodø», mener kritiker Anki Gerhardsen. «Dårlig byutvikling og få kunstinstitusjoner», supplerer arkitekt Even Aursand. «For lite medvirkning fra barn og unge», mener Nicole Natalie V. Furnes fra Ungt Kulturforum Bodø. Det kan virke som Bodø har en god vei å gå hvis byen med rette skal kunne titulere seg europeisk kulturhovedstad 2024.

Møter mellom folk, sted og kunst Da er initiativ som Bodø biennale velkomne. I tillegg til å legge til rette for offentlig debatt om byutvikling vises kunst fra både danse- og billedkunstfeltet i forskjellige ute- og innerom i byen. Programmet er et tverrfaglig ekteskap: I løpet av en kort vandring langs hovedgata i sentrum når man innom minimalistisk samtidskunst ved Atelier NŌUA, videokunst inne på et kjøpesenter, en podcastinnspilling ved biblioteket og flere danseforestillinger ved Stormen konserthus og Godtemplarhuset. Er du heldig støter du på mange hundre meter med tekstil-lianer, som ligger tett i tett på asfalten eller kveilet rundt trestammer, underveis. Viklet inn sammen med de stofflige ormene, eller kanskje i ferd med å rulle en av dem sammen, er utøverne Venke Marie Sortland, Sigrid Kopperdal og Ida Gudbrandsen. De deltar på biennalen med verket Landing, et prosjekt som fortoner seg som en kontinuerlig undersøkelse av flater og former, for ikke å si publikumsmøter, i bybildet.

Flere av biennalens programposter går på ulike vis i dialog med sine spesifikke omgivelser. Bestillingsverket Hyper Hidro Sissy av Alice Slyngstad, for eksempel, finner sted i en skråning bak en gammel svømmehall. Rødt scenelys er gjemt i krattet, noe som gir en dramatisk effekt når kvelden mørkner. En liten gruppe mennesker synger i kor. Både det som minner om forvridd messesang og absurdistisk, lettbeint pop kan høres fra buskene. Som en rød tråd i hele forestillingen er elementet vann. Det skylles og spyles. Utøverne sklir nedover skråningen på gummistøvler og Slyngstad selv forteller om en vannlekkasje hen kanskje, kanskje ikke, forårsaket under øvelsene. Det er som om utøverne ønsker å mane frem spøkelset til den nedlagte svømmehallen.

Arkitektoniske tegninger Et annet verk som står svært godt i relasjon til sine omgivelser er Kay Arne Kirkebøs animasjon inne i Stormen bibliotek. Det er lyst og høyt under taket inne i biblioteket, og på den ene veggen velter Kirkebøs blyantstreker seg ut ved hjelp av en projeksjon. Den siste endring er inspirert av plantegninger og konstruksjoner fra Bodøs bebyggelse, og består av enkle, geometriske former som vokser, deler seg og smelter sammen mens de flyter utover den store veggen. Det er presist gjort. Animasjonen er lite prangende, man kan godt oppholde seg i rommet en stund uten å legge merke til den, men når man først ser den er den altoppslukende. Den er enkel og monumental på samme tid, akkurat som Stormen bibliotek er det med sine stramme glassfasader, spisse vinkler luftige rom.

Sammen med kunstnerne Grethe Irene Einarsen og Anna Sigmond Gudmundsdottir utgjør Kirkebø årets biennale-utstilling, som også handler om stedsidentitet og stedsutvikling. Jeg opplever ikke at de to andre kunstnerne lykkes i like stor grad med sine verk i denne konteksten. Einarsen viser en rekke fotografier av tomme, slitne bygninger og øde landskap hvor bilder av tenåringer er redigert inn i motivet. Sammen med fotografiene kan man lese en rekke avisartikler som handler om fraflytting og sentralisering i Nordland. Tydeligst er bekymringen for at ungdommen må flytte fra hjemtraktene sine tidlig fordi mye av utdannelsestilbudet faller bort. Det er altså ingen tvil om at Einarsens verk er lokalt forankret, men i stedet for å by på sitt eget, selvstendige refleksjonsrom fremstår fotografiene mer som banale illustrasjoner til avisoverskriftene. I møte med Gudmundsdottirs malerier skjer derimot det motsatte: De store, abstraherte bildene med kolliderende fargepartier i sort, gull, hvitt og blått gir meg for lite å gå på når jeg skal forsøke å tolke motivene i en stedsspesifikk kontekst.

Når det er sagt, så kan stedstematikken like gjerne bli formidlet gjennom et fravær av tilstedeværelse, eller ved å belyse distanser. Britiske Tom Lovelace sin utstilling Mirror Mirror ved Atelier NŌUA er et eksempel på det. Inne i utstillingsrommet er et langt, mørkt tekstil drapert over noen stativ, slik at det ser ut som en fjellkjede. En videoprojeksjon i sanntid viser en tilsvarende skulptur, i et rom hvor kunstneren er til stede. Når jeg bøyer meg ned bak en av tekstiltindene i Bodø, gjør Lovelace det samme fra sitt lokale i London. Det skapes en intim relasjon mellom kunstner og publikum, en dynamikk som spilles opp mot og forsterkes av den geografiske distansen.

Kunst som foranderlig kraft Enkelte deler av programmet kunne ha blitt bearbeidet mer. Det såkalt performative talkshowet Live radio: Mellom folk og dyr i Bodø, av lydkunstnerne Yngvild Færøy og Søssa Jørgensen, ble innspilt mens publikum satt på stoler foran scenen og så på. Det handlet om ville dyr som trekkes mot bynære strøk når deres eget habitat ødelegges av mennesker. Teksten var både tankevekkende, morsom og informativ, og sammen med alle lydene av dyr som sniffet, grafset og krafset var selve lydverket en fornøyelse å lytte til. Likevel falt den performative delen i stor grad bort, det nærmeste vi kom var øyeblikkene hvor Færøy og Jørgensen tittet opp fra papirene sine og ut mot publikum. I tillegg gjorde tekniske problemer at det innimellom var vanskelig å høre det som ble sagt. Konseptet «liveinnspilling» ble brukt som trekkplaster i denne sammenhengen, men jeg tror publikumsopplevelsen ville vært bedre om det hele var spilt inn på forhånd. Da kunne publikum ha lyttet til podcasten mens de befant seg i en park, for eksempel, eller et helt mørkt rom hvor lydenes innvirkning på sansene virkelig kunne ha fått utspille seg. På samme måte hadde nok Cecilie Lindeman Steens finurlige og faglig kunnskapsrike performance-foredrag Betydningen av bevegelse kledd en mindre og mer bynær arena enn Store sal inne på Stormen konserthus – spesielt tatt i betraktning hvor godt omgivelsene spilte på lag med forestillingen da hun viste den i Hammerfest i fjor.

Alt i alt lykkes likevel Bodø biennale med å vise hvordan kunsten kan forme byrommet og, i forlengelse av det, hvordan vi mennesker oppfatter og forholder oss til verden rundt oss. Et påfallende konkret eksempel på dette, ble uttalt av arkitekt Aursand fra panelet nevnt innledningsvis. Etter å ha sett Slyngstads Hyper Hidro Sissy, ble han for det første oppmerksom på potensialet mørketida har for lyskunst i regionen. For det andre merket han seg bruken av vann som kreativ faktor, og la frem noen interessante forslag til hvordan vann kan prege byrom nå som klimaendringene fører med seg store mengder nedbør. Hvis flere nøkkelpersoner innenfor byutvikling kan la seg inspirere i samme grad, så har arrangement som Bodø biennale en verdi som vil vedvare lenge etter at festivalen er over.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no