Det ugripelige

Når publikum kommer inn i salen på Store scene på Black Box teater, sitter koreografen og danseren Daniel Mariblanca ved et teknisk bord til høyre på scenen. Han er kledd som det jeg antar er karakteren Juanita. I programomtalen står det nemlig at karakteren ble til i arbeidet med forestillingen Know Hows, som de lagde for Carte Blanche i 2019, og at Mariblanca oppsøkte eldrehjem og barnesykehus som Juanita under pandemien. Nå skal hun «endelig besøke Black Box teater». Mariblanca har på seg en stor, lys parykk og en leppeprotese som ser ut som store botox-lepper i plast. Den holdes fast inni munnen, så når han prøver å snakke og synge til publikum, er det nesten umulig å høre ordene. Han opptrer allikevel, jeg hører ordet «relax», og han synger litt i mikrofonen gjennom sterk autotune. Ellers er han kledd i muskeldrakt, sykkeltrøye, susp og et kort, trangt, dyremønstret skjørt i et tynt syntetisk stoff i tillegg til rollerblades. Scenen er tom og uten inndekning. Fra taket henger det noen store tepper som er knytt opp så vi ikke kan se hva som er på dem. Mariblanca stikker rumpa ut mot publikum og signaliserer at de som sitter på første rad skal dytte ham frem på rulleskøytene. Etterpå beveger han seg rundt i ring på den store, åpne scenen. Det går fort, og selv om han utviser en dansers kontroll over bevegelsene, ser det hele tiden ut som han holder på å falle. Når han gjør det, føles det allikevel ganske kontrollert, og når han gjentar fallene, får det en slapstick-aktig kvalitet. To aktører (Mathias Aas Stoltenberg og Sebastian Biong) kommer inn på scenen med hver sin trillekoffert. Bortsett fra muskeldrakt eller parykk er de likt kledd som Mariblanca, inkludert de samme munnprotesene og rulleskøytene. Det er naturlig å tro at disse tre danserne nå utgjør tre utgaver av samme karakter, at alle er Juanitas. De to nye Juanitaene blir med på rulleskøytedansen, og de skøyter rundt på scenen i ganske stor fart. Selv om det finnes noe nesten virtuost i kontrollen danserne utviser, innebærer rulleskøytene risiko, og det oppstår en spenning i bevegelsesmaterialet. På teatrets nettsider står det at ingen av forestillingene er like, og jeg vet ikke hvor mye av det danserne gjør på scenen som er improvisert frem der og da og hvor mye som er koreografert på forhånd, men de veksler gjennomgående på å bevege seg rundt på et litt hverdagslig vis, enten med eller uten rulleskøyter, og å danse stort og med brå bevegelser. De fineste øyeblikkene oppstår i denne kombinasjonen av litt tilforlatelige bevegelser og det mer utstuderte danseriske og i kontrasten mellom dem, som når de nesten steppdanser med rulleskøytene.

