Glasuren på den politiske bløtkaka

I Berlin i november 2023 hopper jeg på metroen til Volksbühne for å se den nyeste forestillingen til den unge, belgiske regissøren Benjamin Abel Meiraege. Jeg hadde på det tidspunktet allerede sett et arbeid av ham og tenkte at Rene Pollesch var rimelig ballsy som gav hovedscenen på teatret til en ung og relativt kompromissløs regissør som ham. Når jeg kommer inn, sitter det et band utkledd som døde skjeletter på scenen og spiller jazz, og når lysene slukkes, snurrer det en liten dreiescene på den store, tomme scenen. Fra baksiden kommer det to nakne menn løpende inn, håret deres blir blåst av den falske vinden, og de hopper opp på den lille scenen og knuller. De som knuller er Adam og Adam, og i verden som blir presentert i forestillingen blir historien skrevet om. Det er ingen Eva, og mennesket stammer fra rumpehullet istedenfor å bli skapt fra et ribbein. Det er den skeive mannens verden, og selv om resten av forestillingen er fragmentert og litt abstrahert, fremstår den to millioner ganger mer skeiv enn Arven. Nationaltheatrets oppsetning av Arven av Matthew Lopez startet lenge før selve premieren og mottakelsen av den. Siden det ble kjent at forestillingen skulle settes opp i regi av Johannes Holmen Dahl, er det blitt debattert og skrevet om viktigheten av representasjon og skeive erfaringer. Debatten har kanskje gått seg litt vill i ulike innlegg og interesser, men hvem som har regi er viktig, det er den konseptuelle avsenderen, den som tar avgjørelser og bestemmer til slutt. Derfor er det bra at det er skeive skuespillere i castet til Arven, men så lenge den som tar de store avgjørelsene er en hvit priviligert cis-mann eller -kvinne skaper ikke teatrene gode vekstvillkår for at andre metoder og andre estetikker kan utvikles og vokse frem. Da blir det som i Arven: symbolpolitikk. Selv om mange av teatrene mener å hevde noe annet, er estetikk også politisk og ikke bare glasuren på den politiske bløtkaka. Jeg er også en hvit, privilegert cis-kvinne (med ph.d. som faghag), jeg ville aldri tenkt at det var min oppgave å ha regi på et stykke som Arven. Det handler om at skeiv estetikk og kunst ikke bare er enkel speiling av et intergenerasjonelt traume og en tematikk, det er metoder, referanser, motstand, subkulturelle vink og perspektiver som teatrene trenger, og her virker det som om teatrenes analyseapparat har kollapset som et overopphetet kontrollrom. Før jeg går inn i hvorfor forestillingen Arven ikke er god skal jeg innrømme at jeg ikke har sett hele, på et tidspunkt godt over halvveis kjente jeg at jeg ikke orket mer. Derfor vil teksten kretse seg rundt det jeg så, samt at jeg har sett hele i Stockholm og kan dra noen linjer mellom de to forestillingene.

Teksthavari

På hovedscenen på Nationaltheateret stiller alle skuespillerne seg på rekke. Dette regigrepet er ikke uvanlig for Holmen Dahl. De begynner å snakke, og det går ikke veldig lang tid før man forstår hvor slapp og dårlig teksten er. Fortellingen utspiller seg over flere år i nåtidens New York, og ifølge Nationaltheateret er det en ærlig, varm og sår skildring av livene til et knippe homofile menn hvis skjebner krysses på godt og vondt. Vi møter Toby, en ung selvsentrert forfatter, med stygg skinnjakke som er sammen med Eric. Eric elsker å lage brunch og er urovekkende søt. De blir venner med den unge Adam som tok feil pose i bokhandelen.Senere får han hovedrollen i oppsetningen av dramatiseringen av Tobys debutroman (jada!). Resten av karakterene ligner et gay gresk kor av klisjeer: et homonormativt lærerpar som vil ha barn, en hiv-smittet lege, en veldig sint, politisk mann, kalt Jasper, spilt av Karl Vidar Lende, som roper alle replikkene sine og virker som han spiller i en annen oppsetning, og det eldre, litt pompøse paret Walter og Henry som overlevde aidsepidemien og måtte leve med sorgen over alle de mistet. Teksten stiller spørsmål om hvordan man skal finne sin plass i en lang rekke av skeive historier, hvilket ansvar vi har for dem vi deler fellesskap med og hva vi skylder dem som har levd, lidd og elsket før oss. Da jeg så oppsetningen i Stockholm for godt over ett år siden, hadde jeg problemer med teksten. Til tross for mange gode intensjoner føltes det som om karakterene var overtydelige og samtidig hadde for lite å spille på. I den norske versjonen forsterkes dette i kraft av at relasjonene som utspiller seg på scenen virker konstruerte, og jeg tror ikke helt på fellesskapet og vennskapene som spilles ut. “I Stockholm versus Oslo” opplevde jeg at karakterene fremsto hakket mer levende i Stockholm, kanskje fordi rommet var mer intimt og dynamisk, eller at det var noen valg i oversettelsen som fungerte bedre. På Nationaltheatret arbeidet skuespillerne på, men teksten vokser ikke akkurat i munnen deres, den fremstår banal og merkelig distansert. Det kan handle om den spesifikke amerikanske konteksten som vi har forhøyet som en popkulturell gudinne, men problemet oppstår når det er så direkte oversatt som i denne oppsetningen. Det virker som om skuespillerne ikke har noe forhold til det de snakker om, og det oppstår en kunstig distanse mellom kroppene som sier det og det som faktisk blir sagt. Når de dissekerer boken og begrepet Camp av Susan Sontag, cringer jeg, og jeg er sikker på at Sontag gjør det samme. Det føles som om den overveldende suksessen Arven har hatt på diverse scener rundt omkring i verden trumfer tekstens bedrøvelighet, og jeg tror forestillingen hadde tjent på å bli strøket og redigert kraftig i.

