Blant norske kulturarbeidere i Øst-Afrika

I 1952 gav den norske fotografen Arne Hverven ut filmen Safariland – blant n..... og ville dyr i Afrika. Det var en av de første norske fargefilmene, og på plakaten kan man se en halvnaken dame i bastskjørt med ringer rundt håndleddene, i ørene og rundt halsen og en kurv på hodet. Foran henne er det to brølende løver, og bak henne ser man sjiraffer, antiloper, jegere med spyd og en stråhytte. I bildet presenteres alle klisjeene om Afrika i en kondensert essens. Og det er denne essensen av eksotifiseringen som er utgangspunktet for kompaniet Kristinsdottir/Willysons forestilling Safariland. På Shamrock Pub på Grünerløkka sitter publikum på stoler rundt i hele lokalet. Langs den ene veggen er det en liten scene for et band, og på et par av veggene er det hengt opp skjermer det står «velkommen» på. I løpet av forestillingen skal skjermene også vise tegninger knyttet til handlingen. Noen nettbrett med de samme bildene står også på flere av bordene. Utover det ser rommet stort sett ut som en vanlig pub. Hildur Kristinsdottir, kledd i en mønstret og fargesterk kjole, åpenbart med afrikansk inspirasjon, og en blond parykk, ønsker velkommen, før hun gir ordet til skuespillerne Ivar Beddari og Håkon Mathias Vassvik. De har rollene som finnmarkingene Mattis og Tom Rudy fra «det rævpulte coverbandet Takt og tone» som i Rorbua-stil begynner å fortelle historien om Arne og Randy som drar på tur til Kenya i fotsporene til Arnes bestefar. Det er bestefaren som skal ha laget filmen Safariland, noe den aspirerende forfatteren Arne skammer seg over, men Randy har hørt antropologen Thomas Hylland Eriksen mene at filmen slett ikke var rasistisk, og at de bør reise til Kenya selv for å se. Kostymene er kreditert Kristinsdottir og Eilif Fjeld, og skuespillerne er i stor grad kledd i klær med afrikanske inspirasjoner uten at det ligner noen vanlig klesdrakt, sånn at det får et absurd preg. De har også på seg parykker og en form for hoppesko, som ligner rulleskøyter bare med spenst istedenfor hjul. Det siste viser seg å være ganske praktisk, fordi de blir høye og dermed synlige for alle i publikum. I tillegg til Beddari og Vassvik er Kristinsdottir og Eirik Willyson selv med på scenen i rollene som henholdsvis Randy og Arne. I en form som veksler mellom nordnorsk fortellerkultur og beskrivende teater med musikalske innslag, får vi etter hvert servert en mangslungen fortelling om norske kulturarbeidere som reiser på safari i Afrika. Randy forelsker seg i den 19 år yngre guiden, Michael, og ender med å gi ham hele tilskuddet på en million kroner som hun har fått av Kulturrådet i prosjektstøtte for at han kan skal bygge et kultursenter for barn.

Dramaturgi

I samarbeidet mellom Eirik Willyson og Hildur Kristinsdottir er førstnevnte primært ansvarlig for teksten og sistnevnte for regien. I 2021 gav Willyson ut romanen Odalen om en ung forfatter fra Odalen som debuterer med en roman med tittelen Odalen. I Safariland er også Arne en aspirerende forfatter fra Odalen. Willysons bok ligger på bordene på puben, noe som trekker linjer til tidligere arbeider og til et helhetlig kunstnerisk prosjekt. Karakterene Arne og Randy har også likheter med skuespillerne, Randy har for eksempel islandske foreldre og har studert på Akademi for scenekunst sånn som Kristinsdottir har, men rollefigurene har nok av ulikheter med opphavspersonene til at de fremstår som helstøpte, gjenkjennelige og noe overdrevne fiksjonskarakterer. Allikevel gir disse likhetene at den harselasen som settes i spill rundt den norske kulturmiddelklassen ligger svært nær å være satirisk over kunstnerne selv, og tatt i betraktning at de fleste i publikum på Shamrock også tilhører den samme klassen, ler man også av seg selv. Teksten er omfattende, og forestillingen varer i mer enn to og en halv time inkludert pause. Det hoppes fra Afrika til Finnmark og tilbake igjen, og ulike fortellerstemmer, handlingslinjer og fiksjonslag flettes inn i hverandre. Det bobler nesten i den tekstlige kreativiteten og fortellergleden. Denne boblingen har jeg sett hos kompaniet før, og den har tidvis gjort at forestillingene har mistet dramaturgisk fokus. I Safariland er dramaturgien derimot overraskende stram, og når jeg tror de holder på å miste fotfestet, drar de fortellingen sammen igjen til en gjennomført og kontrollert helhet. Jeg ser at de har fått med seg Siri Løkholm Ramberg som dramaturg, og selv om det er helt umulig fra utsiden å si hvem som har gjort hva i tekst- og dramaturgiarbeid, er det i hvert fall åpenbart at de har jobbet godt med teksten.

Rasisme og velmenthet

Arne og Randy skjønner at filmen er rasistisk, og de kjenner på ubehag knyttet til den kolonialistiske historien og rasismen, men har blindsoner når det gjelder egen ideologi. Spørsmålene rollefigurene stiller om hva som er rasisme og forsøkene deres på å forklare at noe som virker rasistisk i dag ikke var ment sånn, det var bare at de ikke visste bedre på den tiden, er gjenkjennelig fra samtaler mellom hvite mennesker. Det er morsomt når Randy i sin forelskelse i Michael holder en intens tale om hvor mye hun, og absolutt alle hun kjenner, elsker Bob Marley fordi det fremstår som det riktige. Her har hun også en diskusjon med seg selv om hvorvidt det er greit at hvite folk har dreads før hun konkluderer med at vikinger også hadde lignende fletter sånn at dreads ikke egentlig er kulturell appropriasjon. Det blir også komisk på den pinlige måten når hun prøver å forklare begrepet «melaninrik» som for å understreke hvor tolerant og opplyst hun selv synes hun er. Forestillingen balanserer hele tiden på en knivsegg mot det banale og den samme eksotifiseringen som de tematiserer og kritiserer, men den lykkes fordi den har selvironi som sitt sikreste kort. De fire skuespillerne spiller alle med stort komisk overskudd. Det betyr ikke at de overser rollefigurenes psykologi, som komediespill kan gjøre, men at de i utforskningen av karakterene tør å gå ut i overdrivelsen for å understreke karakterbristene og det absurde i motivasjonene. Pubteatret krever at forestillingen er lite selvhøytidelig. Den dynamiske måten regien har lagt opp til at hele rommet brukes på, skaper god stemning og et avslappet, men avklart forhold mellom scene og sal. Forestillingen hadde premiere i Kirkenes i samarbeid med Samovarteatret i mai før den ble spilt i Porsgrunn i juni. I november skal den spilles i Trondheim. Alle steder spilles den på lokale puber. Det er mulig forestillingen vil treffe ulikt avhengig av hvem den spilles for og rommet de har tilgjengelig, men å gjøre denne fortellingen i pubformat er en god idé fordi det underbygger fortellerkulturens overdrivelser og gir rom for det alvorlige i det uhøytidelige.