På liv og død

Gatemagasinet Erlik Oslo fyller 20 år i år. Magasinet ble opprettet i 2005 som et tiltak for å gi verdighet til vanskeligstilte og rusmisbrukere og forved å gi dem muligheten til å tjene penger på hederlig vis. Når de nå feirer 20 år i Oslo, markerer de det med å lage et spel om rusmiljøets historie. I intervjuer har regissør Simen Formo Hay forklart at han fikk ideen til forestillingen da de hadde et samarbeid med Erlik han satti forbindelse med oppsetningen av Døden på Oslo S for Nationaltheatret i det gamle kjøpesenteret på Økern og de hadde et samarbeid med Erlik. Når publikum ankommer Vaterlandsparken på Grønland, får alle en rose. Det er en «fredsrose», og det blir sagt at det er en blomst som bare vokser der demokratiet blomstrer. Publikum blir deretter plassert i et midlertidig amfi med ansiktet mot Akerselva. Vi ser elven og båtene som ligger langs elvebredden, og ungdomshuset Riverside og Olafiagangen på den andre siden av elven. Scenograf Dagny Drage Kleiva har innledningsvis ikke gjort mye med omgivelsene, men på spilleområdet er det satt opp en form for levegg som ser tilsiktet midlertidig ut. Til høyre står et partytelt med et band inni og til venstre en parkbenk, og på den sitter Rikke (Janne Bøhmer Killingstad). Når forestillingen begynner, får hun selskap av Elisabeth (Nina Lothe). De har ikke sett hverandre på en stund, og det virker som om Rikke har glemt mye av deres felles historie, så Elisabeth begynner å fortelle. Kvinnenes fortelling fra ungdom og voksenliv i rusmiljøet i Oslo spilles så ut av to yngre skuespillere (Flo Fagerli og Lea Myren). Vi følger dem gjennom tilhold på Vaterland skole på slutten av 1960-tallet og tiltaket «Eet sted å være», en barnehage i nærheten, det åpne rusmiljøet i Slottsparken på 1970-tallet, videre rundt i byen, til Kvadraturen og Plata frem til oppstarten av Erlik. Hele tiden blir de holdt under oppsyn av et trakasserende politi.

Spel

At Et sted å være er et spel, blir både forestillingens styrke og svakhet. Den norske speltradisjonen har røtter tilbake til 1956 da Spelet om Heilag Olav ble oppført for første gang på Stiklestad. Siden det har spelmiljøet gradvis vokst, og i dag finnes det massevis av spel om ulike historiske hendelser rundt om i hele landet. Størsteparten av dem har det til felles at de tar utgangspunkt i en lokal historisk hendelse som på et eller annet vis gis nasjonal betydning. I begynnelsen tok mange spel utgangspunkt i historier om Olav den hellige, vikingtid og kristningen av Norge, men de senere årene har også fortellinger fra moderne tid fått plass. Det er allikevel ikke til å komme bort fra at det store flertallet av spel henter inspirasjon fra narrativer om norsk storhet og nasjonsbygging. Et sted å være er ikke en heltehistorie, og den fremmer heller ikke et narrativ som kan settes i sammenheng med noen nasjonal storhet eller stolthet. Når historien til de som har vært nederst på samfunnets rangstige gis en ramme man ellers gir historier som presenteres som nasjonalt betydningsfulle, fremstår det som en oppreisning. Et annet trekk ved spelene som kommer til sin rett i Et sted å være, er samarbeidet mellom amatører og profesjonelle. Amatørskuespillere er nesten alltid spelenes sterkeste kort. De tilfører forestillingene en umiddelbarhet og lokal forankring som gir spelet mening som hendelse. I Et sted å være blir dette ekstra slående fordi amatørene som deltar selv har erfaringer fra rusmiljøet. Det øker nærheten til historiene som fortelles og gir den åpenbare fiksjonen et lag av autentisitet. Når mennesker med ruserfaring spiller politimenn som trakasserer rusmisbrukerne, har det et maktkritisk element i seg. Amatørdeltakelsen gjør også spelet litt rufsete, og det ligger sjarm og styrke i det at alt ikke trenger å være så presist eller korrekt. Samtidig synes jeg flere ganger at amatørene imponerer som skuespillere. Når Elisabeth dør av overdose på slutten, kaster Rikke seg ut i elven for å ta seg til den andre siden. Scenen er kjempesentimental, men bruken av elven åpner både fortellingen og spillerommet. Spel er også alltid best når omgivelsene spiller en faktisk rolle både som scenografi og dramaturgi. Bruken av omgivelsene er ikke spektakulær, men måten de ordinære byomgivelsene inkorporeres på sånn at historie og sted smelter sammen, bidrar til å gi forestillingen mening. Rent scenografisk er det også fint når publikum kan løfte blikket fra det aller nærmeste og ut på byen.

