Kathrine Nedrejord + Beaivváš = sant

Forestillingen Lappjævel er basert på Nedrejords ungdomsbok med samme tittel fra 2020. På samme måte som fjorårets lesersensasjon for voksne, Sameproblemet, tar Lappjævel opp norske myndigheters overgrep og arroganse overfor samene under fornorskingspolitikken på 1900-tallet. Det er gjort noen endringer fra bok til scenetekst for å få dramaet til å fungere best mulig innenfor en sekstiminutters forestilling, men i det store og det hele er handlinga lik Nedrejords bok. Noen grep er også gjort for at så mye som mulig av dialogen skal kunne gå på samisk. Mobberkongen Isak er gått fra å være en kvensk gutt til å bli samegutten Issát, og Sámmols norske venninne Ella har lært seg samisk i overgangen til scenen.

Barnets møte med et menneskefiendtlig skolesystem

I forestillingen følger vi Sámmol, spilt av Matias Tunold, og hans møte med norsk skolevesen på en internatskole i Finnmark på 1950-tallet. Sámmol blir raskt alene i en kultur han ikke kjenner, hvor hverdagen er rammet inn av regler han aldri har hørt på et språk han ikke forstår, og han får juling hvis han snakker samisk. De andre elevene er skremmende, lærerne er autoritære, og kustusen og omgangsformen er nådeløs. Skolehverdagen er preget av grusom mobbing, og allerede i løpet av de første tjuefire timene på internatet har Sámmol måttet sove i en seng som klassekameratene har tissa i og måttet spise grøt hans sjefsmobber Issát har spyttet i.  Heldigvis har Sámmol lærer Pedersen som snakker samisk med barna i smug for at de skal ha en sjanse til å lære noe. Gymtimene er den eneste arenaen Sámmol får skinne, og sammen med lærer Pedersen trener han til vårens kretsmesterskap.

Etter juleferien er derimot lærer Pedersen sporløst forsvunnet og blitt erstattet av den pene, men autoritære og voldelige frøken Stenersen. Frøken Stenersen smiler og hjelper de norske barna, men setter de samiske barna bakerst i klasserommet slik at de kan inspireres av sine norske klassekamerater til å legge fra seg ekle aksenter. Hun er heller ikke fremmed for å gi samebarna en leksjon med linjalen over fingrene. Samtidig som Sámmol prøver å navigere i en fremmed kultur og overleve i internatlivet, trekkes han stadig lenger vekk fra sin egen familie. Hvordan kan mor (Ingá Márjá Sarre) og far (Iŋgor Ántte Áilu Gaup,) relatere til livet på internatet som de ikke selv har opplevd? Og hvordan skal Sámmol klare å bli en god reingjeter når barndommen kastes bort på det forferdelige internatet?

Samisk skoledrama

I begynnelsen av stykket sitter alle skuespillerne ovenfor hverandre på trebenker i et rom som ser ut som en garderobe til en gymsal med skap og kleshengere på veggene. Slik settes skolesettingen fra første scene. Scenografien av Bård Thorbjørnsen er bygget opp rundt to vegger, med trebenkene på den ene siden, og med skoletavler på andre siden. Disse to veggene flyttes raskt rundt på scenen, og setter effektivt skolesettingen med klasserom, sovesaler, spisestuer og gymsaler. Selv med en slank scenografi, er publikum derfor hele tiden oppmerksom på internatmiljøet vi befinner oss i. Forestillinga bæres av Matias Tunold som gjennom Sámmol både er vår forteller og publikums helt. Tunold har tidligere vært å se i mindre roller i NRK-seriene Makta og Vi Lover et Helvete, og i høst har han også fått utfolde seg på teaterscenen i Ædnan på Beaivváš. Og Tunold er virkelig et funn til rollen som Sámmol. Han spiller barnets usikkerhet og frykt overbevisende, men han får også frem overlevelsesdriften og styrken til Sámmol slik at publikum blir sittende å heie. Tunold viser god timing, og er særlig artig når Sámmol selvgodt setter opp en språklig felle i klasserommet for å hevne seg på Frøken Stenersen. Stykkets drama og komikk er veldig fysisk, og Tunold jobber så svetten sildrer. Han kaster seg rundt som en ninja når Sámmol prøver å rømme fra internatet, og i sekstimetersekvensene spiller han ut så overbevisende animerte ansikter, at det høster latter i fra salen selv etter tredje gang. Marte Fjellheim Sarre spiller den norske prestedatteren Ella, Sámmols beste venn, men tar også noen skift som Sámmols hund Seibbo. Hun spiller begge roller med en lekenhet og barnlig åpenhet som kler både en sjuåring og en snill gjeterhund. Gard Emil Elvenes er også herlig skummel som sjefsmobberen Issát. Elvenes spiller overbevisende den skumleste typen mobber, han lurer sitt offer til å tro at han vil han godt før ydmykelsen slippes løs, og han truer med et vennlig smil. Elvenes har også komisk talent, noe som gjør Issát (oftest ufrivillig) morsom nok til at vi som publikum også knytter sympati til karakteren når konfliktene mellom voksne og barn drar seg til mot slutten av stykket. 

Humor gjør at vi klarer ta inn grusomheten.

