Det prekære i kulturpolitikken

Det er under en måned til stortingsvalget, og det er nok av viktige ting å diskutere. Som vanlig har kulturpolitikk fått lite oppmerksomhet, noe som har vært påpekt av flere. 4. august var for eksempel Christopher Pahle på Dagsnytt 18 og diskuterte mangelen på kulturspørsmål i mediehusenes valgomater med VGs Eva Therese Grøttum. Grøttum fremhevet at de hadde valgt temaer som folk var opptatt av og at kultur ikke var blant disse. Dette har hun selvfølgelig rett i, men jeg synes allikevel det er rart at kulturpolitikk ikke diskuteres mer i forkant av akkurat dette valget. Det står nemlig mer på spill enn noen sinne. Forskjellene mellom blokkene har økt, og hvem som får mest makt vil derfor i større grad enn før påvirke hvilken kulturpolitikk vi får og i neste omgang hvilket samfunn og hvilket demokrati vi får. Det gjør at det i forkant av årets valg er ekstra viktig å belyse kulturpolitikkens betydning og konsekvenser. Den store forandringen i det kulturpolitiske landskapet handler mye om en grunnleggende endring i partiet Høyres syn på kultur. Det har ikke skjedd over natten, men har vært en gradvis utvikling som har ført til at Høyre nå går til valg på en politikk som er mer kunstfiendtlig enn det de har pleid å stå for. I partiets alternative forslag til statsbudsjett for 2025 er det foreslått et kutt i Kulturfondet på 174 millioner kroner, og i partiprogrammet for neste periode er fokuset i kulturpolitikken på økt innslag av private penger i kulturfinansieringen og mindre byråkrati, noe som tidligere har vært en eufemisme for svekking av finansieringen. Dersom Høyre får makt sammen med Fremskrittspartiet, som lenge har vært for mindre offentlig finansiering av kunstfeltet, står vi i fare for å få et varig svekket kulturliv i Norge.

Høyre og kulturen

Da jeg i fjor leste boken Keiseren og eplekvistene av Norges første kulturminister, Høyremannen Lars Roar Langslet fra 1987, ble det klart for meg at Høyres kulturpolitikk på denne tiden ikke skilte seg mye fra det som er venstresidens politikk i dag. Langslets bok inneholder flere ting som er gjenkjennelig Høyre-politikk; den er skrevet før nedleggelsen av NRK-monopolet, så den inneholder engasjement for en kommersialisering av tv-sektoren, han er positiv til mer private penger i kulturen og innslag av markedsstyring. Men jevnt over kommer hans Høyre-politikk til uttrykk som et forsvar for kunstnerisk frihet. I 1987 var de kommunistiske regimene i Øst-Europa inne i sin siste fase, og for Langslet er det i lys av disse regimene viktig at staten ikke kontrollerer kunsten. Han er tilhenger av armlengdes avstand, sterk offentlig finansiering av institusjonene og Norsk kulturfond fordi han mener det garanterer et fritt og ikke statsstyrt kulturliv. 1987 er lenge siden, og kulturpolitikken i dag kan ikke bygges på utfordringene fra forrige århundre. Men vi skal ikke så langt tilbake i tid før Høyres kulturpolitikk så annerledes ut enn den gjør i dag. Hvis man leser Høyres partiprogram for perioden 2009-2013 står det blant annet at de ønsker å styrke «de frie gruppene og ensemblene». De vil også styrke «fagmiljøene (...) utenfor Oslo, som bl.a. regionale filmfond, nettverk for scenekunst og operanettverket» og «norske utdanningstilbud innen kunst». I tillegg vil de «støtte våre bærende nasjonale kulturinstitusjoner.» Mest slående med programmet for perioden 2009-2013 er faktisk hvor omfattende det er på kulturområdet og hvor mange konkrete ting partiet løfter frem. Partiprogrammet for perioden etter, fra 2013-2017, er mye magrere, men også det slår fast at de vil «sikre statlig finansiering av sentrale kulturinstitusjoner og fjerne statlige innholdsmessige føringer overfor kulturinstitusjonene». Høyre fikk regjeringsmakt og kulturminister etter valget i 2013. I de første årene av perioden, da Thorild Widvey var kulturminister, ble det gjennomført flere tiltak som hadde et tydelig Høyre-preg og som var i tråd med den tradisjonelle politikken til partiet. Widvey fikk innført gaveforsterkningsordningen, en ordning som garanterte at de kulturaktørene som fikk private gaver også fikk en ekstrabevilgning fra staten på en andel av den opprinnelige gaven. Hun opprettet også Talent Norge, en økonomisk satsning på unge talenter. Gaveforsterkningsordningen ble avskaffet da Arbeiderpartiet og Senterpartiet dannet regjering i 2021, men Talent Norge er fremdeles aktivt. Begge disse ordningene har et tydelig Høyre-stempel. Gaveforsterkningsordningen er et tiltak som premierer privat giverglede, mens Talent Norge er en økonomisk satsning på unge enkeltkunstnere og virtuositet. At gaveforsterkningsordningen ble avskaffet nesten umiddelbart av den rødgrønne regjeringen, viser hvordan det har vært betydelige uenigheter om virkemidlene staten bør bruke for å finansiere kunsten. Samtidig er disse eksemplene relativt små satsninger, og selv om gaveforsterkningsordningen gav de kapitalsterke mer innflytelse over kulturlivet på bekostning av faglige utvalg, og derfor etter mitt syn var en dårlig idé, undergravde den ikke den bærende ideen om at et sterkt norsk kulturliv er avhengig av offentlige midler.