Heteroeyed

Rommet, som består av en gigantisk dreieskive fører tankene mot noe episk, en sol eller sirkel, men fordi den bøyes og blir skeiv, blir det også litt hult, som om vi bokstavelig er på skråplanet. Noen ganger ligner det også litt undergangen til en metro, for man ser konstruksjonen under og den blir til en scene i scenen. Scenografien gjør ikke spillet noen særlig tjenester, faktisk virker skuespillerne tidvis fanget av rommet, og spillet blir veldig frontalt. Det er relativt vanlig at scenografer får gjøre kostyme i produksjoner, og sjelden at kostymedesignere får gjøre rom, det av gode grunner, men det bør også gå andre veien. For i Arven ser kostymene ut som de kommer fra "heteropatruljen", og en del av grunnen til at karakterene fremstår som sjablonger. Et par øredobber og flared jeans (som Kendrick Lamar gjorde til allemanns eie under årets Super Bowl) overbeviser verken meg eller mitt kostymealbi Fredrik Floen. Han klager over vondt i øynene av å se på kostymene. Utover det jeg allerede har nevnt består kostymene av en rosa dypt utringet v-genser, en blomstrete skjorte hentet fra Woodstock-festivalen i 1969, en allerede nevnt billig skinnjakke, høyvannsbukser og smale poloer, som får det til å se ut som om de spiller i et sykehusdrama fra 1950-tallet og billige dresser. Jeg tror ikke jeg trenger å skrive at klær bygger univers, men jeg gjør det likevel. I alle fall gjør de det i den verdenen Arven plasserer seg i. For en gjeng med homofile middelklassemenn bosatt i New York er ikke en hvit t-skjorte et blankt kanvas, men fylt med mening. Er den i viskose eller bomull, er den av et tykt eller blankt materiale. Klær kan signalisere religion, politikk, subkultur, klasse eller arbeid, og i Arven, hvor skuespillerne skal speile en slags vennegruppe, er det vanskelig å forstå hva klærne vil og skal. Det er umulig å lese fellesskapet eller det relasjonelle inn i tøyet. Kostymene oppleves også litt enkle og overfladiske, de virker mer som de representerer ideen om det skeive enn faktisk å være det. Distansen og det tidvis litt monotone frontale spillet er med på å understreke karakterenes mangler. De som har fått litt å spille med, gjør det, Vetle Bergan spiller Eric Glass skremmende likt som han spilte gutten i Snøsøstera på Det Norske Teatret, men han klarer på merkelig vis å puste en barnlig vitalitet inn i sin homornormative karakter. Olav Waastad er både komisk og temperementsfull i rollen som Toby, og legger jeg til side mitt altfor strenge blikk (for ja, jeg er blitt kronisk sur av denne oppsetningen), kan jeg også skimte sårbarhet. Alfred Strande, som spiller Adam og Leo, har noe skjørt og litt porøst over seg, men jeg savner en sterkere kroppslig inngang til materialet fra alle karakterene, det er som om jeg stirrer på en gjeng kropper uten noe reelt begjær. Jeg forventer meg ikke Berlin, men sexscenene i Arven virker som de er regissert og spilt av veldig blyge gutter. I den første scenen hvor Toby og Eric har sex er det som om jeg er vitne til en sexscene slik vi løste den når vi lagde teater på videregående og sex fortsatt var forbundet med noe som var kleint og komisk. Jeg forstår at denne scenen skal være et bilde på at de gradvis distanserer seg fra hverandre, men synes fortsatt den kunne vært løst bedre. Sex kan være mange ting, komisk, overgrep, voldelig, men i de fleste tilfeller er det begjær, kjærlighet eller noe man bare må ha. Også i de andre scenene hvor Toby prøver å nærme seg Adam eller kjøper sex av Leo savner jeg at de går inn i begjæret og de ulike privilegiene og kapitalene som flashes så åpenbart i Arven; penger, kropp, sex, eiendom og kåtskap, som også er på spill i de andre relasjonene som spilles ut. Selv har jeg alltid elsket forfattere som Samuel Delany, Kevin Killian og Dennis Cooper, og joda, Lopez ligger estetisk svært langt fra dem, men de er/var åpent homofile og skriver eksplisitt om sex, makt og relasjoner mellom menn. I bøkene deres beskrives det detaljert om alt fra avsugninger i kinosaler, fetisjer til kjærlighet, og frykten og sorgen for smitte og tap ligger som et bakteppe. I flere essays av Delany beskriver han offentlige rom som nevnte kinosaler som steder hvor det kunne utveksles seksuelle tjenester i en tid hvor sex mellom menn var kriminalisert og stigmatisert. I Arven er dette borte, og jeg holder med Martin Lervik som i sin tekst i Shakespearetidsskriftet skriver “gi meg en steamy og dampende sexscene!” Gi meg litt pirr i denne knusktørre og gråtkvalte teatersalen!

