INNLEGG: – Scenene på Oslo Nye Teater bør legges om: Centralteatret bør åpnes for frie grupper, og hvis Hovedscenen ble totalprivatisert, kunne midlene gått til å drifte tre bydelsteatre, foreslår forfatter og dramatiker Demian Vitanza.
Teaterreform i Oslo
I disse dager kastes terningen for Oslo Nye Teaters framtid, og det er brennende aktuelt å diskutere styringsmodeller for teater.
Det interessante med akkurat teater, er at de mest nyskapende scenekunstnerne ofte foretrekker fleksible driftsmodeller uten overvekt av faste ansatte, skjønt hovedtyngden av teaterfolk har politiske preferanser som ligger langt ute på venstresiden. Det er et morsomt paradoks som inviterer til nytenkning på kryss av politisk ideologi.
Et problem med de største teaterinstitusjonene, inklusive Oslo Nye, er at de er avhengige av store billettinntekter. Det skyldes høye faste kostnader på grunn av faste ensembler og ikke minst en overvekt av faste, ikke-kunstnerisk ansatte. For å sikre billettinntektene, må man produsere forestillinger man er helt trygge på at vil nå et bredt publikum. Dermed glir hovedsceneproduksjonene alt for ofte inn i samme segment som de kommersielle teatrene driver med: velutprøvde musikaler og velkjente familieforestillinger.
«Offentlig støttet teater bør ikke utkonkurrere private aktører på det kommersielle markedet.»
Men offentlig støttet teater bør ikke utkonkurrere private aktører på det kommersielle markedet. Den mest opplagte måten å angripe dette problemet på, er å redusere faste kostnader og frigjøre produksjonsmidlene. Hvis det er dette Hallstein Bjercke vil med Oslo Nye Teater, så ønsker jeg det velkommen, men ikke uten å minne om noen svært dype fallgruver:
(1) Garanti mot kutt
I forslaget til årets budsjett reduseres driftstilskuddet til Oslo Nye med 2,5 millioner kroner til 80 millioner. At dette kommer samtidig med et forslag om endring av struktur på huset, signaliserer at Bjercke er mer opptatt av sparing enn å skape et interessant teaterliv for Oslo.
For å gjenvinne tillit til scenekunstmiljøene, bør Bjercke i det minste garantere for at driftstilskuddet ikke skal reduseres ytterligere så lenge han er byråd, uansett struktur.
(2) Premier Black Box
En av suksessene i teaterlivet i Oslo er Black Box Teater. Black Box er arenaen for de mest nyskapende teaterproduksjonene i byen, samtidig som det er et bindeledd til det internasjonale scenekunstfeltet. Utenlandske produksjoner blir programmert inn på Black Box, og norske produksjoner bruker Black Box som springbrett for utenlandsturnéer.
Teateret har en ekstremt slank stab, ikke noe fast ensemble, men programmerer ut fra kunstnerisk profil. Det gjør Black Box til en fleksibel og effektiv arena for nyskapende scenekunsttalenter. På mange måter er dette nettopp modellen Hallstein Bjercke ser etter, hvis man skal ta hans uttalelser om nyskapning og talent på alvor.
Derfor er det paradoksalt at Bjercke i budsjettforslaget for 2013 foreslår redusert støtte til et teater som i praksis opererer ganske presist etter hans idealer. Hvis Bjercke er seriøs i sin visjon om et nyskapende og fleksibelt teater, burde han premiere Black Box.
(3) Hovedscene eller bydelsteater?
Oslo Nye Teater består i dag av Hovedscenen, Centralteatret og Trikkestallen. Disse scenene må forstås ut fra ulike kunstneriske og økonomiske premisser. Hovedscenen har en sal med over 700 plasser. Selv om man ikke var avhengig av trygge og store billettinntekter, ville det vært trist å spille kveld etter kveld med kvartfull sal.
Derfor må Hovedscenen på Oslo Nye ha et bredt nedslagsfelt, som derfor vil grense opp mot den kommersielle arenaen (om enn med større mulighet for risiko).
Personlig ville jeg ha totalprivatisert Hovedscenen og brukt pengene på å drifte tre små bydelsteatre, for eksempel i Groruddalen, Vindern og Ekeberg. Det ville vært god byutvikling og skapt potensielt interessante scener som kunne operert etter ulike modeller, etter bydelenes særegenhet.
Hvis Bjercke imidlertid ikke tar så kraftige grep, men heller bevarer Hovedscenen på Oslo Nye i en mer fleksibel variant uten så høye faste kostnader, må vi diskutere hvordan midlene som frigjøres skal disponeres.
