Et veiskille i norsk kulturpolitikk?

Det er flere teaterinstitusjoner som sliter i disse dager. Som skuespiller og regissør Mathis Herman Nyquist fremhever i en kronikk i Aftenposten, kan det godt tenkes at Oslo Nye Teater bare er først i rekken. Andre skal få mene noe om hva som må og bør gjøres med Oslo Nye Teater. Teateret skal, bør og må tåle kritikk når det gjelder innhold, programmering og profil. Men Oslo kommune bør se verdien av hva det er å holde et teater og vite at de har muligheter til å påvirke hva teater er og skal være gjennom en ansvarlig eierdialog. De bør også forstå den samfunnsmessige forpliktelsen kommunen har for dette teatret spesielt og for en levende kulturby generelt. Det vi nå er vitne til ser på utsiden ut som en form for kulturpolitikk som gir assosiasjoner til land vi ikke liker å sammenlikne oss med. En nedleggelse eller stor innskrenking av teatrets tilbud kan skape en farlig presedens der den politiske innblandingen og uforutsigbarheten ikke bare i ytterste konsekvens er en trussel for den frie kunsten, men også griper langt inn i kunstens autonomi og det frie rommet scenekunst er og skal være. Men tendensen og diskursen er ikke ny i europeisk sammenheng. I 2013 beskrev den tyske regissøren og teatersjefen Thomas Ostermeier hvordan europeiske politikere over tid har nedskalert kulturbudsjettene. I artikkelen «Teater i den kapitalistiske realismens tidsalder» som ble publisert i norske LeMonde Diplomatique i april 2013 skrev han: «Selv prinsippet om en delvis omfordeling av rikdom, som borgerskapet etablerte på 1700- og 1800- tallet, står nå i fare”. Med brede referanser til tysk kulturhistorie iakttar han kulturpolitikkens etablering i kunstinstitusjonene: «I den såkalte ”gründertiden” like etter opprettelsen av Det tyske riket i 1870-71, ble alt det [institusjoner, omfordeling av rikdom etc.] oppfunnet- eller i det minste institusjonalisert, og dermed overlatt til de offentlige myndigheters ansvar- som i dag er alvorlig truet: offentlig transport, skoler, universiteter, biblioteker, parker, osv. På den tiden betraktet borgerskapet staten som utrykk for en materiell og åndelig kraft. I dag er den bare en hindring for dets berikelse.» Han løfter også fram det paradoksale ved at de som tidligere var kritikere av institusjonene, den tradisjonelle venstresiden, nå er blitt dens fremste forsvarere. Ostermeier advarer særlig mot institusjonskritikken der den kan tjene som argumenter for en markedsliberalistisk tankegang for politikere som ikke ønsker å investere i kunst og kultur.

