Det marginale mennesket

Fem dansere kommer inn på hovedscenen på Dansens hus. Scenen er tom, og veggene er bare. Aktørene er kledd i mørke, våte hverdagsklær, som om de har dusjet med dem på. Ansiktene er avmålte, øynene er tomme, noen av dem har kontaktlinser med mønster, og sammen med det våte håret minner de meg alle sammen om karakterer fra filmen Trainspotting, som skildret et skotsk rusmiljø på 1990-tallet. I tillegg til fremtoningene er det noe med utilpassheten de uttrykker som gir meg assosiasjonen. Det virker litt som danserne forsøker å skjule seg for verden på en åpen scene der det ikke finnes gjemmesteder. Når de begynner å bevege seg, er det på en måte som føles påtvungen samtidig som den er ukontrollert, noe som også gir assosiasjoner til psykiatriske institusjoner og tvangstrøyer. Dansen er brå og stakkato, og danserne bruker hele kroppen til å gjøre store bevegelser og små, hakkete gester. En av danserne begynner å skrike før flere følger etter. Mens jeg reflekterer rundt om det de gjør kan betegnes som tvangshandlinger, slår det meg hvor ofte dans brukes til å skildre frihet og glede og hvor sjelden det til sammenligning brukes om desperasjon og psykisk sykdom. En av danserne er kledd i en t-skjorte med påskriften «Doing good», en tekst som særlig innledningsvis fremstår ironisk. Plutselig legger jeg merke til skogslyder over høyttaleranlegget. Jeg hører lyden av sildrende vann, plasking og det som virker som føtter på tur i et myrlandskap. Etter hvert hører jeg også fuglelyder, og skogen og naturen trer tydeligere frem i rommet. I dette lydlandskapet introduseres det stemmer som synger, som et slags kor. Det er pent og koselig og blir en kontrast til den mørke scenen og de kantete bevegelsene til danserne. Koreografien virker mer knyttet til menneskenes indre liv enn til naturen rundt dem, og lyden understreker avstanden. Koreografien veksler mellom ensemblepartier og sekvenser der danserne fremstår som individer; de ruller på gulvet, reiser seg raskt opp og faller ned igjen. Det gir det hele et preg av beslutningsvegring, som om de begynner på noe som ikke fullføres.

Igangsettelse av noe

I programteksten fra Dansens hus står det at Jeg brakk er «en igangsettelse av noe». Jeg leser det som at det er opp til tilskueren å reflektere rundt hva det er forestillingen igangsetter. Det står også at det er en utforskning av om en «lassis, en lømmel, bærer i seg en mulighet for noe annet. Noe vilt. Noe helt.» Forestillingen viser frem mennesker i limbo, noen som kanskje har falt ut av samfunnet, og potensialet og utfordringene som ligger i utenforposisjonen. Koreograf Ole Martin Meland, som også er med på scenen, har bakgrunn som danser i Carte Blanche. Det kan man se i bevegelsesmaterialet, der det både finnes et ønske om å påpeke problemstillinger som ligger utenfor verket og å rendyrke kroppen som meningsbærer. Aktørene utviser svært god kroppskontroll, og det er gjennomgående noe virtuost i dansen og estetikken. Universet som etableres på scenen er gjennomført og ligner ikke andre universer. Danserne drar skjortene sine over hodet sånn at halsene deres ikke lenger er synlig. De minner meg alle om karakteren Døden, kanskje mest fra bildet Pesta i trappen av Theodor Kittelsen fra 1896. Det er noe eventyr- og zombieaktig ved dem som understreker temaet å være utstøtt. De danser i tettere formasjoner enn før, som for å understreke et slags fellesskap før de kaster kasteknall på gulvet, en slags blanding av kinaputter og konfetti. Jeg skvetter litt første gangen; intensiteten som er bygget opp i rommet forsterkes ytterligere av de plutselige små smellene. Koreografien utforsker kroppens begrensninger, og danserne utfører bevegelser som ser ubehagelige ut. De bøyer seg ned så langt det går med overkroppen mens de står med rette ben og fortsetter å gjøre gjentakende, raske, simultane bukkebevegelser. Det ser kvalmende og svimlende ut, men de fortsetter. Når bevegelsene dras helt ut i ytterpunktene for fysisk velvære og eksplisitt viser frem en form for smerte, styrkes ideen om det marginale mennesket. Nå er ikke det første gangen noen har danset i ubehag på en scene, det har vært gjort siden Ludvig den fjortende, men her er det ikke snakk om å lide for skjønnheten eller om å fremme et overmenneskelig ideal; det handler om å vise frem en kropp som ikke tilpasser seg det vi tenker på som normalt. Med det utfordres også tilskuerens blikk. Det finnes noe vakkert og grenseoverskridende i bukkingen, men det er også en fremvisning av akkurat disse kroppenes evner, som det finnes noe fascinerende i.

Bruddet med det normale

Plutselig blir det helt mørkt i rommet. En dronete og pipete lyd spilles av over anlegget. Scenen forblir mørk en stund, men fylles med scenerøyk. Når lyset kommer på, sitter det bare én danser på scenen. Det er noe post-apokalyptisk ved rommet og måten mørket og røyken dekker det. De andre danserne kommer inn igjen etter hvert, men det er som om det har skjedd noe med fellesskapet som legger en ekstra dimensjon til utenforskapet. Denne siste delen prøver tålmodigheten min, men det oppleves også nødvendig å gå inn i det repetitive og dra ut tiden; det gjør noe med oppmerksomheten i rommet, og også publikum blir med på den transelignende tilstanden. Forestillingen hadde urpremiere i Bergen i november, og i Bergens Tidende mente kritiker Grethe Melby at aktørene så ut som mennesker fortapt i drosjekø. Kanskje var det begynnelsen av julebordsesongen som gjorde det, men selv om jeg er enig i at aktørene på mange vis fremstår normale, om enn i en unormal situasjon, så opplever jeg at styrken ligger i utenforskapets parallelle logikk. I den post-apokalyptiske avslutningen er det som om forestillingen spør hvem vi er som mennesker hvis strukturene og logikkene vi støtter oss til for at vår verden gir mening, forsvinner. Det er mulig jeg leser det inn fordi den politiske situasjonen kjennes så fremmed om dagen, men i koreografien ligger det noe opprørsk som, i hvert fall innenfor den sceniske virkeligheten, har et revolusjonært potensial. Jeg brakk utforsker utenforskapet både i fysisk og i en mer metaforisk forstand. Til tross for at kroppene på scenen er kapable og sterke, gjør de uvanlige bevegelsene at de ikke ligner på majoritetenes kropper, men minner om kropper som har utfordringer knyttet til rus eller sykdom. Men når denne forestillingen lykkes så godt som den gjør, er det ikke bare fordi den etterligner eller uttrykker sympati med de som ikke evner å tilpasse seg, det er fordi koreografien utforsker normaliteten ved å bryte med den.