S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Runa Borch Skolseg – 6. mars 2025

Revy på steroider

Foto: Det Norske Teatret. Scenograf og lysdesigner: Oscar Udbye. Kostymedesigner: Cårejånni Enderud


Publisert
6. mars 2025
Sist endret
6. mars 2025
Tekst av

Kritikk Teater

Europavisjonar Hovudscenen på Det Norske Teatret Premiere 1. mars 2025, anmeldt 4. mars

av: Simen Formo Hay, Johan Hveem Maurud og Oda Radoor Regissør: Simen Formo Hay Medregissør: Johan Hveem Maurud Dramaturg: Oda Radoor Musikkansvarlig: Benjamin Giørtz Scenograf og lysdesigner: Oscar Udbye Kostymedesigner: Cårejånni Enderud Koreograf: Simen Gloppen Videodesigner: Thomas Gallagher Tekstdramaturg: Ingrid Weme Nilsen

Manus til nynorsk ved: Inger Johanne Sæterbakk

Band: Benjamin Giørtz, Henrik Lillehaug, Markus Eide Anskau, Jon Fosmark

På scenen: Kaia Varjord, Hilde Olaussen, Amell Basic, Tord Kinge, Gard Skagestad, Heidi Gjermundsen Broch, Jae Nyamburah, Hallvard Holmen, Ingeborg Raustøl, Natalie Bjerke Roland, Jon Bleiklie Devik, Rafid Arsalan Islam, Morten Svartveit, Gina Bernhoft Gørvell, Carl Martin Eggesbø, Ellen Birgitte Winther og Pål Christian Eggen.


Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/revy-pa-steroider
Facebook

(Ingen innlegg)

Europavisjonar inneholder flere høydepunkter, men tømmer seg selv ved å være politisk og ideologisk platt.

I foajeen på Det Norske Teatret står et skamløst publikum med parykker og flagg. Det er en DJ og generelt mye skrål. Inne på hovedscenen går floormanageren Karl, spilt av Tord Kinge, frem og tilbake, og i to boder på den venstre siden av scenen sitter en kommentator (Kaia Varjord) og en stemmeansvarlig (Carl Martin Eggesbø), og på den høyre siden er det et green room hvor toppolitikere alt har samlet seg. Europavisjonar er Det Norske Teaterets vårsatsing. Simen Formo Hay, Oda Radoor og Johan Hveem Maurud står for manus og regi. Konseptet er relativt enkelt; de kobler Europas historie med Eurovision Song Contest, og vips, så har du tre timer teater og musikknummer om alt fra flyktningkrise, nyliberalisme, teknologi og kriger sunget av Vladimir Putin, Silicion Valley, Ytre Høyre, Tony Blair, Angela Merkel og så videre.

