Gi meg demo-demo-demokrati!

Folk har ventet på kulturmeldingen en stund. Da jeg var på Kulturrikets tilstand tidligere i høst føltes det som et omkved. Hver gang noen ikke egentlig kunne svare eller ikke visste måtte man konkludere med at ”vi må nok vente på kulturmeldingen”. Her gjaldt det i all hovedsak spørsmål knyttet til regionreformen og dens innvirkning på kulturlivet, men siden dette er den første kulturmeldingen siden 2003, og mye føles uavklart etter to høyrestatsråder som har virket uinteressert i feltet, har forventningene vært skyhøye. Det var nok også grunnen til at helt nyåpnede Vega scene var fylt til randen da meldingen skulle legges frem. Kulturministeren virket overrasket og en smule overveldet da hun snudde seg og så alle menneskene som satt og stod bak henne. Selv syntes jeg det var litt naivt at departementet ikke hadde forstått de forventningene som lå i feltet og ikke hadde booket noe større. For dette handler om folks liv, ikke om underholdningen deres. Det handler om retningsvalg for et helt samfunn og om å bli sett.

Ytringsfrihet og demokrati Det fantes en tid da jeg trodde vi kunne ta demokratiet for gitt og at kampen for ytringsfrihet var noe som skjedde på andre bredde- og lengdegrader. Siden jeg er vokst opp i en sånn tid kan det noen ganger virke som om jeg har en floskeldetektor som utløses når jeg ser store programerklæringer om betydningen av demokratiet. Akkurat nå må jeg skru av floskelgeneratoren og si at det sjeldent har føltes så viktig med en melding som støtter oppunder ytringsfriheten. Kunstnerisk frihet er noe som må beskyttes med nebb og klør, men det hjelper ikke bare med fine ord. Når noe bare er ord er det ideologi. Da er det historier vi forteller oss selv om hva som er viktig ikke noe som fører til noe, og når jeg sitter og hører på en kjempeengasjert, oppriktig og spent kulturminister blir jeg i økende grad redd for at vi har å gjøre med en kulturmelding som er ideologisk, ikke politisk. Det er ingenting i kulturmeldingen jeg er uenig i (jeg har i hvert fall ikke oppdaget det ennå), men jeg forstår ikke hvordan dette skal omgjøres til faktisk politikk med faktisk påvirkning på faktiske mennesker i faktiske jobber.

En av de tingene som trekkes frem i kulturmeldingen som viktig for ytringsfriheten er kritisk meningsutveksling ”som kan vere med på å gi betre innsikt og dermed betre avgjerder, jf. sanningsprinsippet.” (s.15)”Eit godt utvikla og levande demokrati er avhengig av ein opplyst opinion og open og fri meiningsutveksling.” (s.24) ”Kulturlivet skal vekkje engasjement blant folk og leggje til rette for meningsbryting og eit mangfald av ytringar.” (s. 39) Det er imidlertid ikke viet rom til kunstkritikken som fagområde som kan bidra til nettopp alle disse fine ordene. Kunstdiskursen og den meningsbrytningen som skjer i møte med kunst vies ikke plass selv om den er instrumentell i diskursbygging på kunstfeltet, men har store utfordringer blant annet fordi det er vanskelig å leve av å skrive kritikk.

Mangfold Et annet viktig og fint ord som det står mye om i meldingen er mangfold. Å være i mot mangfold er det bare kjipe folk som er. Av de kunstneriske innslagene på Vega scene var flere knyttet til konkret mangfoldsarbeid der aktører med ulike bakgrunner opptrådte. Jeg tror på kulturministerens engasjement for å skape et mer mangfoldig samfunn. Det er et formulert mål (s. 39) at flere mennesker skal engasjeres og at kunsten derfor må være mer representativ. Samtidig som jeg virkelig tror på dette er det vanskelig å kreve av kunsten at den er mangfoldig. Jeg finner heller ingen konkrete tiltak som skal bidra til å sikre et mer mangfoldig kulturliv.

