S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Julie Rongved Amundsen – 29. mai 2024

Er kulturpolitikken død?

Bilde fra en forlatt og forfallen kinosal i Newark, New Jersey i USA/Wikmedia Commons.


Publisert
29. mai 2024
Sist endret
29. mai 2024
Tekst av

Essay Politikk

Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/er-kulturpolitikken-dod
Facebook

Dette er et essay om ABE-reformen og estetikk, ikke-reformen som har etterlatt norsk kulturliv med brukket rygg og den manglende lengselen etter det skjønne.

Norsk teaterøkonomi har store utfordringer. For eksempel har både den Den Norske Opera & Ballett og Nationaltheatret varslet nedbemanninger, Teater Innlandet har meldt om store økonomiske utfordringer og tilhørende avlysninger, og Det Norske Teatret satte i fjor sommer i gang en spleisekampanje for å sette fokus på den økonomiske situasjonen.

Fra mitt perspektiv som kritiker har jeg syntes at scenekunsten etter pandemien har vært tammere. Dette mener jeg er et resultat av en mindre trygg økonomi. Kunsten tar mindre risiko, og repertoarene er flatere. De økonomiske problemene kommer av at teatrenes tilskudd ikke er blitt justert for pris- og lønnsvekst over mange år og dermed er lavere enn før. Pandemien og den pågående dyrtiden har også hatt stor påvirkning på økonomien, men dersom teatrene hadde hatt bedre vilkår da pandemien traff, ville de også vært bedre rustet for å møte motgangen. Når man spør seg hvorfor etterslepet har oppstått, ser man en kulturpolitikk blottet for visjoner. Vi har fått en kulturpolitikk uten kunstfilosofi, en tilfeldighetspolitikk som ikke selv forstår hva den er til for. Min hypotese er at kulturpolitikken er avhengig av en kunstfilosofisk forståelse for å være kulturpolitikk, og hvis man gjennomgår den politikken som har hatt størst påvirkning på dagens kulturøkonomi, den såkalte ABE-reformen, ser man beslutninger som er tatt uten kulturpolitisk fundament og en politikk blottet for visjoner om kunstens kvalitet og skjønnhet.