Skolerevy på steroider

På mange måter er det å se på Europavisjonar litt som å være på skolerevy på steroider; publikum er euforisk allerede før forestillingen har startet, og de ulike seksjonene i salen er delt inn i land. Jeg sitter i den greske fløyen, og jeg husker fremdeles koreografien til Helena Papariouz som vant for Hellas i 2005. I dag ville den mest sannsynligvis vært en tiktok-hit. Kommentatoren forteller oss at vi skal få høre 16 visjoner for Europa, åpningsnummeret synges av Mikhail Gorbatsjov og Ronald Reagan, og heter “Drøym saman”. Herfra får vi “Sovjet Goodbye”, “Handel framfør krangel”, “To statar, ein by, “Å skape fred ved å bruke vald”. Sangene blir fremført av skuespillere som blant annet gestalter Mona Juul og Terje Rød-Larsen, Jean Monet og Boris Jeltsin, som for øvrig også annonserer sin avgang og gir presidentembedet til Putin. Hvert nummer er bygd over en historisk Eurovision-låt, og kommentatoren i bua fletter det sammen med historiske hendelser som blir projisert bak scenen. Programledere finnes det også, men de gjør relativt lite ut av seg, utover å være kledd i paljetter, muligens fordi de også fyller andre funksjoner og roller i forestillingen. Det er mye mulig at jeg er i ferd med å bli kritikkens Marie Antoinette, men jeg klarer ikke helt å forstå hvordan dette kan være “noe av det villeste” noen har sett på en norsk scene. Det er et veldig velprodusert show med utrolig flinke utøvere, men det hele er også fryktelig forutsigbart. At det kalles “visjoner” kan være en gimmick, for det føles mer ut som det omvendte. Jeg forstår poenget i nesten alle sanger før de er sunget, og det er ok, men etter hvert blir numrene like, tunge av nødrim og relativt tomme. Jeg har full forståelse for at det skal herme Eurovision, men nettopp det Eurovision kan, kan ikke Europavisjonar. Europavisjonar er en teaterforestilling og kan ikke skape uventede situasjoner eller små kriser og konflikter. I teatersalen er alt gjennomkoreografert og gjennomsunget så mange ganger at det ikke blir gjort en eneste tabbe eller feiltagning, og ikke at det er nødvendig, men jeg savner kanskje et større regiregister, noe som blir brutt eller bryter med formen de har lagt opp til. Simen Formo Hay er absolutt en regissør som kan skape store produksjoner og har mange fine ideer, men jeg opplever likevel forestillingen som statisk. Kanskje kommer det av at innhold speiler form, det politiske budskapet som blir fremført og spilt ut er akkurat det man forventer, og det blir til et slags konsensusteater hvor vi bekrefter hverandre som gode og velmenende borgere. Den litt klamme, insisterende tonen om å behandle hverandre med kjærlighet, også de vi ikke liker, oppleves nesten litt voldelig for meg, noe som kanskje også er med hensikt. Det er mange gode nummer før pause. Heidi Gjermundsen Broch som Angela Merkel, Pål Christian Eggen som Putin, Gina Bernhoft Gørvell som danser med saksofon og Ingeborg Raustøl som Erdogan er alle underholdende, men jeg klarer ikke helt å fange eller forstå hva de vil. Med unntak av Putin er det ingen forsøk på å problematisere Europas suverene selvbilde, som også har vært kilden til relativt mye konflikt. Jo da, de harselerer med NATO og EU, men ender likevel opp med det samme selvbildet. Det politiske innholdet oppleves som en speiling av den verdenen vi lever i og ikke et forsøk på å lodde dypere eller utfordre konsensus eller ubehagelige sannheter, snarere er det ideologisk og politisk ganske platt.

Komediens politiske potensial

Mens jeg sitter der, tenker jeg på teksten “Ontological Laughter: Comedy as Experimental Possibility Space” av Timothy Morton som jeg leste på nytt for noen dager siden. Jeg tror jo at Europavisjonar springer ut fra et reelt ønske om å skape et rom for politisk fantasi hvor man kan sette ut og bekrefte ideer og tankespill, men resultatet er at jeg opplever det mer som en historietime hvor lærdommen som blir tatt ut og sunget om er forenklet. Teksten handler om komediens potensial for å romme krisen og hvordan man kanskje kan si at virkeligheten i det hele tatt er en komedie i den forstand at komedie er en måte å nærme seg ting vi ikke kan ha direkte kjennskap til. Komedien er et mulighetsrom der alle slags vesener, alle slags følelser, alle slags mennesker og alle slags interaksjoner eksisterer. I teksten hevder Morton at komedien er sjangeren som er nærmest den ontologiske strukturen av hvordan ting er. Europavisjonar er ikke en komedie, men den benytter seg grovt av både satire og slapstick og vil åpenbart minne oss på at når man kan le, kan man gråte.

