Middag og midtlivskrise

Filmen My dinner with André kom ut i 1981 og handler om de to gamle vennene og kollegene Wallace Shawn og André Gregory, som møtes til en middag på en restaurant i New York. De kjenner hverandre fra byens teaterliv; Shawn er dramatiker og skuespiller, men har ennå ikke fått sitt store gjennombrudd, og Gregory er en vellykket teaterregissør. De to kollegene har ikke sett hverandre på mange år, etter at André sluttet med teater for å leve et omflakkende liv omkring i verden på jakt etter meningen med livet. Karakterene er virkelige personer, og Shawn og Gregory spiller versjoner av seg selv. Hele filmen utgjøres av denne samtalen mellom de to kollegene, og dramaturgien følger restaurantbesøkets oppbygning. Fordi filmen er så tekstbasert og bare utspiller seg på ett sted over kort tid, og består av en samtale som blant annet handler om teater, er det egentlig rart at den ikke oftere er blitt tatt til scenen. I norsk sammenheng kan jeg bare se at det er blitt gjort en gang tidligere, da Det Vestnorske Teatret satt den opp i regi av Miriam Prestøy Lie i 2021. I den oppsetningen hadde teatret fått låne en bar på Hotell Terminus i Bergen og dermed plassert forestillingen midt i restaurantatmosfæren. På Oslo Nye Teater blir 40 publikummere derimot geleidet opp bak scenen og inn på hovedscenen der teppet er nede og klappstoler er spredt rundt på gulvet. Det er ingen annen scenografi. Skuespiller Mari Dahl Sæther, som skal spille Wally, tar publikum i mot og sier at det er lov å flytte på stolene, før hun glir inn i rollen og begynner på replikkene. Filmen begynner med Wallys indre monolog på vei til restauranten, og den fremsier Sæther nå direkte til oss. Gjennom monologen virker det som at dramaet utspiller seg på samme tid som filmen, for hun snakker om å måtte kjøpe frimerker og gå på postkontoret for å sende manus. Allikevel er det av en eller annen grunn gjort enkelte moderniseringer: «Kopimaskin» er byttet ut med «printer», og hun nevner også at hun hele tiden sjekker telefonen for å se om agenten har ringt. Når middagen tar til, kommer Eldar Skar som André inn på scenen. Mens Sæther er kledd i brun cardigan og litt anonyme klær, har Skar på seg svarte bukser og svart høyhalset genser, som en mannlig kunstnerklisjé fra 1980-tallet. Skuespillerne setter seg på to stoler som står inn til sceneteppeveggen, men veldig langt fra hverandre. Jeg vet ikke om det er gjort for å symbolisere en mental avstand mellom de to kollegene som ikke har sett hverandre på mange år, men det gjør at det ikke går an å se på begge to samtidig. I hele første del er det nesten bare André som snakker. Han forteller blant annet om å ha vært hos den legendariske regissøren Jerzy Grotowski i Polen, om ritualistiske verksteder i skogen, om en buddhistisk munk som flyttet inn med familien hans i seks måneder og om reiser til Tibet. Etter hvert dreier samtalen seg mer om hva det er å søke etter meningen med livet. Hva innebærer egentlig Andrés selvrealisering, hvilken rolle spiller kunsten i det og hvordan kan en mann som Wally, som forsøker å få livet og økonomien til å gå rundt, egentlig forholde seg til disse spektakulære personlige prosjektene? En forestilling som er så tekstbasert som denne krever hovedsakelig to ting: Den krever en god tekst og et grundig skuespillerarbeid. Skuepillerne har ikke her noe annet de kan lene seg på enn tekstformidlingen. Det krever også at de har jobbet med teksten sånn at de forstår den og dens motivasjon. Når forestillingen er basert på en tekst som er oversatt fra et annet språk, må denne oversettelsen være presis nok til at fremmedspråket ikke skaper avstand. I denne forestillingen er det en del språklig rusk i oversettelsen, noe som også gjør at jeg lurer på hvor godt teamet har jobbet med teksten og hva den vil. Når André i filmen snakker om en prest på Long Island, sier han at vedkommende er av typen som bare snakker om «communism and birth control». På scenen er dette blitt til «kommunisme og fødselskontroll». Jeg vet ikke hva fødselskontroll er eller hva skuespillerne tror det er, men det som menes i originalen er i hvert fall prevensjon. Replikken er i seg selv interessant både fordi den plasserer André i et øvre middelklassemiljø på Long Island, og den viser til forskjeller i oppfatninger om seksualitet og religion. