Statisk melodrama

For en uke siden satt jeg i Stockholm med tre unge dramatikere og leste masse dramatikk: Will Arbury, Ntzoake Shange, Sam Max og så videre. En av studentene sa at hun savnet teaterteksten, dramatikken i teatret, noe jeg blir sittende å tenke på mens jeg ser oppsetningen av Kathrine Nedrejords roman Forbryter og straff på Det Norske Teatret i regi av Julia Marko-Nord. Kanskje savner jeg også dramatikken, eller er det noe i de iscenesettelsene av romaner jeg har sett det siste året som gjør materialet likt og statisk?

Raseri og sårbarhet

Skuespiller Kirsti Refseth går frem og tilbake når jeg kommer inn på Scene 2 noen dager etter premieren. Scenen er avgrenset til en hvit liten boks. Hun har på seg et par vide jeans, herresko og en stor strikket genser. I det ene hjørnet står det vannflasker og noen bokser stablet opp på hverandre med papirer, eller saksdokumenter, men ellers er rommet bart og lite, muligens med ønske om å skape en klaustrofobisk følelse. Romanen Forbryter og straff fikk gode kritikker og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris da den kom ut i 2022. Kort fortalt handler den om en norsk forfatter i Paris som vil skrive om ham. Han er den som voldtok henne en sein kveld hun var på vei hjem. I romanen og på teatret får vi vite at hun møter kjæresten sin åtte måneder etter overgrepet, og deres historie utspiller seg parallelt med at voldtektsmannen blir siktet, stilt for retten og dømt. Mens dette pågår finner paret seg ny leilighet og flytter sammen. Hun blir gravid, men fosteret dør i mors liv tidlig i svangerskapet. Noe populisme kan man jo kritisere teatersjef Kjersti Horn for når hun velger å ta en suksessrik roman fra Nedrejord fremfor en av hennes mange scenetekster. Scenograf Sven Haraldsen har skapt etrelativt enkelt rom, men det minner meg også om et rom Katie Mitchells ofte brukte scenograf Alex Eales gjorde på Schaubühne for kanskje 10-12 år siden. Refseth balanserer teksten fint i starten. Hun bruker sin egen stemme, hun bruker mikrofonen, og hun spiller rollen som både kjæresten og overgriperen. Etter hvert som materialet skrider frem, kjeder jeg meg mer og mer. Jeg klarer ikke å koble meg på smerten til Refseth og blir rimelig sur av den overtydelige gesten, av å dyppe en pensel i svart maling og skrive "VALDTATT" over de hvite platene som omringer scenen.  Da jeg leste romanen, opplevde jeg at den dirret av raseri og avmakt samtidig som den var klok og skapte refleksjonsrom. I Marko-Nords regi er det som om de ikke har klart å finne tekststrategier i oversetterarbeid fra roman til scene, og det gjør tekstarbeidet til Refseth statisk. Jeg er usikker på hvorvidt det å dynke et så potent materiale med både gråt og fuktige øyne er den beste strategien for å forvalte sårbarheten som finnes i teksten. Selv om jeg tror på følelsene Refseth spiller ut, tror jeg også på nyanser, at andre følelser kan tre frem i en sorgprosess og transformasjon som denne; en rasjonell følelse, apati, et sinne som ikke handler om å rive rommet ned til Sara Parkmans og Hampus Norens vakre musikk, men som samtidig støtter oppom det samme emosjonelle landskapet hele forestillingen befinner seg i. Nedmonteringen av rommet, hvor Refseth river de hvite platene ned, kaster stoler, drikker sort maling og spruter det utover det hvite sterile rommet, er en slags spiker i kisten for meg. Herfra føler jeg intet.

Det usagte

Seksuell vold har alltid vært en del av litteratur og teater gjennom myter og greske tragedier. Historien om Prinsesse Filomela som ble voldtatt av Kong Tereus, hennes svoger, som også skar av henne tungen og stengte henne inne i en grotte, gjorde dypt inntrykk på meg da jeg leste den. Heldigvis klarte Filomela å veve inn tegn i et tøystykke og få sendt det til søsteren Prokne. Sammen tar de hevn over Tereus ved å drepe deres felles sønn og servere Teureus kjøttet. Når han forstår hva han spiser, forvandles både han og de to søstrene til fugler, og Filomela blir selvsagt nattergalen. Myten har inspirert forfattere fra Shakespeare, Virginia Woolf, Maya Angelou og Det Norske Teaters venn, Édouard Louis, og har fortalt oss noe om patriaralske strukturer, traumeteori, til hvordan samfunnet og juridiske systemer saboterer for offerets fortelling. I romanen Forbryter og straff kan man kanskje skimte noe av det samme, en som vil fortelle sin historie, en som ikke bare vil synge nattegalens sorgfulle sang, men som vil vise hvordan den seksuelle volden har forvandlet henne og gjort henne til en annen. Den hun var, vil vi aldri treffe, og de rundt henne syns hun skal la være, men hun gjør ikke det, hun leser papirene, hun møter i retten, hun er en av de heldige i denne merkelige og brutale verdenen. Hennes forbryter får en dom, en straff i motsetning til mange andre som aldri får en DNA-match eller muligheten til rettssak fordi bevisbyrden ofte er for svak. Hun på scenen og romanen vet dette, og likevel forsvinner det ikke, traumet er formet som en løkke, det har en start, men kanskje aldri en slutt.

Død over dramatiseringer

Med jevne mellomrom kommer det debatter om hvorvidt det er for mye dramatisering av romaner, jeg har aldri egentlig engasjert meg dypt og lidenskapelig i disse, men jeg begynner nå å forstå at jeg er lei av dramatiseringer og vil rope død over dem. Jeg synes mange av dem er kjedelige, alt for teksttunge, og jeg savner teatralitet og tekster som kan leke med teatermaskinieriet fremfor å bli presset inn i det. Hvis teatrene ikke kan finne gode scenetekster, må de kanskje finne et nytt dramaturgiat, for jeg vet om flere dramatikere og tekster som aldri har blitt spilt i Norge som er rimelig sublime. Forbrytar og straff føyer seg inn i rekken av dårlige romandramatiseringer, i tillegg virker det som iscenesettelsen misforstår mange av romanens litterære og dirrende kvaliteter. Teksten er ikke i seg selv performativ, og den trenger førstehjelp for å gjenoppstå på scenen. Når regi og Refseths spill ender i statisk melodrama, klarer de ikke å løfte tekstens viktige refleksjonsflater opp og frem.