Ikke-reform på kulturfeltet

ABE-reformen ble innført av Erna Solbergs regjering i 2015 og skulle omfatte alle statlige virksomheter. ABE står for «avbyråkratisering og effektivisering» og innebar årlige kutt på 0,5% i bevilgningene til alle statlige virksomheter. Bakgrunnen for denne politikken var at lignende finanspolitiske prosjekter hadde vært gjennomført i andre nordiske land i tillegg til i Australia og New Zealand, og denne formen for kutt var anbefalt av OECD. ABE er aldri blitt evaluert, men i 2019 skrev Sigurd Oppegaard, Åsmund Arup Seip og Jørgen Svalund i Fafo en rapport på oppdrag fra LO Stat der de påpeker at selv om finanskrisen i 2008 gjorde at statlige innsparinger var nødvendige i mange av de sammenlignbare landene, var ikke sparing og mindre totale statsbudsjett formålet med ABE i Norge; formålet har derimot vært omprioritering av midler. I tillegg hviler ABE på ideen om at flate kutt kan føre til produktivitetsvekst. Da disse «ostehøvelkuttene» ble innført, var det derfor ikke med et mål om total innsparing og lavere statsbudsjetter, men mer effektiv drift og mulighet for staten til å flytte penger til satsningsområder. Nesten ingen teatre er helstatlige virksomheter. Det er bare Riksteatret som er organisert som en del av staten. I tillegg er Nationaltheatret og Den Norske Opera & Ballett aksjeselskaper heleid av Kulturdepartementet. Utover det råder det store forskjeller i eierskap og organisasjonsmodeller, og det varierer hvor stor andel av finansieringen som kommer over statsbudsjettet. Det er uklart hvorfor det ble bestemt at tilskuddsvirksomheter som ikke er heleid av staten, skulle omfattes av ABE. I en annen Fafo-rapport, skrevet av Jørgen Svalund på oppdrag fra en rekke aktører i kulturens arbeidsliv (NTO, Creo, NTL, Fagforbundet og LO Stat) i 2021, brukes det plass på å undersøke og diskutere hvorfor kulturorganisasjoner som mottar tilskudd over statsbudsjettet ble inkludert i ABE, men Svalund har ikke funnet helt gode eller enkle svar på dette spørsmålet. Selv om ABE og kuttene i tilskudd ble innført allerede fra og med statsbudsjettet for 2015, blir ikke effektiviseringskuttene nevnt i Kulturdepartementets budsjett før i 2017. I ulike dokumenter som Svalund har gått gjennom, varierer det også om Solberg-regjeringens kulturministre mente at tilskuddsmottakerne er en del av ABE eller om de bare ble utsatt for de samme kuttene som de statlige virksomhetene omfattet av ABE. Uklarhetene omkring ABE i kultursektoren, hvem som har bestemt at tilskuddsvirksomhetene skulle omfattes og hvorfor, i tillegg til at de flate kuttene har rammet alle uavhengig av potensial for effektivisering, tyder på at kuttene ikke hadde et kulturpolitisk fundament. I en artikkel i Stat og styring fra 2022 diskuterer Charlotte Engmark hvorvidt ABE-reformen egentlig er en reform, og skriver at det er nærliggende å konkludere med at det egentlig dreier seg om rene budsjettkutt, ikke en faktisk politisk reform. Dette stemmer også overens med erfaringene på kulturfeltet. ABE ble innført ovenfra uten kulturpolitiske begrunnelser eller helhetlige tanker omkring behovene i sektoren. Beslutningene om kutt handlet dermed heller ikke om mulighetene for å reformere kunstinstitusjonene, men ble tatt uavhengig av sektorforståelse og i hvert fall langt fra tanker om kunstfilosofi.