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at teamet ikke har vært så interessert i hva kommentaren om presten egentlig sier om André, samfunnet han er del av og tiden han lever i. Det er også annet slurv. «Last will and testament» er blitt til «siste ønske og testament», og ikke bare «testament». Når André snakker om at han har feiret 20 års bryllupsdag med kona, er «anniversary» blitt oversatt til «jubileum». Og når de snakker om en bil som er blitt vasket så den skinner, på engelsk «glows», er det oversatt med «gløder», som om noen hadde vært borti den med ild. Wally snakker også om et tre der grenene og røttene er fjernet. Den engelske replikken hevder at den da ikke er et tre, men «just a log», noe som oversettes til at det bare er en «kubbe». Men selv om «log» kan bety både «kubbe» og «stamme», er det åpenbart at Wally mener det siste. Det står i programmet at oversettelsen er gjort av Ola E. Bøe og ensemblet, men dette virker så slapt at jeg nesten mistenker at KI har vært involvert. Når disse tingene ikke er blitt oppdaget underveis i prøveperioden, blir jeg usikker på hvor grundig de egentlig har jobbet med teksten, og om de har diskutert hva karakterene mener med det de sier. Noe av det samme skjer når de snakker om Adolf Hitlers arkitekt, Albert Speer, og etternavnet uttales på engelsk, med i-lyd og tynn s. Vet de da ikke at Speer var tysk? Har de tatt innover seg hva det innebærer, og spurt seg selv hvorfor karakterene i det hele tatt snakker om ham? Skar og Sæther har tatt på seg krevende oppgaver, og de prøver å fylle den eksistensialistiske teksten med liv, men jeg blir ikke overbevist om at de vet hva teksten vil eller hvem Wally og André er. Det skal sies at jeg også er usikker på hva manuset og filmen vil, og jeg opplever at det er en kvalitet i teksten at den er åpen og undrende. Men rent skuespillerteknisk vil jeg gjerne tro på at karakterene selv tror på det de sier, at de selv tenker at det står viktige ting på spill og at samtalen deres dreier seg om eksistensielle spørsmål. Det krever et bedre tekstarbeid enn det virker som de har gjort her.  Det er gjennomgående uklart om Sæther spiller Wally som mann eller om de har skrevet karakteren om til en kvinne. Først tenker jeg at det ikke er så viktig. Teksten skal kanskje få lov til å spille sin egen rolle uten at kjønn er en relevant størrelse, men til slutt opplever jeg at denne usikkerheten også preger spillet, for det er som om Sæther heller ikke vet hvem hun spiller. Dette skriver jeg ikke fordi jeg mener denne teksten trenger method acting eller fordi hun burde gjort seg mer «mandig» hvis hun faktisk spiller en mann, men fordi formidlingen halter når de ikke klarer å overbevise meg om hvem de er, både når det gjelder hvilken relasjon de har til samfunnet eller hvilket kunstsyn de sitter med. Det er først i den siste monologen det er gjort en endring som plasserer kjønnet. Der Wally i originalen ser en butikk der han en gang kjøpte en dress sammen med faren sin, er det nå endret til «kjole». Men jeg skjønner ikke hvorfor denne spesifikasjonen kommer så sent, etter at alt er sagt, for den gir ingenting til lesningen. Min middag med André er en tekst som føles veldig knyttet til 1980-tallets kunstliv i New York, men som samtidig oppleves overraskende presis i relasjon til vår tid. Når de to karakterene snakker om teatrets død og at scenekunsten spilte en viktigere rolle i samfunnet og folks liv før, kjenner jeg på det prekære i rommet vi befinner oss i på Oslo Nye Teater. Samtidig finnes det en avstand i tid mellom oss og André Gregory. Han representerer en kunstnertype jeg er usikker på om finnes lenger: En mann som er trygg i sin klasseposisjon, som tar for gitt sin mulighet til å forlate kone og barn for å drive kunstneriske selvrealiseringsprosjekter på den andre siden av jordkloden, og som har så mye penger at han ikke trenger å bekymre seg om å jobbe for å leve. Det finnes også noe sokratisk i dialogen og ideen om at det er gjennom samtale man kommer frem til nye erkjennelser. Teksten oppleves derfor som allmennmenneskelig i det at vi hele tiden undrer oss over tilværelsen og vår materielle og åndelige plass i den, men ikke tidløs fordi den avspeiler produksjonsforhold som er sterkt knyttet til tiden den utspiller seg i. Men på scenen på Oslo Nye Teater er det ikke tenkt langt nok om tiden, stedet, menneskene som befinner seg der eller det de snakker om.