Ved å ta Nedrejords høydramatiske tekst til scenen finnes det en risiko ikke bare for å lage en forestilling som er alvorlig og tung, men også at det blir så sørgelig at publikum sitter numment igjen. Mobbing av barn er grusomt i seg selv, men at hendelsene er satt til fornorskinga gjør traumet ekstra inngripende. Sámmol er i en utrygg situasjon og lever hele tiden på andres nåde, om det er de andre elevenes, kantinepersonalets eller rektor Ryghs. Samtidig fortelles han kontinuerlig gjennom skolevesenet at hans språk, hans kultur og hans opphav ikke er noe verdt, at han ikke er mer enn en «lappjævel». På scenen er dette er løst ved å gjøre humor til en viktig bestanddel. Alle som har lest noen av de personlige vitnesbyrdene i Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport om internatlivet på 1900-tallet vet at overgrepene og rasismen Sámmol utsettes for er historisk troverdig. Og vi trenger alle disse vitnesbyrdene og historiene om urett og rasisme, men jeg tenker det også er et behov for å behandle disse traumene, all jævelskapen Sámmol går gjennom, ikke kun som en lidelseshistorie, men også i det komiske og absurde. I tillegg til manus og skuespillerprestasjoner er form og scenografi med på å underbygge humoren. Nils Henrik Buljo er i sin rolle som Rektor Rygh som hentet rett ut av Familien Addams, sminket likblek som et spøkelse og iført en teit stripa dress. Ingá Márjá Sarre overspiller også Frøken Stenersen fornøyelig i sin grusomhet. I forestillingas klimaks går skoledramaet over til en skrekkfilm når Stenersen kommer kravlende ut under en tavle med ordene «Hell» skrevet på i kritt, før hun går mot Sámmol i bro, som om hun er tatt rett ut fra skrekkfilmklassikeren Eksorsisten. Det er lett å akseptere overdrivelsene siden Sámmol er et barn med rik fantasi i en skummel setting. I tillegg til å gjøre stykket levende og levelig, er også humoren og overdrivelsene med på å understreke de historiske overgrepene på scenen. Hva annet skal man kalle lærere som nyter å slå barn enn monstre? Musikken, komponert og fremført av Sondre Nærva Pettersen, gir et moderne og energisk lydbilde som kler den ungdommelige settingen i forestillinga. Plassert i et hjørne av scenen med en liten borg av synther, bidrar Nærva ikke bare med et elektronisk lydlandskap, han trer også inn som en aktør og kaster seg inn i sang og interagerer tidvis med skuespillerne på scenen.

Lost in translation

Selv om det meste av oversettelsen fra bok til scene flyter godt, er det noen grep som lugger litt når det kommer til fortellingens logikk. Når en av Sámmols største plageånder har blitt til samiske Issát, blir rasismen og hierarkiene på internatet litt vanskeligere å få grep om; hvor troverdig er det at Issát kaller Sámmol «lappjævel» og mobber ham fordi han går i kofte hvis han også selv er same? Rasismen som gjennomsyret fornorskingspolitikken blir derfor ikke virkelig satt før i stykkets siste scener gjennom den rabiate frøken Stenersen. I innstramminga av fortellinga mister vi også litt av drøftinga av hvordan internatskolen fremmedgjør Sámmol fra hans eget samiske opphav og hans egen familie. I Nedrejords bok er det en bevegende scene mot slutten av fortellinga hvor Sámmol skjemmes over at han ikke lenger husker de ulike samiske ordene som skildrer nyansene i fargespillet i reinens pels. Denne scenen er skrevet ut av stykket, og de kulturelle spenningene og avstanden til foreldrene utforskes heller gjennom en nyskrevet scene med et bittersøtt besøk hjem i jula. Omskrivingene og utelatelsene gjør at jeg ikke kommer helt under huden på hvordan fremmedgjøringa utspiller seg eller hva den betyr i Sámmols liv. Forestillingen måtte nok ha vart lenger om alle de ødeleggende sidene ved internatlivet skulle blitt spilt ut i full blomst. Og i balansegangen mellom å holde oppmerksomheten til et ungt publikum gjennom en strammere historie og å utbrodere alle de nedbrytende virkningene av internatlivet, kan jeg ikke si at Beaivváš og Nedrejord har valgt feil, men det er fortsatt et savn.

Solid fra «nye Beaivváš»

Lappjævel følger en særdeles lovende formkurve på Beaivváš sine ungdomsforestillinger, slik som Maid Sara Čiegada fra 2023, også basert på en bok av Kathrine Nedrejord, og samarbeidet mellom Nedrejord og Beaivváš virker være en herrens match. Den underholdende formen løfter Nedrejords tekst, og den unge generasjonen skuespillere på Beaivváš tilfører virkelig teateret liv og påfyll som gjør at fremtiden virker lys i det nye teaterhuset. Noen innkjøringsvansker er det. I et stykke med mye tull, rasing og lek, kan bråket noen gang overdøve dialogen. Ord forsvinner noen gang i rasling med et papir, eller pusting og knuffing. Til tider er det litt vanskelig å få med seg hva skuespillerne sier når dialogen er på norsk og jeg ikke har teksten å lene meg på. Det er særlig vanskelig å få med seg hva Frøken Stenersen sier, mye på grunn av det komiske overspillet. Når det er et poeng i forestillinga at Frøken Stenersen er veldig opptatt av at barna skal snakke klart og korrekt norsk, må nesten hennes uttale også være krystallklar, og ikke forsvinne i fakter og parykker. Men dette er ting jeg er sikker på kommer til å gå seg til i den omfattende turneen stykket skal ut på.