Manglende reversering

Etter valget i 2021 lovte Støre-regjeringen å avskaffe ABE, men kuttene er i all hovedsak ikke blitt reversert. Det store samfunnsøkonomiske bildet er også blitt mer utfordrende i disse årene, og statsrådenes handlingsrom er preget av dette. I Fafo-rapporten fra 2021 diskuterer Svalund hvorvidt ABE-kuttene kan påvirke prinsippet om armlengdes avstand. For når midler omfordeles fra driftstilskudd til «prioriterte satsninger», er veien kort til at det blir politisk styrt hva institusjonene skal bruke penger på. Nevnes kan for eksempel Det Norske Teatrets satsning på Rommen scene i Groruddalen, som har fått øremerkede midler over statsbudsjettet. Selv om jeg er sikker på at dette er en satsning som har vært ønsket av teatret selv, så hadde vi i større grad vært sikret armlengdes avstand dersom pengene hadde vært bevilget over vanlige tilskudd. Når det bevilges penger over statsbudsjettet, er det hvert år noen som fremstår som vinnere fordi de har fått betydelige økninger, eller fordi de er tatt inn på budsjettet for første gang. Dette gir et inntrykk av at kulturpolitikk er en jakt etter de riktige og mest verdige enkelttiltakene istedenfor et visjonært grunnlagsarbeid for mulighetene til å lage kunst av høy kvalitet. Det finnes mange verdige tiltak, men uten et totalt overblikk og bygging av strukturer nedenfra, er det vanskelig å skape et kulturfelt med drivkraft for estetikk og et mangfold av kunstneriske uttrykk. I mai fikk Det Norske Teatret en påplussing i statstilskuddet på ni millioner kroner i revidert nasjonalbudsjett for 2024. Dette var selvfølgelig svært gledelige nyheter for teatret som hadde et kraftig underskudd i 2023, men det kan også ses som del av en brannslukkingspolitikk der det dekkes et helt nødvendig behov uten at det er grunnlagt i en større politisk visjon. En virkelig reversering av ABE og styrking av de statlige, fylkeskommunale og kommunale tilskuddene vil hjelpe på teatrenes uavhengighet, nysgjerrighet og nyskaping, men skal vi ha et kunstliv i kvalitetens fortropp, trengs det større visjoner for kunstens posisjon i samfunnet. Disse visjonene må bygges i kunnskap og kompetanse, og vi må tillate oss å tro på at estetiske og humanistiske fag er et gode for kunnskapssamfunnet. ABE har på flere måter bidratt til å svekke den kulturpolitiske debatten. En jevnt over dårligere økonomi gjør at diskusjonene nødvendigvis må handle om mer penger. Mindre penger bidrar til mindre frihet i programmeringen. Teatrene må ta større hensyn til billettinntekter. Som det blir diskutert i Fafo-rapporten fra 2021, kan det også hende at jakten på satsningsmidler gjør det nødvendig å fokusere på hva kunsten skal være til for istedenfor kunstens egenverdi. Da blir det lettere å snakke om hva kunsten skal bidra til enn hva den faktisk er og skal være. Dette fører til en mer instrumentell tenkning rundt kunstens posisjon i samfunnet. Vi så det for eksempel i evalueringsrapporten om Den kulturelle skolesekken (DKS) fra i fjor der verdien av DKS ble satt i sammenheng med læreplanen og hva kunsten kunne bidra med inn i skolen istedenfor å fokusere på kunstens egenverdi i møte med barna. Når man diskuterer hva kunst skal være eller hvorfor den skal støttes, handler det ofte om at kunst bidrar til demokrati, mangfold og levende lokalsamfunn fremfor diskusjoner om at kunst er demokratisk og mangfoldig og at et lokalsamfunn må inneholde kunst for å være levende fordi kunst og skjønnhet er en del av det menneskelige. Samtidig er det vanskelig å se at det finnes noen faktisk kulturpolitisk vilje i de politiske partiene, hverken i posisjon eller opposisjon, til å bygge opp igjen kulturøkonomien, og det er dette jeg lurer på om henger sammen med en generell samfunnsforståelse for hva kulturpolitikk egentlig er. Som all annen politikk handler kulturpolitikk i stor grad om fordeling av penger, men jeg vil også påstå at en kulturpolitikk må ha en kunstfilosofisk forankring for at den skal fungere og for at den skal gi mening som noe annet enn pengebruk og avveininger mellom tilskuddsformål.