Innholdsrik, men lettvint fortelling

På den andre siden står spelformen i veien for at forestillingen kan bli riktig interessant som teater. For som i de aller fleste spel, skal det både fortelles en enhetlig historie om noen få mennesker, og det skal knyttes til større historiske hendelser. Manuset er skrevet av Rudolf Terland Bjørnerem, og det er gjort mye for å få plass til mange tiårs Oslo-historie på kort tid. Det er åpenbart at kilder med tilhold i miljøet har bistått som konsulenter på historiske fakta og erfaringer, men selve historien om de to jentene føles spesialkonstruert for å passe til de historiske hendelsene. Sånn sett får jeg en Forrest Gump-følelse, historien utspiller seg kjemperaskt, og hovedpersonene er med på alt av betydning. Replikkvekslingene oppleves mange steder som overtydelige transportetapper. Navnene på de som snakker sammen, gjentas i overkant ofte. Det gjør at mye av dialogen får et preg av gammeldags norsk film og fremstår oppstyltet. Vi får dermed mindre anledning til å bli kjent med det personlige dramaet, og handlingenes motivasjoner forblir uavklarte. Det eksistensielle dramaet som må ha ligget bak en del av beslutningene i et sånt liv, insinueres bare. Den ene rollefiguren, Elisabeth (Lea Myhren) er en vestkantjente som tiltrekkes av miljøet på Vaterland. Hun sniffer lynol én gang og rømmer hjemmefra samme kveld for et liv på gata. Den andre jenta, Rikke, tilhører allerede miljøet, men hun kommer fra det mer fryktinngytende stedet Lambertseter, noe som fremstår som den eneste forklaringen på at hun havner på kjøret. Det antydes så vidt at livene deres, både på vestkanten og på Lambertseter, har medført traumer, men hva som er attraksjonen med ruslivet, underkommuniseres. Det minner meg om de advarslene det lokale politiet kom til klassen med da jeg gikk på ungdomsskolen. Der var løpebanen gitt. Den ville hypotetisk sett begynne med skulking, noe som automatisk førte til alkohol og hasj, og etter det var det ingen vei tilbake, og vi ville bli heroinister. Virkeligheten er jo mer kompleks, og jeg savner at mer av denne menneskelige kompleksiteten kommer frem. Et annet eksempel på lettvintheter i dramaturgien kommer med AIDS-epidemien. Den rammet sprøytenarkomane hardt og er således en viktig del av fortellingen. I forestillingen går det fem minutter fra det holdes et foredrag om «homsepesten» til fortellingens eneste homo faller om. Når han dør like etterpå, sendes han i en båt på elven, som om han er på vei til Hades i gresk mytologi i en i overkant symbolmettet scene. Tempoet i denne delen av historien gjør at den virker stereotypisk og klisjépreget, og jeg savner en større intellektuell nysgjerrighet på den livskrisen det må ha vært å være marginalisert på så mange vis. Jeg skjønner at dette spelet ikke har plass til eksistensielle spørsmål og intellektuell kontemplasjon over livet og hva det er å være menneske for hver ting som skal med, men måten menneskeskjebnene utspiller seg på foran oss fremstår i overkant lettvint. Forestillingen varer i to timer, og på den tiden skal de dekke opp mot 50 år. Det sier seg selv at det går kjapt og at det er liten mulighet til å gå i dybden. Jeg savner at virkelighetsaktørenes historier får større plass. Når forestillingen går mot slutten, hører jeg noen som kanskje er blant byens løse fugler krangle høylytt lenger bort på Grønland. For meg blir det kveldens fineste øyeblikk, fordi det faktiske livet smelter sammen med fiksjonsfortellingen og de speiler seg i hverandre. Det får meg til å tenke at jeg gjerne skulle sett flere sånne øyeblikk også i iscenesettelsen. Jeg tror derfor at forestillingen hadde vært tjent med å søke mindre mot helhetene og fokusere mer på delene. Hvis vi hadde fått høre flere faktiske historier fra folk med erfaringene de vil fortelle om, kunne vi selv ha puslet helheten sammen. Nå er det de profesjonelle aktørene som får mest plass på scenen, men de både morsomste og sterkeste øyeblikkene kommer når amatørene med rusbakgrunn kommer i forgrunnen. Med en litt mer oppstykket dramaturgi og plass til faktiske erfaringer utenfor det klisjéfylte lyset, tror jeg også at forestillingen hadde vært opplevd som mer politisk. Jeg får lyst til å etterlyse mer Brecht og mindre Lasse og Geir.

Er teater kult eller teit?

I flere sammenhenger i det siste har regissør Hay sagt at han ikke er så interessert i teater. (For eksempel her og her.) Det er jo en legitim sak, selv om det virker kjedelig å være teaterregissør da. Jeg regner derfor med at han sier det for å provosere og for å opponere mot et kunstsyn som fokuserer på form og selvreferensialitet, muligens fordi han synes den formsterke scenekunsten glemmer verden rundt seg og blir navlebeskuende. Kanskje er det derfor min kjærlighet til teater som form som står i veien for en mer positiv vurdering, siden det nettopp er som teater dette ikke når opp. Som sosialt tiltak virker det velment og engasjerende, som holdningskampanje likeså, og som spel er det helt ok. Men jeg tror ikke det politiske budskapet forestillingen ønsker å formidle er tjent med de estetiske lettvinthetene Hay legger opp til, uavhengig av om det er kleint med teater eller ikke. For sånn som fortellingen legges frem, burde den vært en tv-serie eller en ungdomsroman. Problemet er da at man ikke hadde fått med det som er dette spelets styrke, og som ikke helt tilfeldig er det som gjør det til teater, virkelighetsaktørene, omgivelsene og møtet mellom scene og sal.