Det er ikke første gang eksistensgrunnlaget til Oslo Nye Teater er truet og det er et sterkt folkelig engasjement for teatret. Sist gang debatten raste var i 2012. Daværende kulturbyråd Halstein Bjercke (V) foreslo en omstrukturering av teateret til et prosjektteater som skulle satse på frie grupper og kompanier framfor et fast ensemble. Bjercke fikk støtte av blant annet regissør og professor på Kunsthøgskolen i Oslo, Hans Henriksen, som publiserte et støttende innlegg med tittelen Teatrene trenger store forandringer. Teatersjef Erik Ulfsby ved Det Norske Teatret tok for seg tesene til Henriksen, og under tittelen Skremmebilete av norsk teater kunne han saklig ugyldiggjøre en rekke av Henriksens hypoteser. Ulfsby, med flere, markerte tydelig avstand mot omlegging til en prosjektteatermodell. Det var også påfallende at de ansatte på teateret ikke opplevde å bli hørt eller informert. Selv om kulturpolitiske modeller fra Belgia og Nederland med hus uten faste ensembler høres frigjørende ut for kunsten, så er det også et hinder for kontinuitet og utvikling. Tryggheten og kompetansen som trengs for å kaste seg ut i det usikre og uoppdagede krever også økonomi og infrastruktur. Tanken om å omgjøre en institusjon med faste kunstnere til et prosjektteater er også et brudd med en kulturpolitisk tankegang som har preget Norge siden etterkrigstiden, en tankegang som har sikret en kontinuerlig finansiering og oppbygging av norsk scenekunst. Et annet påfallende element med Bjerckes forslag den gang var at Oslo kommune allerede var med å finansiere en «prosjektteaterscene», nemlig Black Box teater, som samtidig ble foreslått kuttet med 300.000 kroner. Vi var flere som stusset over hvordan Oslo Nye Teater skulle gjøre så og si det samme som dem. Og samtidig som de skulle outsource verksteder i egne selskaper og bli et «talentenes teater og et teater for nysatsing og mangfold» skulle de også øke publikumsgrunnlaget. Som kulturpolitiske ambisjoner er dette spennende, men Oslo Nye Teater gjøre skulle etter planen gjøre alt dette samtidig som bevilgningene ble redusert fra 85,2 til 80 millioner kroner. Det norske teaterlandskapet er mangfoldig og rikt – og det produseres enormt mye sterk og relevant, nyskapende scenekunst i det frie feltet, men det fantes ikke finansielle ordninger på plass for å fylle Oslo Nye Teaters mange scener med frigrupper gjennom et helt år. Bjercke gikk også langt i å hevde at bevilgningene i større grad måtte gå til produksjon av teaterforestillinger – en påstand som vitnet om manglende kompetanse og innsikt og insinuerte at det går masse midler på Oslo Nye Teater, eller et annet hvilket som helst teater, til ting som ikke har med teaterforestillingene å gjøre. Man havnet i en debatt der institusjonskritiske argumenter falt sammen med politiske argumenter der retorikken til «teaterfornyeren» passet godt sammen med et politisk ønske om å investere mindre i kunst og kultur enn tidligere. Under det forrige rød-grønne byrådet fikk Oslo Nye Teater et løft, i det minste ble det kompensert for lønns-og prisvekst, men det skulle ikke gå lang tid etter byrådsskiftet før situasjonen ble prekær. Nå er vi i den situasjonen at teaterets alternativer enten er gå konkurs, få redusert tilskuddet med 50% eller eksistere videre som et rent dukketeater. At det er de folkevalgte som definerer og bestemmer hva og hvorfor de bevilger penger er helt innafor, men i Norge (og i Oslo) har vi en tradisjon for en kunnskapsbasert politikk der man kvalitetssikrer og gjerne utreder større avgjørelser. Problemet til Høyre i Oslo er at framgangsmåten deres vitner om et fravær av kulturpolitikk snarere enn en faktisk kulturpolitikk. Selv om retorikken til det forrige blå byrådet ikke hang sammen da de foreslo å lage prosjektteater, kunne man på et vis forstå tankegangen, spesielt om man hadde litt kjennskap til hvordan retorikken og kulturpolitikken i Europa hadde utartet seg. Politikerne ønsket å spare penger, og det tok ikke lang tid før dette ble pakket inn i en markedsliberalistisk tankegang der noen ropte at de kunne produsere mer kunst for mindre penger. Uansett hvordan man vrir og vender på det viser politikernes prioritereringer seg gjennom bevilgede midler. At byrådet i Oslo nå på alvor ber teateret utrede hvordan de kan driftes videre med 50% av tilskuddet, er et radikalt og uansvarlig forslag som kun kan vitne om et ønske om å bruke pengene på noe annet. Det er fristene å sitere teaterviteren og dramaturgen, Hans Thies Lehman: «Hvad samfundet mangler, er ikke penge, men ønsket om fortsat at investere en lige så stor andel som tidligere i teatret». (Lehman 2008) Vi kjenner igjen flere av tendensene Ostermeier skriver om i forslaget om å omstrukturere Oslo Nye, både forrige gang og nå. Enten det er i Facebook-tråder, rants fra sløseriombudsmannen eller mer faglige forsøk som Civitas utgivelse Kultur for kulturens skyld. Henriksen og Bjerckes argumenter fant hverandre godt den gang i 2012. I dag er Bjercke finansbyråd i Oslo og også denne gangen skal Oslo Nye Teater omstruktureres og eventuelt legges ned. Er vi igjen vitne til et politisk prosjekt som sakte, men sikkert, ønsker å bryte ned den offentlige støtten til kunst og kultur? Ved at enkelte kunstnere (eller teatertenkere) hevder at de kan gjøre bedre bruk av de samme pengene «lovpriser de motvillig tidens ånd». (Ostermeier, 2013). Samtidig åpner «prosjektfinansiering» for en fleksibel finansiering. Alt som ikke er faste avsatte midler er lett å kutte. Dette vet vi. Og det må vi kjempe mot.

Anders Hasmo, Dramaturg, Det Norske Teatret (i permisjon)