En strøm av stemmer

Før forestillingen Eavesdropper begynner på Black Box teater kommer utøverne ut i foajeen. De klemmer folk de kjenner i publikum og snakker om at de skal på scenen om fem minutter. Jeg tenker på hvordan våre forestillinger om utøvere og performativitet er så satte at til og med en liten ting som dette rokker litt ved vårt bilde. Tormod Tora Skår Midtbø er en ung koreograf og danser som har arbeidet for blant annet Ines Belli, Nagelhus Schia Productions og Panta Rei Danseteater. Eavesdropper er hens første selvstendige helaftens verk. På hjemmesidene til Black Box teater leser jeg at Midtbø har vært interessert i stemmens unike evne til å flyte gjennom tilsynelatende, uforenlige sfærer, materialer og posisjoner. Eavesdropper betyr å tyvlytte. Jeg forstår det heller som det motsatte, at det legges opp til en innlytting eller felles lytting. Eller som den franske filosofen Jean-Luc Nancy definerer lytting “en åpning av mening”. På Store scene står det kanskje 40 like sølvkrakker. Det er to rekker på siden, en i midten og en i hver ende. Jeg setter meg på midtre rad og ser at utøverne er plassert ulike steder i rommet. De er kledd i det som ser ut som deres egne klær; en av dem har en grønn vest og sølvøreringer mens en annen glir inn i publikum kledd i jeans og en helt vanlig topp. Det er også detaljer som lakkhæler, en slipkjole over en bukse og en off shoulder topp med blå blomster. Mitt stressnivå har vært ganske høyt den siste uken, og det tar meg litt tid før jeg klarer å lande i forestillingens tempo. Det er en langsom oppbygging hvor en utøver begynner å lage en slags forvrengt hikkelyd, en annen blir med, og langsomt bygges det opp et lavmælt lydlandskap som vi forblir i en stund. Siden jeg ikke ser alle utøverne fra der jeg sitter, blir noe av leken å forstå hvor lyden kommer fra. Etter hvert blir lydene som danserne lager overdrevne, teatrale og nesten unaturlige. En av utøverne reiser seg og begynner å riste på armene og brystet. Bevegelsen minner meg om ballroom-dans, som Midtbø selv driver med, og hen har ikke vært redd for å bruke både humor og overdrivelse på scenen. Denne sekvensen glir ut i en mengde soloer og duetter hvor de bytter plass,krasjer inn i hverandre, battler, faller mot gulvet eller mot en krakk mens de hele tiden lager lyder eller bryter ut i full sang. Blandingen av det stringente og overdrevne, det komiske og tragiske, det hysteriske og kontrollerte er interessant og gir materialet karakter og temperament. Det er som om Midtbø har omfavnet, og tenkt på nytt om Susan Sontags velbrukte begrep camp, for sekvensen er både rar og vakker. Jeg blir også sjarmert av hvordan utøverne forholder seg til publikum . Det er en mild overskridelse når en av utøverne lenge sitter og hviler hodet sitt mot en tilskuers skulder, en annen utøver ligger på gulvet og bruker noens føtter som pute, mens andre ganger er det som om danserne bruker latteren fra publikum og omgjør den til bevegelse eller sang. På den måten oppstår det en slags felles lytting. Lyset blir gradvis svakere, og jeg tenker på filosof Isabelle Stengers begrep reciprocal capture, en synergi som oppstår når to krefter kommer sammen og finner opp noe nytt. Ingen av kreftene absorberer den andre eller tvinger den til å bøye seg, og det er på et vis det som oppstår mellom de ulike kroppene og stemmene i Midtbøs verk. De legger ikke bånd på hverandre, men ekspanderer og utvider seg. Det blir helt mørkt, og en stemme vi ikke har hørt før trer frem bakerst i rommet. Stemmene svarer, glir inn blant de andre og gis individualitet. Vi hører hvordan kroppene beveger seg rundt i rommet og hvordan danserne puster. På et tidspunkt ser jeg ned og oppdager at det ligger en danser rett ved føttene mine. Noen av danserne synger liksom opera, mens andre er hysteriske, en gjentar ett ord, mens en annen har en mørkere tone. Stemmene har ulike kvaliteter, og aktørene synger ulike komposisjoner, som komponist Ingvild Langgård har vært ansvarlig for. Det er fint hvordan Midtbø gir rom til stemmene og lyden, og jeg begynner å oppfatte dem som en samling av strømmer som noen ganger støter mot hverandre, svarer eller forsøker å gå mot hverandre. De avbryter, glir over og inn i hverandre eller kupper hele showet. Det at vi er så tett på, ikke bare utøverne, men også de andre publikummerne, skaper en veldig kroppslig ramme. Selv om stemmene utgjør et landskap som består av alt fra det dyriske ogville til det spe, blir det etter hvert litt monotont. Jeg setter pris på konsekvente og stramme arbeid, men jeg synes materialet blir litt magert. Jeg tror ikke det er meningen at jeg skal oppleve verket som uforutsigbart, men det er som om jeg kan følge dramaturgien til forestillingen, og jeg savner at noe av komikken og performativiteten bevegelsesmaterialet var preget av innledningsvis kunne fått lov til å utvikle seg og bli til noe annet i denne delen. Noe som kunne ha brutt med den ganske stramme koreografien. I programteksten står det noe om å miste en selv og forhandle, men jeg lurer på om verket trenger flere sprekker for at det skal skje. Det er som om Eavesdropper ender opp på et litt for glatt sted, og jeg savner at det ukontrollerte, det voldsomme og det som finnes i kroppene og stemmene og som fikk meg til å tenke på Stengers begrep i utgangspunktet fortsatte. Det er ingen tvil om at Midtbø er et navn å følge, det er masse potensial, gode ideer og fine sekvenser, og for å være et første arbeid er det helstøpt, men jeg tror at Midtbø kan være tjent med å dvele litt lenger i materialet, for det føles aldri som en forhandling eller en mulighet for å gå seg vill, til det oppleves materialet både for gjennomkoreografert og gjennomtenkt.