What is love?

I sin nye bok Love in exile skriver Shon Faye om forholdet mellom kapitalisme og kjærlighet. Med utgangspunkt i Mark Fisher argumenterer Faye for at kjærligheten er blitt privatisert under kapitalismen, uthulingen av velferdsstaten har lagt utålelig stress på par ved å gjøre romantikk til eneste kilde til affeksjon, noe som også bør finnes utenfor hjemmet, i fagforeninger og lokalsamfunn. Faye hevder at vi idealiserer romantisk kjærlighet som kilden til all mening og lykke fordi kapitalismen har sviktet oss. Hun hevder at vi begynte å oppfatte kjærlighet som transcendent og kvasi-åndelig under den industrielle revolusjonen da fellesskapsbånd ble oppløst. Jeg har dette med meg inn på Black Box teater og Dragana Buluts forestilling Beyond Love. Bulut er doktorgradstipendiat i dans ved Kunsthøgskolen i Oslo, og i forestillingen utforsker hun kommodifiseringen av kjærlighet. Sammen med ledsagerroboten Harmony er Bulut vertskap for publikum i en koreografisk speed dating-forestilling for en verden i intimitetskrise. Forestillingen veksler mellom sekvenser med publikumsinvolvering og mer tradisjonelle, performative scenarier og utforsker forbindelsens dilemmaer: Hvordan endres måten vi blir forelsket på av datingplattformer, relasjoner mediert av algoritmer og kjærlighetsroboter? Forestillingen er den siste i en trilogi som alle har undersøkt hvordan de følelsesmessige sfærene er styrt av markedsøkonomiens og teknologiens krefter.

Kjærlighetsfatigue

På Store scene på Black Box teater er det satt mange små runde bord ved siden av hverandre, med stoler på hver side i en hesteskoform, tankene kan føre en mot en romantisk middag eller musikalen Cabaret. Forestillingens dramaturgi består av at publikum skal speeddate hverandre, noe vi lærer at rabbineren Yaacov Deyo fant opp i Los Angeles en gang på 90-tallet for å matche single jøder. Han mente du kun trengte fire minutter for å bli kjent med en person. Med utgangspunktet i dette har Bulut og utøveren Caroline Neill Alexander laget en forestilling hvor det skal være mulig for publikum og dem selv å finne forbindelser, og flere ganger gjennom kvelden blir det sagt at om noen får en match i kveld, kan de sende en epost Bulut etter forestilling og interessen vil videreformidles. Min første speed date er en god bekjent, men publikummet denne kvelden er en miks av både kjente, bekjente og totalt ukjente. Black Box teater er en av de mer spesifikke scenene i Oslo, og jeg lurer på hvordan det hadde fungert med publikumsgruppen til for eksempel Nationaltheatret eller Det Norske Teatret. I de første datene får vi ingen oppgaver eller spørsmål fra Bulut, roboten Harmony eller Neill Alexander, og vi får fire minutter til å snakke om det vi vil. Samtalene spenner seg fra å ha på seg en Prada-Moby Dick-genser på Arvens generalprøve (slay!), begjær, forbindelser til et kort og flyktig møte om institusjonen Khio og ivrige BA-studenter. Når vi kommer til den tredje daten, blir vi introdusert for roboten Harmony, som sitter naken og skræver foran oss på scenen. Hun er rimelig snappy og direkte og henvender seg ublygt til publikum, noe som får flere til å stirre ned i gulvet og mumle. Som de fleste programmerte roboter sitter selvsagt Harmony på masse data, og hun går igjennom Bulut og Neill Alexanders datinghistorikk, deres nåværende status som single med halvdårlige relasjoner til sine mødre og en omflakkende arbeidsnarkoman livsstil. Harmony utfordrer dem til å teste sjekkereplikker på publikum, noe som igjen skaper flakkende blikk og svette håndflater. Harmony vil ha på seg klær og beordrer Bulut og Neill Alexander til å kle på henne, hun får en svart og hvit kjole. Det fører tankene mine mot en kombinasjon av en uskyldig helgen og sexbutikkestetikk.

