Bygdedyrets stygge ansikt

Påskesola varer ikke hele natta, men det føles nesten sånn i den arktiske sonen denne skjærtorsdagen. I Guovdageaidnu (Kautokeino) er det duket for siste etappe av maratonturneen til Maid Sárá čiegada (Det Sara skjuler) gjennom de norske, svenske og finske delene av Sápmi. Forestillingen er det samiske nasjonalteateret Beaivváš’ seneste ungdomssatsing. Forfatter Kathrine Nedrejord har selv adaptert sin tredje ungdomsroman til et fengende teatermanus.

Et ungdomsmiljø i Karasjok blir rystet av at den skoleflinke Sara, som spilles med få, men velvalgte ord av Marte Fjellheim Sarre. Hunblir utsatt for et seksuelt overgrep under det som skulle være en festlig lørdagskveld. Historien blir fortalt av Saras bestevenn Lajla, spilt fortreffelig av Eila Ballovara Varsi. I motsetning til Saras stillhet, flommer begeret over av snakk og sinne for Lajla når hun får vite om det. Sjokket tar overhånd. Hun ønsker dermed å vekke liv i den traumetause Sara, uten hell. “Han som har gjort det her, har på en måte stjålet fra meg. Rana venninna mi”, sier Lajla om fortvilelsen og skuffelsen hun føler.

Detektivarbeid og traumebearbeiding Samtidig vil Lajla i en slags klassisk påskekrimaktig «hvem-er-skurken?»-stil finne og stanse overgriperen. Men Sara vil helst legge det hele bak seg og avslører ikke hans identitet. Siden det er korte avstander og tette bånd mellom folk, svekkes tilliten til de Lajla jevnlig omgås med. I søken etter den antatte overgriperen, stiller hun alle guttene til veggs, det være seg fotballtreneren Issat, deres nye norske klassekamerat Ulrik, Saras kjæreste Lemet eller storebroren hans, Jonas. Lajla er ledestjernen som holder truppens ungdomsvitalitet høyt, de slenger kjappe replikker om «fuckboys», merkeklær og sminke om hverandre.

Som publikum kommer vi tett på handlingsforløpet siden vi sitter på scenen sammen med utøverne som beveger seg på en forhøyning som ligner en catwalk. Utenom en høy sort vegg på enden av scenegulvet og to taklamper laget av reinsdyrgevir, er scenen ellers naken. Utøverne passerer raskt på forhøyningen med bøker, fotballer eller instrumenter i hendene. Saras gitarspilling i ny og ne understreker den dunkle tilstanden hun befinner seg i.

Språkpolitikk til syne Som det eneste teateret som konsekvent bruker samisk som scenespråk har Beaivváš som mål å bruke alle samiske språk. I denne forestillingen har man gått for det mest utbredte, nemlig nordsamisk, som 90% av samisktalende snakker. Kanskje man kunne ha gått for de mer utrydningstruede variantene som lulesamisk eller sørsamisk? Det tekstes uansett på norsk på skjermer med hvit tekst og sort bakgrunn på hver side av scenen. At det umiddelbare språket ikke er tilgjengelig, skrur på andre fornemmelser. Det er forventet i utlandet, men kjennes unikt å oppleve her. Det gir tankerom som jeg forbinder med litteratur.

Til glede for publikum har kostymedesigner Galina Urusova Valio lekt med snitt på uforventet vis. Den halverte knallgrønne jakka til Sara og de lårhøye lærbuksene til Anne-Biret fanger oppmerksomheten. Og deres gabmagat, på norsk kommager, tradisjonelle samiske sommersko av reinskinn, gir sammen med gevirtaklampene subtile hint til den eldste kulturarven i Norge som ungdommene beveger seg i.