Mellomrommene

I programmet skriver kompaniet at «Juanitas tar oss med på en koreografisk reise i motsetninger» og at de vil «fortrylle verden». «Målet er å vekke menneskene ved å avsløre sprekker og sammenhenger mellom virkelighet og fantasi - tiden er dyrebar.» I forestillingen ser jeg at de dykker inn i dette motsetningsfylte gjennom å gjøre den sceniske virkeligheten uklar og bevegelig Karakteren Juanita ser i utgangspunktet ut til å være inspirert av kvinnelige påvirkere og et rådende, men også tvilsomt, skjønnhetsideal som vi finner i et visst segment av underholdningsindustrien. Det er særlig leppene som gir dette inntrykket, men også Mariblancas store parykk gir assosiasjoner til det platinablonde hjørnet av internett. Men Juanita er mer kjønnsflytende enn det. At hun spilles av menn bidrar selvfølgelig til et flytende kjønnsuttrykk, men muskeldrakten og suspen henviser sammen med de feminine markørene til noe skjønnhetsmessig kjønnsoverskridende. Det gjør at aktørene fremstår flytende i kjønnsuttrykket og som projeksjoner av en uklar, generell og kjønnsløs fantasi. Det gjør også at karakteren virker mer som en idé enn som et menneske. Aktørene løsner etter hvert på de knytte teppene som henger ned fra taket, og når de flytter på dem, får vi glimt av broderte tekstilmalerier. Jeg skimter så vidt bilder av kvinner, og det ene minner meg om Edvard Munchs bilde Aske der en kvinnefigur står i skogen med hendene over hodet. Men teppene er hele tiden i bevegelse sånn at jeg ikke helt rekker å ta motivene inn. Det er som om de leker med publikums persepsjon og gjør oss usikre på hva vi ser. Dette minner meg om tidligere verk av Bananaz og flere av de samme koreografene. I den Heddaprisvinnende forestillingen Knø ble store lerreter med malerier på brettet og løftet rundt på scenen. Her fikk det fysiske kunstverket på scenen stor plass uten at vi i publikum kunne få full oversikt over det. Det hadde noe eggende ved seg samtidig som det understreket det flyktige i kunstopplevelsen. I Langt ute, lengst inne betraktet publikum det som skjedde enkeltvis gjennom et hull i veggen, og jeg er fremdeles usikker på hva jeg så. Men jeg vet at denne usikkerheten hadde en verdi i seg selv; verket hadde mistet sin mystikk og underliggjøring om jeg hadde forstått alt. Fordi Juanitas, i motsetning til de to nevnte forestillingene, benytter seg av en gjenkjennelig karaktertegning i en tradisjonell teatersetting, og aktørene henvender seg direkte til publikum, oppleves den som tydeligere i kommunikasjonen. Allikevel holdes det hele tiden igjen i formidlingen. Både når det gjelder scenografien og måten de tegner opp karakteren Juanita er det som jeg ikke klarer å gripe det de serverer meg. Koreografien kjennes ikke hastig, den tør å bli i elementene sine, men den er samtidig i stadig bevegelse. Lyset (Boya Bøckman) endrer seg også ofte og blir dermed en egen koreografisk stemme, og lyden (Per Platou og Bananaz) er mangfoldig. Det går fra rytmisk elektronisk musikk til kjent popmusikk, tidligmusikk og korverk. Når dette blander seg med de fysiske materialene på scenen, styrkes det ugripelige, og jeg opplever et verk som hele tiden beveger seg videre på sine egne premisser.

Lag på lag

Samtidig som det ugripelige estetiske universet er spennende, og jeg setter pris på at verket hele tiden beveger seg vekk fra mine konklusjoner, skjønner jeg ikke helt hvor jeg skal plassere aktørene og karakteren(e) innenfor dette stadig bevegelige rommet. Det skjer så mye hele tiden, og i den stadige flukten klarer de ikke å lande. Jeg skjønner at de leker med meg, men etter hvert skjønner jeg ikke hvorfor de leker med meg. Fordi Juanita blir en så flyktig karakter, mister jeg også litt interessen for henne i lengden. Det er som om hun ikke blir abstrakt nok, og det at hun er grunn og overflatisk blir ikke en stor nok styrke i seg selv. Det ligger et satirisk element til Juanita som blir litt for statisk. Mens alle de andre elementene beveger seg opp og ned som en berg- og dalbane, blir hun liggende på toppen å vake. Kombinasjonen av den ugripelige estetikken og en ugjennomtrengelig karakter gjør dette til en forestilling uten kjerne, og det er langt på vei interessant at de estetiske kvalitetene ligger i lag på lag oppå hverandre og at publikum hele tiden utfordres, men det finnes allikevel et potensial til å la lagene få komme mer til sin rett. Mot slutten av forestillingen er det en liten figurteatersekvens der en plastpose og en parykk brukes som figurer. Her synes jeg sekvensen i seg selv er presis i sin lekne teatralitet og har denne iboende flyktigheten som jeg opplever at hele forestillingen er på jakt etter, men i sammenheng med helheten blir den nesten for ugripelig.