Estetiske klisjeer

Kostymene er designet av Cårejånni Enderud, og jeg er ikke helt overbevist, men har noen favoritter: Mikhail Gorbatsjov sin røde powersuit med buksene ned i ridestøvler, de greske backing-danserne, den ukrainske revolusjonære banden ikledd hvite helkjoler med blomster på og den kvinnelige programlederen som har en lang glitrende kjole. Den er ikke fin, men ganske camp, i god Eurovision-stil. Rommet som blir endret for hvert nummer oppleves lite stimulerende, og jeg lurer på om det handler om at selv om det endrer seg, er effekten av endringen liten, noe som er litt absurd, for det ser kostbart ut. Noe kan også handle om at alt er frontalt og ofte plassert midt på scenen. Jeg opplever at det er lite friksjon i de ulike estetiske materialene, og det får meg til å tenke på hvordan de benytter seg av klisjeer og kjente Eurovision-virkemidler. Hvor lenge er det vitalt og gøy før man opplever at det blir gjentakende, og hvorfor bruker man ikke kostymene og rommet mer til å artikulere motstand eller friksjon? Etter pause går vi inn i den absolutt svakeste delen av forestillingen. Nå skal enkle påstander og ulikheter først presenteres gjennom tre “unge” skuespillere som representerer hver sin konflikt på didaktisk ungdomsteatervis: En er skeiv, en er barn av foreldre som flyktet fra hjemlandet sitt og den siste mistet levebrødet sitt under Eurokrisen i Helleas. Jeg har skrevet før at det finnes mange måter å skape politisk teater på, det kan ligge i struktur, organisering og estetikk, og det trenger ikke bare å være en direkte speiling av politikk. Europavisjonar gjør aldri noe annet enn å speile, og de går aldri inn i den grumsete underverden og sammenblandingen av ideologi og politikk som Eurovision også er. Så jager Zelenskij en Putin som synger sin versjon av "Rise Like a Phoenix", noe som også fremstilles og spilles på en måte som gjør meg forvirret. Vi får en sang om hvordan Europa er bygd av menn (newsflash!), vold og voldtekter (mer newsflash!) De spiller av antall dager vi har vært vitne til folkemordet i Palestina, som for øvrig er virkningsfullt, for det tar tid, og det er jævelig mange dager. Selv om mitt hjul var halvfylt før jeg gikk inn etter pause, punkterer denne delen forestillingen for meg. Publikum stemmer frem en vinner, og når vinneren skal synge bidraget sitt, bryter det ut en konflikt som får kommentatoren til å løpe ut av boksen sin ned på scenen og holde en slutttale som tar livet av forestillingens faktisk agens. Det er alltid vanskelig når man vipper mellom det overtydelige og tydelige, banale og klisjeer, og delvis er jo den leken med fullt overlegg, men samtidig opplever jeg at den lander litt feil. Når jeg går ut derfra med et berusende tog av publikum bak meg, tenker jeg på hvordan man skal klare å skape en hovedsceneproduksjon som samtidiger underholdende, har rom for nyanser og er transformerende. Kanskje er det ikke mulig, men for meg blir Europavisjonar et show med litt innhold, en slags hybrid mellom russerevy, firmafest og teater. Litt Gaza og Ukraina, litt skattepolitikk, litt storpolitikk, men aldri så mye at det faktisk blir ubehagelig.


Kritikk
Døden på Økernsenteret

På tross av eventyrlig scenografi og sterke skuespillerprestasjoner er det uklart hva musikalversjonen av «Døden på Oslo S» forsøker å fortelle.

av Hilde Halvorsrød
Essay
Modernitetens død og gjenoppstandelse

Nationaltheatrets oppsetning av «Døden på Oslo S» på Økernsenteret representerer en særegen form for inderlighet som passer til tidsånden i 2023.

av Julie Rongved Amundsen
Kritikk
Glasuren på den politiske bløtkaka

Arven på Nationaltheateret er en tam forestilling fanget i symbolpolitikk

av Runa Borch Skolseg

S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no