#SapmiToo 49% av samiske kvinner har opplevd fysisk, psykisk eller seksuell vold, et nivå som er langt høyere enn resten av kvinnebefolkningen. Bruken av hashtaggen #SápmiToo i sosiale medier er et barn av den globale kampanjen mot seksuell trakassering, men ser spesifikt på det samiske miljøet. De samvirkende effektene av å være både kvinne og urfolk henger sammen med den økte volden. “Samer har tradisjon for å ville ordne opp selv og har liten tro på at det norske samfunnet kan hjelpe dem”, skrev tidligere sametingspresident Aili Keskitalo, advokat Hanne Bjurstrøm og aktivist mot kvinnevold Tove Smaadahl i en kronikk i Aftenposten (12.12.2018). Nedrejord har selv vært åpen om å ha blitt utsatt for en overfallsvoldtekt i Paris. Romanen Forbryter og straff som tar et dypdykk i overgriperens psyke, er nominert til Nordisk råds litteraturpris 2023. Lav tillit til majoritetssamfunnet kan gjøre det vanskelig å bryte opp ukulturer eller forlate voldsutøvere fordi man kan kjenne at man blir stående alene uten sitt umiddelbare miljø bak seg. Jeg får inntrykk av at det er krevende å behandle slike sensitive temaer innad i den samiske kulturen når presset fra storsamfunnet kan bruke ukulturen til ellers å avvise samenes krav ellers. “Hvordan kan dere klage på dårlig behandling fra oss nordmenn når dere behandler hverandre kjipt?” Kanskje jeg projiserer fra egen erfaring der politivold fra hvite betjenter mot svarte mennesker blir avfeid ved å løfte frem den høye graden av såkalt black-on-black crime, den høye graden av vold mellom svarte mennesker. Derfor føler jeg at Det Sara skjuler løper en høy risiko ved å blottlegge seg.. Det er et modig valg som virkelig gjør inntrykk.

Nord-sør-dynamikk De to søringene Ulrik og norsklæreren virker som stereotypier på folk fra Sør-Norge som forsøker å navigere den samiske konteksten, med klønete sluttresultat. Skuespiller Anja Bongo Bjørnstad, som spiller skolens berte Anne-Biret, spiller også norsklæreren. Sara, som vanligvis er skoleflink, presterer ikke like godt etter overgrepet. Læreren som ikke kjenner til hendelsen forholder seg til henne uten å kunne ta dette i betraktning. Intensjonen er nok ikke å ignorere Saras smerte, men utfallet blir nettopp det. En slik linse kan man bruke på den utvidede samtalen om samiske rettigheter. På samme måte som læreren ikke ser Saras smerte, er det norske majoritetssamfunnet ofte blinde for egen kolonihistorie overfor samer. Frarøvingen av land, tvungen skatt og fornorskningspolitikken behandles som bisetninger i norsk historie når det i virkeligheten har vært en integrert del av nasjonsbyggingen. Vi søringer får gjennomgå i denne skolescenen. Gitt koloniseringen av samer som ble administrert sørfra, er det velfortjent.

Årlig påskefestival Bakteppet for forestillingens siste visning er den årlige festivalen Samisk påskefestival i Kautokeino. Siden 1971 har festivalen plassert samiske kulturuttrykk i førersetet. Gjennom utstillinger av duodji, et begrep som oversettes ufullstendig til samisk kunst og håndverk, joikekonserter og isfiskekonkurranser, kommer samisk kultur godt til syne gjennom hele den stille uken. Det gir anledning til å se mangfoldet i samiske språk og kulturer. Jeg fikk se hvilke særpreg som skiller det sørsamiske fra det nordsamiske, den fastboende samiske kulturen (dálon) fra den nomadiske reinsdriftskulturen (boazosápmi) og innlandskulturen. Det passer fint her når Guovdageaidnu betyr krysningspunkt, for det var møteplassen for handel mellom kystfolk og innlandsfolk. Som en førstegangsbesøkende til Guovdageaidnu er stemningen elektrisk. Vi har hørt mye om protestene mot vindmøllene i Fosen i det siste som innskrenker samenes rettigheter som urfolk. Gjennom oppholdet her får jeg inntrykk av at slik utnyttelse av samisk landområder og natur dessverre bare er toppen av isfjellet – ressursene i form av mineraler, flora og fauna, gjør at mange samiske levemåter har kniven på strupen.

Bygdedyrets stygge ansikt Bygda blir et eget mikrokosmos og viser både det lille landet Norges posisjon i verdenssammenheng såvel som begrensningene til et minoritetsspråklig miljø. I forestillingen får den reduserte størrelsen en dobbel effekt og gir utslag i frykt for å ikke bare bli stemplet, men å ha denne merkelappen festet ved seg for alltid. Det gjør fysisk vondt når Lemet bryter ut at Sara “ikke kunne motstå Jonas” og legger skylda på henne fremfor broren. Det er forståelig at tausheten om seksuelle overgrep er høy når prisen for å snakke om det er det samme. Tilleggsbelastningen som minoritet er når man rettmessig stiller overgriperen til ansvar, risikerer man å svartmale andre med lignende bakgrunn som allerede blir møtt med nok diskriminering og skepsis. Lojalitetskonflikten det frembringer tør jeg påstå er underkjent i norsk teater. Og det gjør Maid Sárá čiegada/Det Sara skjuler gjenkjennelig og forfriskende. Selv for en som ikke hadde satt fot i “bygda” før nå.