Forenklingsreform og fondskutt

I de åtte årene Høyre satt med makten i ulike konstellasjoner fra 2013 til 2021, skjedde det en stille og gradvis endring som påvirket hele kulturfeltet. Fra og med budsjettåret 2015 ble den såkalte ABE-reformen innført. Den skulle føre til effektivisering i offentlig sektor og var i utgangspunktet ikke en reform for kulturfeltet. Det er også først fra og med 2017 reformen omtales i Kulturdepartementets budsjetter. ABE står for «avbyråkratisering og effektivisering» og innebar at offentlige virksomheters tilskudd ikke ble justert for lønns- og prisvekst. Kuttene påvirket både kunstskapelsen og billettprisene. Når Høyre i sitt partiprogram for kommende periode skriver at de vil gjennomføre en «forenklingsreform for kulturlivet» som skal minke byråkratiet i sektoren, er det vanskelig å se for seg at dette er en reform som skal gjennomføres uten at målet er å kutte tilskuddene. Det at Høyre nå ønsker seg mer mangfold i kulturfeltet «med sterkere vektlegging av kulturens næringspotensial», betyr nok i klartekst at de vil at kunstnere og institusjoner skal øke sine egeninntekter. En av de mest påfallende endringene i Høyres kulturpolitikk finner vi i deres alternative statsbudsjett for 2025, der de foreslår et kutt i bevilgningene til Norsk kulturfond på 174 millioner kroner. I 2025 var overføringen fra statsbudsjettet til Kulturfondet i underkant av 1,015 milliarder kroner. Et kutt på 174 millioner kroner er mer enn 17% av totalbeløpet. Hadde dette vært reell politikk, ville det ha rammet det norske kunst- og kulturfeltet hardt. I løpet av de siste fire årene der Arbeiderpartiet har hatt ansvar for Kulturdepartementet, har tilskuddene til Kulturfondet fra statsbudsjettet økt litt hvert år, primært fordi tilskuddene er justert for prisvekst, men hvis vi omregner til 2024-kroner og sammenligner med budsjetter som Høyre hadde ansvar for sammen med Venstre, er overføringen til fondet i det alternative statsbudsjettet omkring 130 millioner kroner lavere enn det Solberg-regjeringen bevilget i det prepandemiske året 2019 (se fotnote i faktaboks) og 167 millioner lavere enn tildelingen deres for 2021. Forslaget om å kutte i Kulturfondet er derfor ikke bare en gjeninnføring av Høyres politikk etter fire år med Arbeiderpartiet ved roret, det er en grunnleggende endring i Høyres egen politikk. Retorikken skiller seg skarpt fra den Høyre førte før Erna Solbergs tid i regjering, men de mest drastiske forslagene er enda nyere. De siste ti årene har det vært mer offentlig debatt om finansiering av fri kunst. Sløseriombudsmannens kampanjer mot kunsten og Kulturrådet fikk sette agenda, og Fremskrittspartiet kastet seg på. Denne motstanden mot offentlig finansiering ser ut til å ha nådd Høyre, og resultatet er en mer kunstfiendtlig politikk som åpner for en større markedsstyring av kunsten, også den som er lite kommersielt rettet. Siden Høyre heller ikke vil justere tilskuddene til Statens kunstnerstipend, vil deres politikk føre til en dårligere kunstnerøkonomi, færre kunstprosjekter og dyrere billetter.

