Teatret det alltid går dårlig med

Oslo Nye Teater meldte mandag om at de har likviditetsproblemer og står i fare for å gå konkurs. Det haster med å finne en løsning. Til tross for det presserende ved dagens situasjon kjennes problemene som et déjà vu. Teatret, som har vært heleid av Oslo kommune siden 1999 og er Oslo kommunes største budsjettpost for kulturformål, har jevnlig vært i økonomiske vanskeligheter i mange år. Se for eksempel denne saken fra Dagbladet i 2004, denne fra Dagsavisen i 2013 eller denne fra NRK i 2020. På Facebook finnes det en gruppe med navnet «Slå ring om Oslo Nye Teater» der det første innlegget er fra 2012 og det siste fra 2019. Når det gjelder Oslo Nye Teater, er mangelen på penger og gode løsningsforslag et evig omkved, et omkved som også har stått i veien for at teatret har kunnet finne seg selv og bygge en selvstendig kunstnerisk profil. Det er Bystyret i Oslo som må redde teatret i denne omgangen, men skal Oslo Nye Teater eksistere som en levende teaterinstitusjon med kunstnerisk overskudd i fremtiden, må det tenkes annerledes og mer offensivt om finansiering og ambisjoner. Oslo Nye Teater er et viktig teater for Oslo som by og for publikum, de trenger muligheter til mer enn å betale løpende utgifter. De trenger å være et spennende teater.

Teaterhistorisk arv

Oslo Nye Teater fikk sitt nåværende navn i 1959 da Det Nye Teater ble slått sammen med Folketeatret. Der det førstnevnte hadde vært et prosjekt som ved åpningen i 1929 ville vekk fra naturalismen og satse på ny norsk dramatikk, var Folketeatret grunnlagt på bakgrunn av tyske ideer om å lage teater for arbeiderklassen. Disse to teatrene kom derfor fra ulike tradisjoner og hadde ulike mål. Av repertoaret til Det Nye Teater kan man imidlertid se at de hadde en ambisiøs folkelig profil og langt fra bare satte opp ny norsk dramatikk, men også lystspill, komedier og seriøse klassikere. På Folketeatret hadde de et eget dukketeater. Den første teatersjefen, Hans Jacob Nilsen, ble så begeistret for det statlige sovjetiske dukketeatret etter en studietur til Moskva at han ville lage et norsk dukketeater etter samme modell. Agnar Mykle ble dukketeatrets første sjef da det åpnet i 1953, og herfra stammer Oslo Nye Teaters dukketeater som nå holder til på Trikkestallen på Torshov. Dukketeatret er fremdeles Norges eneste faste ensemble for figurteater.

Oslo Nye Teater var dermed en blanding av ulike uttrykk og ambisjoner allerede fra første dag. Da Toralv Maurstad ble teatersjef i 1967, ville han gjøre teatret til et rent komedieteater. De to smilende maskene på veggen i Rosenkrantz’ gate stammer fra ham. Han ervervet også Centralteatret og ville gjøre det til en scene med et mer ungdommelig uttrykk. Bygningen i Akersgaten huser Norges eldste stående teaterbygning, og det har vært drevet teater på eiendommen siden 1700-tallet. Attpåtil spiller Oslo Nye Teater nå også enkelte forestillinger i Teaterkjelleren under Centralteatret. Dette «oppsamlingsheatet» av et byteater drifter altså fire ulike scener, har en sprikende kunstnerisk profil og et mål om å nå alle byens målgrupper.

I tillegg til disse ganske store oppgavene har Oslo Nye Teater også et av teater-Norges høyeste inntjeningskrav. Der Nationaltheatret og Det Norske Teatret begge har egeninntekter på omkring 25%, har Oslo Nye Teater egeninntekter på over 30% og betydelig lavere offentlige tilskudd. Til sammenligning hadde Den Nationale Scene i Bergen og Trøndelag Teater egeninntekter på omkring 11% i 2022. Når man også ser at Oslo Nye Teater de siste årene har hatt en markant nedgang i egeninntektene, er det ikke vanskelig å skjønne at forholdene er krevende. I 2018 var egeninntektene på 35,5 % mens de etter pandemien, i 2022, var på 30,5. Hvis vi ser bort fra noen ekstraordinære koronabevilgninger, har tilskuddet fra Oslo kommune ligget stabilt på omkring 80 millioner kroner i året, uavhengig av prisutvikling og andre inntekter.

Vedvarende dårlig økonomi

Vedvarende dårlig teaterøkonomi betyr også noe for repertoarvalg og kunstnerisk risiko. Oslo Nye Teater stammer fra tradisjoner for folketeater og boulevardteater. Repertoaret skal være bredt tilgjengelig og veksle mellom noe mer seriøs og kanonisk dramatikk og et lettere repertoar. I dag betyr det også et utstrakt repertoar av musikkteater av typen man kan finne på de store avenyene i byer som er større enn vår. Mye av dagens repertoar avspeiler behovet for seriøst teater med bred appell, kombinert med en sterk frykt for å feile. Denne sesongen har blant annet bestått av Eugene O’Neills Lang dags ferd mot natt, en dramatisering av Lev Tolstojs Anna Karenina og Andrew Lloyd Webbers Evita. Alle disse oppsetningene har lett forståelige dramaturgier, og skuespillere, karakterer eller fortellinger er allerede kjent for publikum, primært fra film og tv. Når det gjelder teater for en yngre målgruppe, har dukketeatret laget en forestilling om «Fantorangen» i samarbeid med Riksteatret og NRK, og de resirkulerer sin egen oppsetning av Karius og Baktus. Også her lener de seg på figurer som allerede er godt kjent for både barn og voksne.

