Samtidsmelankoli

«Bergen er ikke en by, men en tilstand i min sjel», sang Ole Paus. Det samme kan sikkert synges, eller kanskje heller sies, om Odalen. Dette dalføret i Innlandet er et sted man ikke kommer til eller passerer sånn helt uten videre. Det ligger liksom på sida av hovedtraseen (jada, jeg er fra Oslo og preget av det) og må derfor aktivt oppsøkes, noe jeg har rukket å gjøre en gang i mitt liv, for å dra på fest på en gård midt i dalen. I hvite bukser. Som endte opp som alt annet enn hvite etter at jeg m

åtte hjelpe til med å lempe svære vedkubber til det store bålet som utgjorde festens sentrum. Men de lokale hjemmebrygga godsakene virket som de skulle, og da spilte det etter hvert ingen rolle hvilken farge buksene mine hadde.

Indre og ytre landskap Det sies ofte, om hvor det nå er, at du kan ta gutten ut av stedet, men ikke stedet ut av gutten. Eirik Willyson er fra Odalen. Han har skrevet en roman som heter Odalen. Den handler om en ung mann fra Odalen som har skrevet en bok hvor den kvinnelige halvdelen i et ungt kjærestepar tar initiativ til å ta en fem år lang pause i forholdet slik at begge kan få tid til å realisere seg «på egne premisser». Fortellingen tar mange veier, avveier og sideveier, hvor en av de viktigste handler om en ung mann fra Odalen som sitter på Grønland i Oslo og forsøker å skrive bok. Kjæresten er medlem av Grusomhetens teater. Hun går på jobb hver dag til teatrets kjellerlokale i Hausmannsgate hvor hun holder på med heftige fysiske øvelser. Hun «realiserer» altså seg selv mens den stakkars bygdegutten sitter på soverommet i den trekkfulle leiligheten og stirrer på en romanåpning som ikke kommer av flekken.

Vi befinner oss med andre ord i et, for en del av oss, velkjent både indre og ytre landskap. På Black Box teaters store scene, i et rom inni rommet, står Eirik Willyson stramt oppstilt foran en mikrofon iført hvite bukser og lyseblå jakke. Han er flankert av en banjospillende Martin Langlie i knallrød genser. Veggene i rommet inni rommet består av sammenknytta bambus-stenger delvis dekket av molton. Over et banjotema som, med enkelte små nyanseringer, bare går og går, leser Willyson teksten med klar stemme, med en t-y-d-e-l-i-g-h-e-t som om noen har gitt ham i oppdrag å gjøre det. I det hele tatt: Karakteren er en av disse fortapte unge mennene fra bygda som livet herjer med, som liksom ikke har noen egen vilje. Der sitter han med sine undrende store blå øyne, strandet midt i et av byens hippeste strøk, og kan ikke annet.

Tindrende klart Historien, karakteren og omgivelsene som beskrives er på det nærmeste arketypiske. Vi befinner oss i mye av det samme landskapet som figurene i filmene til Joachim Trier beveger seg i. Og kanskje enda mer filmen Gritt, av Itonje Søimer Guttormsen, hvor den fortapte wanna be-kunstneren oppsøker, ja nettopp Grusomhetens Teater! Men jeg forfaller aldri til den kjedsomheten som ofte følger sånne assosiasjoner. Det er noe med språket til Willyson, hans verbale og fysiske tilstedeværelse og de stramme, tindrende klare, konsistente dramaturgiske valgene som gjør dette til noe unikt. Det er modig, og helt riktig, å la det samme banjotemaet gå og gå under hele første akt. Grunnen til at det funker er samspillet, de bittesmå nyanseringene, både i spill og tekstframføring som gjør at vi holdes konstant på tåhev. Samtidig er det noe betryggende tilbakelent, nærmest zen-meditativt over det repeterende banjotemaet og den messende stemmen.

Slik blir vi nennsomt malt inn i dette trivielle, absurde universet som det hviler en selvironisk form for samtidsmelankoli over. I teksten refererer han flere ganger til Robert Musils klassiske roman Mannen uten egenskaper som hovedpersonen sitter i en ørelappstol og leser. Referansen kan også spores direkte i både tematikken og språket. Mannen uten egenskaper forsøker flere ganger, og mislykkes, i å bli en betydelig mann og bestemmer seg for å «ta ett års ferie fra sitt liv for å finne en passende anvendelse for sine evner». Han er ikke en deltaker, han er en tilskuer. Han beskriver i detalj det han ser med lange setninger som munner ut i enkle konklusjoner, med en innbakt ironi som avslører hans syn på, og ubehag med, samtiden. Eirik Willyson gjør langt på vei det samme, hans figur er også en mann uten egenskaper. Og som Musil selv har han store vanskeligheter med å fullføre verket sitt.

I oppløsning I annen akt har Willyson og Langlie flyttet seg litt lengere inn i rommet inni rommet, som det er vanskelig å unngå å assosiere med det scenografiske konseptet i de to siste forestillingene til dramaturg Saila Hyttinens kompani Verk produksjoner. Men det har i seg selv ingen betydning. Fortellingen går videre, innom musikalske og rytmiske variasjoner i det innspilte kompet, helt til den på det nærmeste går i oppløsning, sammen med det som kommer ut av banjoen. Den langsomme finalen er vakker og underfundig på en måte som utgjør både et brudd og en naturlig avslutning.

Forestillingen er en slags romlig lydbok, står det i programteksten. Det er ikke usant, men ikke helt sant heller. Det performative elementet er, i sin klarhet og renskårne enkelhet, av mye større betydning enn som så. Eirik Willyson har vært i omløp i dette gamet lenge, som dramatiker, medskaper, utøver, produsent og kurator. Fortellingen og landskapet den utspiller seg i er velkjent. Og likevel kjennes det, med Odalen, som om han kommer inn fra sidelinja med noe vi ikke har sett før.