Teatrene trenger store forandringer

Dagens teaterpolitikk er konkurransevridende, segregerende og skaper kunstnerisk stagnasjon. Byråd Hallstein Bjercke fortjener støtte for forslagene om endringer av Oslo Nye Teater.

Byrådet i Oslo vedtok nylig at Oslo Nye Teater skal være et prosjektteater. Det er oppløftende at byråd Hallstein Bjercke ønsker å opprettholde Oslo Nye Teater, og det er ikke minst interessant at byråden viser vilje til å tenke strukturelt nytt.

Det er på tide å løfte en større debatt om de store norske teaterinstitusjonene. Blant kunstnere er det en frustrasjon over stivnede strukturer som vanskeliggjør kunstnerisk utvikling og publikumsutvikling.

Foreldet Det har lenge vært klart for mange at strukturene rundt subsidiering og drift av teater i Norge er foreldet. Man sitter med store «hus» med enorme kostnader der kunstnerne ikke lenger har definisjonsmakten.

Dyre, fastlåste og lukkede Strukturen for teaterproduksjon er gått ut på dato. Den er blitt kontraproduktiv. Utfordringene kan oppsummeres i noen punkter:

– De store teaterhusene er ikke kostnadseffektive. Gjennom lang tid har teaterstrukturene blitt fastlåste og dyre. Nærmere 75% av de ansatte ved de største teaterhusene er ikke kunstnere.

– Kunstnerne er ikke institusjonenes ledende krefter. En svært stor del av makten ligger i avdelingene for økonomi, teknikk og marked. Særlig programmeringen av hovedscenene preges av disse.

– Teatrenes tradisjonelle publikum er i endring. Det tvinger de offentlige teatrene til i større grad enn tidligere å dekke inn sine inntektsbehov gjennom sikre kommersielle produkter som kunne tilhøre privatteatrenes repertoar.

– Teatrene har problemer med å nå et yngre publikum.

– Teatrene når ikke en flerkulturell befolkning, men kun en etnisk kulturell europeisk del av befolkningen. Det har i flere tiår vært gjort forsøk på å møte dette problemet fra institusjonenes side fordi det har stått høyt på den politiske dagsordenen. Dette har ikke ført til noen grunnleggende endringer.

Høye priser og kommersielt tilbud To eksempler fra offentlig finansierte teatre i hovedstaden kan illustrere den vanskelige situasjonen:

Nationaltheatret spiller Torbjørn Egner til 200/280/300 kroner for en barnebillett. Prisene gjør at teatret ikke bare har en høy kulturell terskel, men også høy økonomisk terskel. Prisen utelukker en stor andel av oslobarna. Programmeringen tar også bunnen ut av et privat barneteatermarked i hovedstaden.

Det Norske Teatret spiller gjennomprøvde musikalkonsept fra England eller USA til 530 kroner billetten. Musikalene er i og for seg rettet mot en bred målgruppe, men prisen gjør at tilbudet treffer en bedre stilt del av befolkningen. Det er også vanskelig for private aktører å konkurrere på musikaler fordi det offentlige tar store markedsandeler med de mest populære titlene.

Det er altså barn fra velstående familier i Oslo og importerte musikalhits for øvre middelklasse som sikrer balansen for de offentlige teatrene i hovedstaden. Ingen teatersjef har kunnet gjøre noe med det. Det må godtas hvis en vil være kunstnerisk leder ved de store teaterhusene i Norge. Problemet er at det er konkurransevridende, segregerende og skaper kunstnerisk stagnasjon.

At institusjonene i så stor grad tvinges inn i dette segmentet, er selvsagt en utfordring for de som ønsker privatteaterdrift i Oslo, siden de presses ut av markedet av offentlig finansierte institusjoner.

Showbiz eller nye forestillinger av høy kvalitet Bjercke ønsker å gjøre noe med situasjonen. Han tenker seg et annerledes framtidens teater. Det er han ganske alene om som politiker i Norge, og det skal han ha stor honnør for.

Men det er noen forhold rundt feltets dynamikk byrådets vedtak ikke tar høyde for. Spesielt for høyresiden må det være sentralt at subsidieringen av teatrene er så lite konkurransevridende som mulig. Man må ta innover seg at ulike produkter krever ulik støtte. Man må skille mellom det vi kan kalle showbiz på den ene siden og et offentlig støttet teater på den andre siden.

Privat og offentlig arbeidsdeling Offentlig støttede teaterhus på kontinentet eller i USA, så vel i hovedstedene som i provinsene, kan ikke programmere med musikaler som Evita eller Chicago, ei heller familieforestillinger av typen Dyrene i Hakkebakkeskogen eller Jul i Blåfjell. De etablerte populære klassikerne tar de private, kommersielle teatrene seg av.

De offentlige teatrenes samfunnsoppdrag er utvikling av nye forestillinger med høy kunstnerisk kvalitet og utvikling av publikums forståelse og bredde.

I Norge har det utviklet seg en tradisjon for at de offentlige teatrene tar seg av begge deler, både showbiz (gjenoppsetninger og franchising) og utvikling av nye forestillinger. Det skaper en svært uheldig situasjon som bare politikerne kan rydde opp i.

