Sanctomb vil gjøre synden hellig – men hva skjer når frigjøringsestetikken selv blir en institusjon?

Lars Norens siste tekst undersøker limboen mellom det friske og det syke, ansvar og oppløsning, men på scenen ender det opp som et statisk melodrama 

Christian Lollike vil kritisere samtidens vanvittige tempo gjennom Ludvig Holberg, men ender opp med å reprodusere den.

I Sweet Spot av Harald Beharie blir mye av materialet for trygt.

Sykdom og sosial nød er morsomt og presist – men også litt naivt suverent.

Scenekunst.no har bedt kritikerne som har skrevet mest for Scenekunst i 2025 om å trekke frem sine høydepunkter fra året som har gått. I dag deler vi høydepunktene til Runa Borch Skolseg.

Geir Hytten famler mellom det konkrete og det abstrakte, tydelige og overtydelige i Whiteout.

Når Nationaltheateret forsøker seg på Sagaen om Isfolket er viljen stor, og resultatet sørgelig smått.

Ganske tidlig under oppsetningen av Édouard Louis’ roman Forandre seg: metode begynner jeg å kjede meg. Har oppskriften på samarbeidet mellom Kjersti Horn og Louis spilt seg ferdig?

Årets Coda - Oslo International Dance Festival var like sprikende som den pleier å være. Det er ikke bare dumt, men om festivalen vil bli en internasjonal størrelse, må verkene som vises i større grad kontekstualiseres.

Med Dragonblood har Only Slime skapt en sjangermiks som kanskje er en harselas.

Scene 3 med Tani Dibasey og Only Slime har gått hardt ut og forsøker å skape teater av andre erfaringer og populærkulturelle sfærer, men om det er kunstnerisk interessant og vitalt, er jeg usikker på.

Europavisjonar inneholder flere høydepunkter, men tømmer seg selv ved å være politisk og ideologisk platt.

Arven på Nationaltheateret er en tam forestilling fanget i symbolpolitikk

Forbrytar og straff forvandler Kathrine Nedrejords roman til en unyansert og statisk forestilling.

Dragana Buluts Beyond Love har mange fine sekvenser og ideer, men forblir en normativ lesning av kjærligheten.

Epiclogue har fine sekvenser og mye potensial, men reduserer seg selv.

Scenekunst.no har bedt kritikerne som har skrevet mest for tidsskriftet i 2024 om å løfte frem sine høydepunkter fra 2024. I dag deler vi høydepunktene til Runa Borch Skolseg

Kate Pendry maler frem et sårt og brutalt familieportrett i sin undersøkelse av true crime-sjangeren, som kanskje kunne vært litt strammere

Lille Eyolf på Torshovteatret er en effektiv og usentimental versjon av Ibsens drama som vaker litt for mye på overflaten.