Herfra endrer også spillereglene for speed datene seg, vi blir bedt om å ikke snakke, for i datingverden er kroppsspråk en stor del av hvordan vi leser og blir avlest. Harmony og Neill Alexander kommer flere ganger med popkulturell datinginformasjon som jeg synes gjør forestillingen litt platt. Jeg syns ikke det er så interessant å vite at et smil øker sjansene mine for å få en match på Tinder (så opplagt) eller at å sitte med kryssende bein kan sende signal om at man ikke er interessert (enda mer opplagt!) Det er sagt og skrevet mye interessant om moderne kjærlighet og datingkultur som lett kunne blitt implementert i forestillingen og som kunne gitt den en mer kompleks klangbunn. Jeg opplever at arbeidet prøver å vise oss at vi befinner oss i en nyliberal kjærlighetsfatigue som ødelegger oss alle, men jeg savner en større kontekstualisering av materialet som går forbi 10 tips til bilder på Hinge. Her tenker jeg på sosiolog Eva Illouzs bok End of love hvor hun undersøker hvordan den digitale sfæren, virkningen av teknologigigantene og en nyliberal praksis har forvandlet kjærlighet og sosiale relasjoner, og hvordan det påvirker vår måte å samhandle med hverandre på. Jeg tenker også på filosofen Byung-Chul Hans emosjonell kapitalisme, et begrep som betegner hvordan menneskelige følelser er blitt inkorporert og overtatt av markedskreftene. Datingapper som Tinder og Grinder, speed dates og meldingsutvekslinger på internett tilbyr mange muligheter, men har også ført til egoistiske og narsissistiske former for oppførsel og villedende bilder av selvet, noe som gjør det stadig vanskeligere å fastslå hva som er ekte, meningsfylt eller sant. Begge disse teoretikerne er relativt privilegerte, og jeg tenker at det er viktig å understreke at appene har gitt et mulighetsrom for mange mennesker som kanskje ikke besitter de samme privilegiene eller preferansene som de to (aka tosom, altoppslukende cis-kjærlighet). Under kroppsspråkdaten fnises det, og publikum ler. Når de får beskjed om å speile hverandre, lages merkelige koreografier med hendene. Det virker som om det å sitte rett , opp og ned på en stol og se inn i en ukjent persons øyne er noe av det mest grenseoverskridende man kan tenke seg for et moderne menneske, noe som understreker de allerede nevnte teoretikernes poenger. Speed datene avbrytes stadig av Harmony. Vi ser henne spise middag med dramaturgen Andrew, hun vil vite hvorfor han ikke kan tenke på henne som en romantisk partner. Andrew blir “blyg” av direktheten til roboten, og det må sies at den har litt å gå på når det kommer til å avlese sosiale og romantiske situasjoner. Neill Alexander og roboten danser en slags duett hvor hodet hennes blant annet blir tatt av kroppen. Denne delen får meg til å grøsse, og jeg tenker at forestillingens koreografi er det sosiale, de kunne lett ha hoppet over denne merkelige interaksjonsdansen. Harmony vil også at vi skal se vaginaen hennes, som er avlang, ferskenfarget og i silikon. Den blir sendt rundt, og når folk rører den kommer det en stønnelyd over høyttaleranlegget som om vi er med på en slags kollektiv fingring av den. På de neste datene får vi konkrete spørsmål: Hvordan endte ditt siste forhold? Hva slags venn er du? Hva er vår relasjon til mobil og laptop? Jeg havner i en samtale hvor vi snakker om hvordan vi vokste opp med tven som et slags leirbål for familien og hvordan det nå er erstattet med skreddersydde og individuelle løsninger så alle kan se hva de vil når de vil. Denne hyperindividualiseringen har ikke bare frarøvet oss mange av verktøyene for å utøve kjærlighet i den faktiske verden, den har også gjort verden ekstremt visuell, eller for å bruke et annet av Illouz’ begreper, skopisk kapitalisme, et begrep som betegner hvordan det moderne, frie markedet skaper økonomisk verdi gjennom bilder.

Kjærligheten er et flerhodet monster

Fra romantikk og teknologi går vi brått over i fellesskap, Bulut spør hvor mange kunstnere som er her i dag, og om de kan reise seg. Mange gjør det, og hun spør igjen om vi er kunstnere som er en del av et fellesskap og om vi liker å hjelpe andre. De aller fleste blir stående. Kunstnerne som liker å hjelpe får dermed beskjed om å bære ut en sofa og planter så scenen ligner et tv-studio, og tre kunstnere blir sittende i den oransje sofaen omringet av planter. Harmony er byttet ut med en ny og oppdatert robot som er ekspert på fellesskap og ikke romantikk. Kunstnerne får spørsmål som kretser rundt fellesskap og om de føler tilhørighet til miljøet de er en del av. Svarene er ganske opplagte, men fine, for det å insistere på fellesskap i et felt hvor det er knapt om penger og posisjoner, truer alltid både relasjoner, forventninger og kanskje også selve fellesskapet. Et publikum som ikke er en del av kunstnerfellesskapet blir invitert opp til sofaen. En mann som jobber i helsevesenet blir forsøkt spleiset med den kvinnelige koreografistudenten som allerede sitter i sofaen. Særlig ved bruk av robotene, som har en relativt pubertal eller barnlig måte å kommunisere på, er forestillingen god på å skape kleine situasjoner. Beyond Love fungerer som sosial koreografi og har mange fine sekvenser og tilløp, men jeg opplever at den ikke helt har funnet sin form og at det gjør arbeidet litt svakere. Det finnes en nesten uryddig sammenblanding som jeg tror vi alle gjør mellom kjærlighet, makt, sex, kropp og fellesskap, og forestillingen viser meg dette. Det absolutt mest interessante med Beyond Love er hvordan den aktiverer publikum. Jeg blir ikke særlig interessert i dansen på scenen eller den litt platte allmennopplysningen, men de korte samtalene, de regisserte møtene og spørsmålene virker som en slags motgift mot en verden der vi stadig fjerner oss fra sosiale sfærer. Samtidig undrer jeg meg litt over at vi fortsatt dyrker ideen om tosomheten og opphøyer den som den eneste ekte, inderlige kjærligheten i en tid hvor det er så mange forskjellige samværsformer. Ulike lesninger av sex og kjærlighet har alltid eksistert, som på 1800-tallet da Mary Wollstonecraft skrev om fri kjærlighet og trodde at mennesker skulle gå inn og ut av intimiteter som de ville. Hvis Bulut vil diskutere kjærlighet og dating i vår tid, lurer jeg på om et annet sted enn tosomheten kunne vært et vitalt sted å starte, da hun på mange vis reproduserer normative ideer som spenner litt bein for prosjektet. Hvis Beyond Love ønsker å gå beyond love bør de i neste runde tørre å gå lengre i utforskningen av både kjærlighet, sex og dating. Vi vet jo alle at kapitalismen suger og at den har gjort oss til visuelle konsumvampyrer med innskrumpede sjeler, men som sangen de spilte på slutten av forestillingen så fint spør: What is Love?