Arven etter hva?

I dagene etter Arven tenker jeg på mange ting, jeg tenker på hvordan det finnes mange andre skeive erfaringer som hadde fortjent enn hovedsceneproduksjon. Jeg tenker på hvordan aids blir opphøyd og spilt ut som et melodrama, en tåreperse, når det er skrevet så mange andre, rå, rasende og sorgtunge innganger og lesninger av epidemien. Min favoritt er en tekst av Cookie Mueller som selv døde av aids-relatert lungebetennelse som 40-åring. I novellen beskriver hun en mann som får viruset på grunn av en urinfetisj. Hvordan kan denne vakre, gyldne væsken, denne rene, ærlige væsken være så dårlig, ond og utrygg, skriver hun. Mueller, som var kjent for å skrive helsespalter hvor hun ga ymse og relativt dårlige råd, også om aids, lar mannen i novellen bli frisk gjennom å drikke sin egen urin. Akkurat som debatten om hvem som har regi, kan man kanskje også debattere hvilke tekster og erfaringer, hvilke blikk og estetikker som egentlig når en hovedscene og hvor viktige er det at de er der? For Arven er verken en bra forestilling eller en god tekst, det er et normativt, overfladisk drama, og ikke det store homoeposet det har blitt blåst opp til. På Dramaten var heller ikke Arven en stor kunstopplevelse, så er det sagt, men de plasserte teksten i et lite rom hvor man fikk sitte litt nærmere på skuespillerne, lukte litt svette, se litt kropp, og høre Stockholms-homsene hviske om hvem de hadde knullet. Man fikk i det minste litt mer feel for relasjonene på scenen. Det jeg så av oppsetningen på Nationaltheateret blir tam, og debatten rundt den litt punktert. For, som jeg skriver i starten av teksten, mener jeg det er viktig med hvem som har regi, det er den siste avsender, men når teksten og karakterene er så sjablongete er jeg usikker på om det hadde spilt så stor rolle. Kanskje er det som dramatiker Ibrahim Fazlic sier til Morgenbladet, teksten kunne blitt møtt med noe mer motstand av en skeiv regissør, men det får vi aldri vite. Karakterene i Arven lengter etter bolig, barn og en trygg havn og snakker på en måte som får jentene i Sex and the City til å fremstå som store filosofer av 00-tallet. De er glasuren på den politiske bløtkaka. Det er selvsagt lov å ønske seg alle disse tingene uansett legning eller kjønnsidentitet, men ekteskapet er knyttet til vår egen tilkortkommenhet og sårbarhet. Juridisk og ideologisk trekker den en sirkel rundt en sfære av beskyttende interesser og lar alle andre, økonomiske og seksuelle avvikere, hvis måter å leve og elske på alltid vil være marginale, og etterlater oss i en verden med så lite organisert omsorg at det er vanskelig unngå parets fortrolighet i ens intime liv. I en tid hvor Trump stopper bistand og dermed vaksinen som kan beskytte mot HIV i en kort periode, i en tid hvor transpersoner og skeive blir dehumanisert og er skyteskiver for en politikk som kan føre tankene tilbake når tidligere statsledere har utøvet makt mot minoritetsgrupper og siden beklaget det, er det ingen tvil om at ikke bare hvilke historier vi forteller oss selv, som vi setter opp på scener og trykker i bøker er viktig, men også hvem som gjør det. Språk er makt og ulike perspektiver, og fortellinger er en stor del av vår kulturelle oppdragelse og er med på å forme blikket vi avleser verden med. Sånn sett er det ingenting galt med å sette opp Arven, men om man ønsker seg en revolusjonær kraft, noe hardtslående visjonært og politisk, får man gå et annet sted. Som forestilling fremstår den som et blast from the past; forutsigbar, underlig tilbakeskuende og reaksjonær.