Innenfor det høye inntjeningskravet finnes det ikke rom for å ta kunstnerisk risiko. Repertoaret kjennes nedslipt, tilbakeskuende og uten tilstrekkelig nerve. Når teaterdriften så lenge har vært en kamp om overlevelse, gir det mening at repertoaret tilpasses publikums betalingsvilje mer enn kunstneriske eller kulturpolitiske visjoner og ambisjoner, med den mulige konsekvensen at de på lang sikt vil tape både kunstnerisk og publikumsmessig legitimitet.

Hva skal vi med Oslo Nye Teater?

Så til det vonde, men kanskje nødvendige spørsmålet: Hvis det er sånn, hva skal vi da med Oslo Nye Teater? Oslo Nye Teater har en betydningsfull posisjon i byen. Det er et teater som produserer fast for barn og unge, både med dukketeatret og på hovedscenen i sentrum. De tar ansvar for den aller yngste målgruppen, men lager også store familieforestillinger. Som byens tredje største teater er de garantisten for at Oslo er en storby i teatersammenheng, de har fungert som folketeater og tatt et ansvar for det lettere repertoaret og for å lage ambisiøse musikalforestillinger. De har også gjort et arbeid for å treffe nye publikumsgrupper, for eksempel gjennom det pågående arbeidet med Borgerteater og med ulike prosjekter i Teaterkjelleren. Oslo Nye Teater sier selv at de er «hele byens teater», og selv om de periodevis har satt opp forestillinger som handler spesifikt om Oslo, tiltrekker de seg, som alle teatrene i byen, også publikum fra hele det sentrale Østlandsområdet. Uten Oslo Nye Teater er Oslo en fattig teaterhovedstad, og en stor del av byens teaterhistorie og -arv vil forsvinne med dem.

Men det sier seg selv at det ikke kan fortsette på denne måten der den økonomiske undergangen truer hvert tredje eller femte år. Å drive teater kan ikke handle om å leve fra hånd til munn, det må finnes et rom for kunstneriske valg som ikke er direkte knyttet til et ønsket økonomisk resultat. At Oslo Nye Teater gang på gang befinner seg i denne situasjonen, gjør det tydelig at det aldri har fungert spesielt godt at Oslo kommune eier hele teatret. Å stå alene som en enorm budsjettpost på byens kulturbudsjett gjør dem sårbare for manglende satsninger. Oslo Nye Teater burde bli et regionteater i Oslo, og etter modell av andre regionteatre, burde stat og kommune dele finansieringen mellom seg. Det vil skape mer stabilitet og forutsigbarhet. Fra 1986 til 1999 bidro staten til økonomien, og dette bør man kunne få til igjen. Samtidig som jeg mener at dette er den eneste måten teatret kan få bedre vilkår på sikt, vet jeg jo at Kulturdepartementets budsjett ikke renner over av penger som leter etter en mottaker. Også for de teatrene som mottar støtte fra staten har de siste årenes politikk, pandemi og dyrtid vært katastrofalt. Å flytte enda et teater delvis inn på statsbudsjettet er derfor bare mulig om avsetningen til kulturformål på statsbudsjettet øker totalt.

Med den nåværende situasjonen står Oslo Nye Teater i fare for at det er flere som begynner å lure på hva vi skal med det. Å drifte fire scener og ha hele byens og omegnens befolkning som målgruppe er et enormt krevende arbeid som bare lykkes dersom det faktisk oppleves som relevant og kunstnerisk spennende, også innenfor det mer kommersielle og tilgjengelige repertoaret. Dette er hovedutfordringen med all teaterfinansiering. Bevilgningene må være høye nok til at oppgavene kan løses på en god måte, for i det overføringene ikke er tilstrekkelige, vil det offentlige fremdeles betale høye beløp, men uten kunstnerisk eller publikumsmessig legitimitet. Man sparer seg til fant lenge før det er helt tomt.

I mengden av gamle medieklipp om hvor dårlig det står til med Oslo Nye Teaters økonomi, finnes det et fra NRK i 2012 der Carl I. Hagen som medlem av bystyret i Oslo foreslår å selge Oslo Nye Teater for å finansiere en OL-søknad. Jeg er usikker på om det var alvorlig eller retorisk ment, men det viser godt hvor sårbart et teater er på et kommunebudsjett og hvor vanskelig det er å øke den posten. Oslo Nye Teater er og bør være et teater for flere enn Oslos befolkning, og det er på høy tid å endre eierskapsstrukturen og finansieringsmodellen.