Uheldig inntjeningskrav Det er uheldig at byrådet ber om at Oslo Nye Teater skal ha høyere egeninntekter fra billettsalg samtidig som teateret omstrukturerer. Det vil tvinge dem til å spille musikaler som Chicago og familieforestillinger som Jul i Blåfjell slik de gjorde på 2000-tallet.

Kravet gjør det uklart hva byrådet ønsker med reformene. Det kan se ut som om det liberale kulturpolitiske alternativet er inkonsekvent: Offentlig støttet kommersielt teater. Det finnes klare fellestrekk mellom Oslo kommunes politikk for teater og den politikk som er ført under Moderatarnas styre i Sverige og Venstres periode i Danmark på 2000-tallet. De har en enkel oppskrift: Overføringene fryses eller senkes, og det tas ingen overordnede grep rundt struktur i de offentlige institusjonene. Politikken har ført til ytterligere offentlig monopolisering, økt underholdningsfaktor i repertoaret, at de mindre og uavhengige miljøene har fått det vanskeligere, og at de private har fått økt konkurranse fra den subsidierte kunsten.

Hvis Oslo Nye tvinges til å øke inntektene fra billettsalg, er det nettopp dette som kommer til å fortsette å være situasjonen i Oslo. Høyresidens svar er litt mindre penger og håp om at markedet skal ordne resten. Det gjør det ikke.

Den nordiske sosialdemokratiske modellen kjenner vi godt allerede. Det er slik de store offentlige teatrene har drevet lenge: Et teater som spiller showbiz for å holde liv i et stort byråkrati som produserer noe (men lite) nyskapende teater. Denne modellen er i ferd med å bli lite fleksibel og for dyr i drift på grunn av stadig voksende utgifter. Men et offentlig støttet kommersielt teater slik høyresiden synes å ønske, er verre.

Vi trenger en politikk som evner både å tenke nytt og helhetlig.

I Europa finnes det flere gode eksempler på strukturelle omlegginger de siste årene. Flere er i tråd med visjonen til Bjercke om mer kunst for pengene og prosjektbaserte organisasjoner. Tooneilhuis i Antwerpen, som muligens er det mest profilerte og vellykkede eksempelet på en slik omlegging, henter kun 5 prosent av sine inntekter fra billettsalg.

Byråd Hallstein Bjercke må gå dypere inn i problemstillingen. Hvis ikke kan han risikere at reformviljen bare gjør vondt verre.

Billettinntekter må bli mindre viktig Teatrenes økonomiske utfordring beskrives godt av amerikaneren Michael Kaiser i boken The art of The Turnaround. Creating and Maintaining Healthy Art Institutions (2008). Kaiser deler sine erfaringer med å få snudd en negativ utvikling ved store kulturinstitusjoner som Royal Opera i London og Kennedy Centre i Washington.

Kaisers konklusjon er at avhengigheten av billettinntektene må reduseres. Først da kan institusjonene virkelig arbeide med kunsten og publikumet.

Uten utviklingsarbeidet vil teatrene langsomt bevege seg mot krise. De vil produsere færre forestillinger, men med høyere inntektspotensial. De vil budsjettere med lavere «frie» rammer rundt produksjoner (innleide frilansere som scenografer, komponister, lysdesignere, koreografer, forfattere, skuespillere og regissører), og de vil heve billettprisen.

Det paradoksale er at det ikke lønner seg for et offentlig teater å produsere teater.

Det er med disse virkemidlene styrer og teatersjefer forsøker å holde kontroll med balansen ved de store teaterhusene i Norge i dag. Store deler av grunnbevilgningen fra det offentlige går nå til faste utgifter. Det paradoksale er at det ikke lønner seg for et offentlig teater å produsere teater.

En mer differensiert teaterpolitikk For at et teater skal ha samfunnsmessig relevans, må det evne å tilpasse sitt utrykk til de strømninger og bevegelser som til enhver tid preger kunstverdenen og samfunnet. Da må det gis rom for at nye, unike konstellasjoner kan utvikle sine utrykk.

Løsningen er en mer differensiert teaterpolitikk. Forskjellige produkter krever forskjellig støtteformer og ideologier.

Profilering, mangfold, bevegelighet, fleksibilitet og risiko bør være nøkkelord for framtidens struktur. Vi trenger nå kulturpolitikere som kan tenke helhetlig for feltet. Kulturpolitikere som er villige til å innføre et helt nytt økosystem for produksjon, drift og presentasjon av teater i Norge. Det vil raskt sette norsk teater på kartet internasjonalt. Det burde være interessant for en kulturpolitiker fordi teater utgjør ikke en liten del av kulturbudsjettet.

Kunstneriske nyvinninger på teaterfronten er tett sammenbundet med strukturelle endringer. Det er et historisk faktum. Norge er overmodent for å ta skritt mot dype strukturelle forandringer på teaterfronten.

Innlegget sampubliseres med Minervanett.no etter avtale.