Er det så farlig?

Når kultur får lite oppmerksomhet i valgkampen, tror jeg det henger sammen med en generell holdning om at kulturpolitikk ikke er like viktig som andre politikkområder. Kultur er heller ikke et stort samfunnsøkonomisk felt. I 2025 går 0,83% av statsbudsjettet til kulturformål, en andel som skal være rekordhøy, men som allikevel er et lite beløp i den store sammenhengen. Mesteparten av kunsten og kulturen som skapes i Norge, lages for lite penger, og med kutt av den størrelsesordenen Høyre går inn for, er det mange tiltak som ikke vil kunne klare seg. Flere kunstnere vil måtte finne andre måter å livnære seg på, og resultatet vil bli et svekket tilbud til befolkningen. Dette er i seg selv en svært kjedelig utvikling i den forstand at kulturtilbudet vil bli mer ensrettet og kommersialisert, men det er også en fare for demokratiet. Et fritt kulturliv sikrer oss et mangfold av ytringer både i form, sjanger og innhold, og det tilfører kunnskap og glede til mottakerne og gir oss noe vi kan bryne oss på. Kunst er ikke bare for de spesielt interesserte. Når det lages så mye som det gjør nå, er den offentlig finansierte kunsten tilgjengelig for store deler av befolkningen over hele landet. Kunst er i seg selv et demokratisk gode. I tillegg er demokratiet avhengig av meningsbrytning, og det handler ikke bare om at alle skal ha rett til å si det de mener. I grunnlovens paragraf 100 står det at det skal legges til rette for et åpent og opplyst offentlig ordskifte. Det bør også gjelde tilrettelegging av ulike former for ytringer, og kunstytringer er en del av dette. For både det å skape og det å oppleve kunst er grunnleggende menneskelige handlinger. I land rundt oss får fascistiske strømninger stadig sterkere fotfeste. Kampen mot fascismen bør være en av vår tids viktigste saker. Å slå ned på et fritt, mangfoldig, eksperimentelt og utfordrende kulturliv er noe av det første autoritære ledere gjør. Det skjønte Lars Roar Langslet i 1987. Han så hvordan regimene i Øst-Europa ikke hadde tillatt kunsten å være fri, og han så offentlig finansiering av kunsten med armlengdes avstand som en garanti for fravær av statlig styring av kunsten. Med dette mener jeg ikke at Høyre er i ferd med å bli et fascistisk parti, men jeg mener at de ikke i stor nok grad forstår hvorfor en sterk kultursektor er et forsvar mot det totalitære. De hadde heller ikke trengt å lete lenge i sin egen historie for å finne argumenter for styrking av kulturen i lys av denne trusselen, men de har valgt en annen retning. Denne retningen bør velgerne være oppmerksom på, og en større debatt om kulturpolitikk vil kunne synliggjøre hvilke spørsmål vi står overfor. Ved tidligere valg har Høyres kulturpolitikk garantert at Fremskrittspartiet ikke har fått gjennomslag for sine forslag som ville ha innebåret en rasering av kulturlivet som vi kjenner det. Fremskrittspartiet har ikke vært tilstrekkelig opptatt av kultur til at de har fått hånden på rattet på kulturfeltet i regjeringsforhandlinger, og Høyre eller Venstre har fått kulturministeren. Nå som Høyres politikk i mye større grad ligner Fremskrittspartiets, vil de ikke lenger garantere for en opprettholdelse av kulturfeltet slik det er i dag. Det er en ganske dramatisk endring som kan påvirke hele samfunnet. Derfor er det rart at vi ikke diskuterer kulturpolitikken mer før dette valget.