Regionreform Mange har ventet på et svar på hva regionreformen skal bety for kulturlivet. Jeg er redd for at de ikke fikk noe svar denne gangen heller. Under fremlegget fremhevet Trine Skei Grande at vi med regionreformen vil få en ordentlig ansvarsfordeling. Hun påpekte at delt finansiering fungerer. Det gir mer armlengdes avstand, sa hun og i tillegg vil enda flere oppleve mer eiendomsrett til den kunsten som skapes. Hun påpekte også at hvis dette skal kunne fungere må de ulike forvaltningsnivåene snakke mer sammen, og dette er et uttalt mål at man skal få til innen 2021. For det er fint å spleise, men det fungerer jo bare så lenge alle er med. Det så vi i saken om Sentralbadet i Bergen der fylkeskommunen ikke var interessert i å ta sin del av spleiselaget. Da måtte Bergen kommune gå inn og redde prosjektet. En tredeling av finansieringsbyrden mellom stat, fylkeskommune og kommune kan være en god ting, men da må alle ville dra i samme retning.

Det slås fast at flere oppgaver skal tilføres fylkeskommunene, men det er ikke sikkert vi skal se dette som et dommedagstegn. Det står også eksplisitt at: ”Delt finansiering mellom stat og region vil likevel vere unntaket, og må i kvart tilfelle vurderast opp mot målet om at fylkeskommunane skal få eit større ansvar for kulturoppgåver.” (s.90) Det står tross alt ingenting om balkanisering av Kulturrådet eller nedbygging av fagmiljøer.

Norsk teater- og orkesterforening (NTO) er av de aktørene som har vært spesielt skeptiske til regionreformen og nedbyggingen av det nasjonale ansvaret for institusjonsteatrene. Direktør i NTO Morten Gjelten påpeker at det er et åpent dokument som ikke kommer med konklusjoner, men at vi må ta innover oss at det legger opp til endring. Delen av kulturmeldingen som omhandler regionreformen er den delen som mest av alt viser til at det vil skje en endring i hvordan institusjonene finansieres, og det bør vi ta innover oss. Gjelten sier at han forholder seg til kulturmeldingen med en ”forventningsfull interesse.”

Fri scenekunst I det siste har det vært en del kontrovers om Kulturrådets siste tildelinger av basisfinansiering. Selv har jeg hatt et håp om at denne uryddigheten i Kulturrådets bevilgninger, og det som ikke føles som armlengdes avstand i det hele tatt, har skjedd fordi det ville bli lagt opp til endringer i finansieringsmodellene i kulturmeldingen, og at uryddigheten ville gi mening når man så hvor det skulle lede hen. Det har nå ikke skjedd, og det er foreløpig like vanskelig som før å se for seg hvordan den langsiktige finansieringen av fri scenekunst skal se ut i fremtiden eller om det finnes noen vilje til å ta tak i de tingene som ikke fungerer optimalt i dag. På side 37 skrives det om at det er viktig med armlengdes avstand, og jeg tror vi skal anerkjenne at det fremheves som betydningsfullt, særlig når det settes inn i samme dokument som prisingen av ytringsfrihet og kunstnerisk frihet, men etter de siste tiders bruk av den armen merker jeg meg det med en viss skepsis.

Når jeg treffer direktør i Danse- og teatersentrum (DTS)Tove Bratten på vei ut av Vega scene trekker hun frem at kulturmeldingen er lite instrumentell, men at det gjør at det er store muligheter i den. Det at det fokuseres såpass mye på ytringsvilkår er bra for det frie feltet. Det er også et fokus på arbeidsvilkår, noe som er bra for kunstnere utenfor institusjonene, og fokuset på kulturarv og forskning er bra for deres satsning på Sceneweb og dokumentasjon. Bratten er glad for at det ikke legges for store føringer, men er enig i at det betyr at det er mer å vente på.

Venteboller Det viktigste som kommer frem i meldingen er kanskje at det kommer nye meldinger. Det skal komme en strategisk gjennomgang av scenekunstfeltet (s.46). Det skal blant annet også komme en kunstnermelding, en barnekulturmelding og en melding om kultur og reiseliv (s.8). Alle disse arbeidene vil ha stor påvirkning på et bredt scenekunstfelt. I mellomtiden må vi berømme kulturministeren for å sette ord på det som er det aller viktigste uten å være redd for utdaterte floskelgeneratorer, det Morten Gjelten på telefonen minner meg på er paragraf 100 i grunnloven. Norsk kunst- og kulturliv er ingenting hvis vi ikke har et reelt vern av demokrati og ytringsfrihet. Utover det får vi vente og tro på at vi har politikere og byråkrater som vil jobbe for det beste for norsk kulturliv. Det gir denne meldingen oss faktisk grunn til å tro.