Scenekunst.no har bedt kritikerne som har skrevet mest for tidsskriftet i 2024 om å løfte frem sine høydepunkter fra 2024. I dag deler vi høydepunktene til Runa Borch Skolseg

Kate Pendry maler frem et sårt og brutalt familieportrett i sin undersøkelse av true crime-sjangeren, som kanskje kunne vært litt strammere

Lille Eyolf på Torshovteatret er en effektiv og usentimental versjon av Ibsens drama som vaker litt for mye på overflaten.

Årets CODA står i spagaten mellom mange ulike interesser og tematikker, men klarer ikke helt å samle det og fremstår dermed retningsløs.

Eg føreslår at vi vaknar er en velspilt forestilling som tidvis blir litt sjablongaktig.

Eavesdropper er en forestilling med masse potensial, gode ideer og fine sekvenser.

Gjennom en mengde ideer, referanser og praksiser skaper Trond Reinholdtsen med The Chosen Ones på Black Box teater under Ultimafestivalen et verk hvor man både blir beveget og tankefull .

Dissekering av et snøfall på Torshovteatret berører mange interessante tematikker, men ender opp som litt monoton.

Jente, 1983 er blitt en forutsigbar forestilling som tidvis vibrerer av gode skuespillerprestasjoner.

Kunstenfestivaldesarts i Brussel inviterer i år inn til kjøkkenbordet, og der er det søte, sure og sterke smaker. 

I Panser blir rumpehullet en subversiv agent, noe som er både bra og dårlig.

Nationaltheatrets oppsetning av Og verden forsvinner med meg er blitt en statisk oppringning fra graven.

Janne-Camilla Lysters Library of Gestures hadde tjent på å ha flere fasetter og strenger å spille på.

Sportskoret av Elfriede Jelinek er blitt til en old school sportsodysse hvor tekstens mange kvaliteter forsvinner i tysk shoppemani.

Årets utgave av OITF er en brokete miks som mangler en overordnet kuratorisk tanke, men som tidvis glimter til.

Geir Hyttens Red Flag er altfor monoton og kontrollert og lykkes ikke med å skape det refleksjonsrommet han initierer.

Jonas Ørens Kalokagathia drukner i sitt eget speilbilde.

Anna Karenina på Centralteatret er blitt til en effektiv, tidvis pen og ganske kjedelig forestilling.

Tilbake til Ingenting er en ambisiøs forestilling om både barns og voksnes mørke som nesten kommer i mål.

Roberto Zucco er en rik tekst med mange mulige lesninger, men Det Norske Teatrets versjon er foreldet og statisk.