Man kan tenke seg at Hovedscenen på Oslo Nye blir en arena hvor de mest suksessfulle forestillingene fra frie teatergrupper blir tatt opp og vist. Man kan også i større grad bruke den som gjestespillscene med en mer populær profil enn Black Box.
«Den andre retningen jeg vil foreslå, er et teater som gir rom for ulike kunstnere eller grupper til å kuratere huset i en viss periode, med rotasjonsprinsippet.»
Men Oslo Nye må også være et produserende teater, som inviterer kunstnere til å realisere sine prosjekter. Utfordringen som må følges opp, er hvordan å bevare en interessant kunstnerisk profil og fylle en så stor sal.
(4) Åpne opp Centralteatret
Centralteatret har, i motsetning til Hovedscenen, en mindre sal. Det byr på andre muligheter til å gi scenen en bestemt retning. Jeg vil foreslå to muligheter.
For det første mangler Oslo et teater som speiler og definerer Oslos særegenhet og identitet. Om et par tiår kommer halvparten av Oslos innbyggere til å være innvandrere, og for mange virker dette mer som en trussel enn en mulighet. Historisk sett har teateret alltid vært mest potent når det har evnet å provosere fram en ny kollektiv identitet, et nytt «vi». Det gjaldt i antikken, det gjaldt i borgerskapets framvekst, og det gjaldt i avantgardeteateret. I dag trenger vi et teater som tar på alvor framtidens identitet for Oslo og er med på å skape denne.
Den andre retningen jeg vil foreslå, er et teater som gir rom for ulike kunstnere eller grupper til å kuratere huset i en viss periode, med rotasjonsprinsippet. Dette er ikke ulikt hvordan Torshovteateret fungerer i dag, men der opererer de med to års intervaller og prioriterer ansatte på Nationaltheatret (som eier Torshovteateret).
Talentfulle kunstnere eller kunstnergrupper kan få disponere Centralteateret med intervaller på 3 til 6 måneder med et budsjett som passer til den kunstneriske visjonen de har med seg. Talentfulle skuespillere, dramatikere, regissører og scenografer kan da få en mulighet til å definere hva Centralteatret er i den aktuelle perioden. En kunstnerisk leder som sitter på åremål kan ta seg av utvelgelsen av hvilke kunstnere som skal disponere huset.
(5) Skille offentlig og privat
Scenekunsten er ikke en næring hvor man kan støtte noen talenter i oppstartsfasen, som senere klarer seg i det private markedet. Teater fungerer til dels som et kollektivt gode og har komplekse positive eksternaliteter som ikke lar seg internalisere i markedsmekanismene.
«Markedet vil skape uttrykk som bommer på mange av de ikke-økonomiske grunnene til å drive teater.»
Markedet vil derfor både underprodusere scenekunst og skape uttrykk som bommer på mange av de ikke-økonomiske grunnene til å drive teater.
Poenget med offentlig støtte til teater bør derfor ikke utelukkende være å dyrke fram nye talenter, men å skape strukturer hvor både nye og veletablerte kunstnere har den nødvendige friheten til å skape de uttrykkene som markedet ikke klarer å levere.
Hvis de strukturelle endringene på Oslo Nye Teater på noen måte skulle gjøre teateret avhengig av private sponsorer, frarøves noe av den uavhengigheten som i utgangspunktet er selve grunnen til å ha offentlig støtte til scenekunst. Scenekunsten bør ha en skarpere ansvarsfordeling mellom det offentlige og det private, ikke en sammenblanding.
Dialog med scenekunsten
Hvis Bjercke kutter i støtten til Oslo Nye uten å peke ut noen tydelig visjon, vil han miste den troverdigheten og støtten i scenekunstmiljøene som han trenger for å gjennomføre strukturelle endringer. Å snakke om nyskapning av talenter og samtidig foreslå reduksjon av støtte til et sted som Black Box, vitner om at byråden fortsatt trenger tid for å orientere seg i scenekunsten.
Det er lett å skyte seg selv i foten her, og jeg inviterer Bjercke til å ha nær dialog med scenekunstfeltet, og særlig de uavhengige miljøene, som ikke er programforpliktet til å mene noe annet enn nettopp det de mener. Akkurat som kunsten også bør være.
Innlegget er tidligere publisert på minervanett.no 9. oktober 2012. Scenekunst.no sampubliserer etter avtale.
Demian Vitanza (f. 1983) er forfatter og scenekunstner. Han har gitt ut romanen urak og skuespillet Londinium, og har blant annet satt opp Papirløse fortellinger på Nationaltheatret. Han har en BA-grad i samfunnsøkonomi fra UiO og Mastergrad i utviklingsstudier fra LSE.