Eplekvister

Jakten på kulturpolitiske visjoner fikk meg til å lese Keiseren og eplekvistene: om kunst og kulturpolitikk, en bok fra 1987 av Norges første kulturminister, Høyremannen Lars Roar Langslet, der han oppsummerer sine politiske vyer for vervet han hadde i perioden 1981 til 1986 i Kåre Willochs regjering. Det virker litt tilfeldig at posten som kulturminister ble opprettet til Langslet. Tidligere hadde kulturfeltet ligget under Kirke- og undervisningsdepartementet, men siden Langslet var katolikk, kunne han ikke ha statsrådsansvar for Den norske kirke, og departementet ble delt. Allikevel er det helt tydelig at Langslet var en kapasitet på området, ikke minst fordi han hadde visjoner for hva et norsk kulturliv kunne være. I boken skisserer han de store linjene for norsk kulturpolitikk og poenget med å ha en kulturpolitikk i det hele tatt. Han legger frem tre viktige idealer som er viet hvert sitt kapittel: kvalitet, frihet og mangfold. Jeg synes kapittelet om kvalitet er mest interessant. Det er ikke fordi frihet og mangfold er mindre relevante konsepter, tvert i mot er det påtakelig hvordan diskusjonene om ytringsfrihet og kunstnerisk mangfold på Langslets tid har store likheter med diskusjonene i dag. Situasjonen i Europa før murens fall ligner overraskende mye på den nåværende. I diskusjonen om mangfold er det interessant å se hvordan den kulturelle ensrettingen som preget Norge på 1980-tallet krevde en åpning. Det motsatte av mangfold er alltid ensretting, uansett hva det er man søker mangfold i. Mangfold henger derfor også sammen med kvalitet, og Langslet er klar på at kulturpolitikk alltid må være knyttet til diskusjoner om kvalitet. For selv om han er en sterk og prinsipiell tilhenger av armlengdes avstand på kulturfeltet der kunsten som lages ikke skal være politisk styrt, så må kvalitet være målet for politikken. I kulturpolitikken, påpeker han, er det sentralt å kunne skille mellom godt og dårlig, men det er selvfølgelig ikke politikere som skal ta kvalitetsavgjørelsene. Her ligger det et slags paradoks, men det paradokset er en av kulturpolitikkens grunnleggende sider og etter min mening en av grunnene til at kulturpolitikken må følges av kunstfilosofiske diskusjoner. En kulturpolitikk som ikke diskuterer kunstens verdi som estetikk og kvalitet, men gang på gang reduseres til pragmatiske spørsmål om enkelttiltak og -satsninger, vil nødvendigvis også feile i sin viktigste oppgave, som er å styrke og opprettholde det norske kulturlivet, dets uavhengighet og dets kvalitet. En ting er at det må gjøres en vurdering der det av rent demokratiske grunner må argumenteres for at kunsten skal nå alle, men det er også nødvendig med en diskusjon om hvorfor kunst og kvalitet har en rettmessig plass i samfunnet. Uten disse diskusjonene er kulturpolitikken bare økonomiske avveininger uten begrunnelse eller forståelse. Da blir det heller ikke vanskelig å argumentere for at kulturpolitikken i seg selv er overflødig. I ønsket om en kulturpolitikk grunnlagt i kvalitetsvurderinger skjeler Langslet til en diskusjon jeg også mener er aktuell og relevant i dag – elitekritikken. Han peker på hvordan det er til skade for lokale kulturliv at man ikke anerkjenner at de trenger tilskudd av kvalitetskunst på mindre steder fordi man skal tro at det som skapes lokalt alltid er like verdifullt og godt. I vår tid har vi også sett store utfall av antielitisme der vanskeligere tilgjengelig kunst har hatt problemer med å bli anerkjent fordi det av enkelte har vært ansett som noe som ikke er for alle. Dette er også en grunn til at kunstfilosofiske diskusjoner må følge kulturpolitikken.

Kulturens kraft

I Stortingsmeldingen fra 2018, Kulturens kraft, står det mye om behovet for kunst og demokrati. Det er en god kulturmelding som løfter mange av de viktigste sidene ved kulturpolitikkens demokratiske funksjon, og flere av punktene har fellestrekk med Langslets tanker fra 1987, men meldingen er også lite visjonær på kunstens vegne. ABE-reformen og de økonomiske vilkårene i lys av den er heller ikke nevnt i rapporten, og det gjør at de to nødvendige sidene av kulturpolitikken, midlene og målene, ikke finner sammen på et realistisk nivå. Det gjør at vi får en kulturpolitisk debatt som ikke evner å ta opp i seg det mest nødvendige. Skal vi ha en fungerende kulturpolitikk, må vi ha kulturpolitikere som jobber for kunst, og for å bruke et kunstfilosofisk begrep, de må ha skjønnheten som mål. Man kan på ingen som helst måte effektivisere seg frem til det skjønne. Politikk må alltid være en avveining mellom mål og midler, men hvis vi ikke skjønner hva målet er, er det vanskelig å vite hvilke midler vi trenger. Kunsten er avhengig av nysgjerrighet og fremdriftstrang, men det er vanskelig å være nysgjerrig når du har kniven på strupen. Norsk teater er muligens enda mer effektivt enn før, men de er også mer isolert og strømlinjeformet. Og det er mangelen på forståelse og interesse for estetikk, kvalitet, kunstens filosofiske potensial og visjoner som har ført til denne situasjonen. 


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no